Metaroman
En metaroman (metafiksjon, metatekst, metalitteratur) er en roman (tekst, litteratur) som kommenterer seg selv, litteraturen eller skriveprosessen.
Formen ble populær med postmodernismen på 1980-tallet, men er kjent langt tilbake i tiden. Et berømt eksempel er Miguel de Cervantes' Don Quijote, der forfatteren i første del (1605) hevder å gjengi en oversettelse av et arabisk manuskript, mens personene i annen del (1615) blir gjenkjent, både av folk som har lest del 1 og en «falsk» fortsettelse (skrevet av en annen forfatter). Et annet er Laurence Sternes Tristram Shandy (utgitt heftevis 1759–67), der hovedpersonen (i jeg-form) forsøker å skrive om sitt liv, men takket være en ustoppelig hang til digresjoner aldri kommer lenger enn til den dagen da han ble født. Fortellingen inneholder også diskusjoner med ulike, tenkte lesere og kritikere.
17- og 1800-tallets brev- og dagboksromaner har også ofte meta-trekk, ved at skrivingen og leserne kommenteres. Også den «allvitende» fortelleren i romaner fra samme periode kan kommentere skrive- og leseprosessen. I samme periode var det også vanlig å sette romaner inn i en ramme av metafiksjon, der fortellingen ble fremstilt som en overlevert skildring av faktiske hendelser (jfr. Don Quijote).
Metaromanen ble til en viss grad videreført innenfor kriminallitteraturen. Forfattere som Agatha Christie og Dorothy L. Sayers (m.fl.) lar ofte en kriminalforfatter være med i handlingen, eller understreker på annen måte at mysteriet som skal løses er litterært og ikke reelt. John Dickson Carr lar (i The Hollow Man/The Three Coffins, 1935) detektiven dr. Gideon Fell gjøre det klart at han er en person i en kriminalroman, og at det ikke er noen grunn til å la leseren tro noe annet.
Mer subtil metafiksjon ble skapt av Jorge Luis Borges ved midten av 1900-tallet; f.eks. «Pierre Menard, forfatter av Don Quijote» («Pierre Menard, autor del Quixote», 1939) og krimparodien «Døden og passeren» («La Muerte y La Brujula», 1944). Kjente forfattere av metalitteratur fra nyere tid er Italo Calvino, Umberto Eco og Paul Auster.