Milorg D13 (Milorgdistrikt 13) var Milorgs distrikt for Oslo og nærliggende områder. Det omfattet kommunene Oslo, Aker, Asker, Bærum og den vestre delen av Lørenskog. Ved krigens slutt var det omkring 7500 Milorg-jegere i D13. 128 hadde falt i kamp, fengsel eller fangeleire, og flere hundre hadde hatt fengselsopphold i Norge eller de hadde blitt sendt i konsentrasjonsleir. Mange hadde også rømt til Sverige i løpet av krigen.

Bakgrunn rediger

Distriktets opphav var, som det meste av Milorgs organisasjon, en spontan mobilisering til motstandsarbeid. Dette arbeidet fulgte i stor grad grenser satt av naturen og av tilgjengelige kommunikasjonsmidler. Osloområdet var en del av Østlandsgruppen, en av de fem kampgruppene som ble opprettet tidlig under krigen. I 1942 begynte inndelingen av Milorg i mindre distrikter, og i løpet av 1943 var denne prosessen mer eller mindre ferdig. Formelt oppsto dermed D13 en gang i 1942 og ble endelig fast, men det går en rød tråd fra den første mobiliseringen av motstandsfolk våren 1940 fram til denne mer formelle opprettelsen av distriktet.

Ledere rediger

Den første lederen for Østlandsgruppen, og dermed osloområdet, var major Halfdan Haneborg Hansen. Da han ble arrestert etter angiveri tok høyesterettsadvokat Carsten Lütken over; også han ble arrestert etter å ha blitt angitt. Major og kontorsjef Oliver H. Langeland tok over, og ble den som reorganiserte Oslodistriktet til D13.

Langeland ble etterfulgt av kaptein og høyesterettsadvokat Lorentz W. Brinch, som ledet distriktet i de to siste krigsårene. Dette var den perioden hvor den militære motstanden var på sitt mest intense, etter at man i 1944 begynte med sabotasjeaksjoner.

Organisering rediger

 
Langåshytta i Vestmarka var tilholdssted for milorgfolk fra Asker og Bærum.[1]

Internt var distriktet delt i geografiske avsnitt, som var videre inndelt i områder. Avsnittene var:

Innenfor områdene hadde man grupper, som hadde sine spesialoppgaver. De viktigste gruppene var aksjonsgruppen, radiogruppen og våpengruppen. I tillegg var det gjerne grupper for transport, losji og annet. Gruppene var underlagt fagsjefer, som var ansvarlige overfor distriktsstaben. Aksjonsgruppene kunne være sammensatt på forskjellige måter; et eksempel er Oslogjengen, som ble satt sammen av medlemmer av forskjellige SOE-team. Et annet eksempel er Aks.13.000, sabotasjegruppen som Per Røed (1919–1992) var den operative leder for.[2]

Lokaler, treningsområder og slippsteder rediger

D13 hadde en rekke dekkleiligheter rundt om i byen, og skjulesteder utafor byen som kunne brukes ved behov. Staben hadde også et hovedkvarter, kjent som «Kontoret». Dette lå i St. Olavs gate 28-30. Bygningen ble revet i 1958, og nå ligger Centralkirken der. Hovedkvarteret var selvsagt holdt strengt hemmelig, bare noen få personer i staben visste om det. Men det var mer eller mindre vanlig kontortid der - start klokka 8 om morgenen, og så ankom stabsmedlemmene med et kvarters mellomrom. «Kontoret» ble aldri avslørt av Gestapo. Det var nære på ved påsketider 1945, da etterretningssjef Reidar Myhre ble arrestert og hele D13 risikerte opprulling. Staben tok sjansen på at om Myhre sprakk i avhør - han måtte regne med å bli utsatt for hard tortur - ville ikke «Kontoret» være blant de første tingene han avslørte, og staben fortsatte derfor å bruke lokalene. Myhre klarte seg uten å sprekke, og staben fikk tid til å opprette nytt hovdkvarter i Drammensveien 6, nå Henrik Ibsens gate 18. Det gamle kontoret lå ikke langt unna Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse, og nå flytta man enda nærmere.

Kvinnene i D13 rediger

Oversikten over ledelsen i D13 omfatter bare tre kvinner, stabssekretær Reidun Hjartøy, senere gift Røed, og de to ordonnansene Nina Prytz og Margit Sand. Fra 1944 tok Milorg inn kvinnelige medlemmer, men da primært i ikke-stridende roller. Kvinners rolle i Milorg har i stor grad blitt nevnt i forbifarten, ofte i forbindelse med at de var vertinner i dekkleiligheter. De to ordonnansene peker mot en annen viktig rolle kvinner hadde mot slutten av krigen, nemlig som kurerer.

Ei kvinne som ikke var med i ledelsen, men som var svært viktig for D13s etterretningsarbeid, var Sissel Knudsen, senere gift Lødner. Hun jobba for politiminister Jonas Lie, og samla viktig informasjon blant annet fra rapportene som daglig gikk fra Karl Marthinsen i Statspolitiet til Lie i Politidepartementet. Hun ble arrestert tidlig i 1945 og torturert av Gestapo, men avslørte ikke hvem etterretningssjefen EV/13000 K var. Knudsen ble sittende på Møllergata 19 til frigjøringa.

Else Wendel, kjent som «Enka på Sinsen», var også en viktig person i D13. Hennes leilighet i Sinsenveien 14 var hovedkvartert til aksjonsgruppa. Selv når det ikke var Milorg-jegere der var det farlig for henne om feil person kom innom, for jegerne hadde våpenlager i kjøkkenskapene. I februar 1945 måtte hun tømme leiligheten for våpen og utstyr da det kom varsel om mulig razzia, og det ble femten tredvekilos sekker ut av det - som hun plasserte i kjellerboden til en mann hun visste var i sikkerhet i Sverige. Leiligheten hennes ble hovedkvarter for ei gruppe på 30 mann den 7. mai 1945, så da krigen slutta var det virkelig fullt hus der.

Det er bare et par eksempler på kvinners innsats i D13; det var mange flere som bidro i forskjellige roller.

Referanser rediger

  1. ^ Langåshytta og andre verdenskrig (1940 - 1945) barumhistorie.no
  2. ^ Sabotøren: Historien om Per Røed og Milorgs ukjente motstandsgruppe AKS 13 000 (2018). Oslo: Gyldendal.

Kilder rediger

  • Diesen, Terje: Milorg i Stor-Oslo: distrikt 13s historie. Utg. Orion. Oslo. 1997.
  • Informasjonen er hentet fra http://lokalhistoriewiki.no/
  • Bjaaland, Torstein: Sabotøren: Historien om Per Røed og Milorgs ukjente motstandsgruppe AKS 13 000. Oslo: Gyldendal. 2018.