Max Hoffmann
Carl Adolf Maximilian Hoffmann (født 25. januar 1869 i Homberg an der Efze, død 8. juli 1927 i Bad Reichenhall) var en tysk offiser, til slutt general under første verdenskrig. Han er særlig kjent for sin rolle i de tidlige tyske seirene på østfronten i 1914, og sine svært gode strategiske evner.
| Max Hoffmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. jan. 1869[1][2] Homberg an der Efze i Hessen | ||
| Død | 8. juli 1927[1][2][3] (58 år) Bad Reichenhall i Bayern | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Invalidenfriedhof | ||
| Utmerkelser | Militär-Max-Joseph-Orden Jernkorsets av første klasse Pour le Mérite | ||
| Troskap |  Det tyske keiserriket | ||
| Våpenart | Den tyske keiserlige hær | ||
| Tjenestetid | 1887–1918 | ||
| Militær grad | Generalmajor | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee | ||
Bakgrunn rediger
Hoffmann var sønn av krigsrettsråd Julius Hoffmann og dennes hustru Friederike Charlotte Alwine du Buisson. Han gikk på gymnasiet i Nordhausen i Thüringen fra 1879 til 1887, og etter abitur ble han musketer og fahnenjunker i det 4. thüringske infanteriregiment i Torgau. Samme år kom han på krigsskolen i Neisse i Øvre Schlesien, og i august 1888 ble han utnevnt til løytnant.
Han ble utdannet ved Det prøyssiske krigsakademiet i årene 1898/99 og tok deretter stabsutdannelse og ble uteksaminert i 1889. Han arbeidet i seks måneder som tolk og militærattaché ved tsarens hoff i St. Petersburg, og deretter fem år i den russiske avdelingen i generalstaben. Han ble etter hvert en Russlandsekspert, og prøvde å analysere hvordan Russland ville angripe, dersom det ble krig mellom de to land. Han var tysk observatør under den russisk-japanske krig, hvor han fulgte den japanske hæren i Mandsjuria.
Første verdenskrig rediger
Ved utbruddet av første verdenskrig var han oberstløytnant og nestkommanderende i staben for de tyske styrkene i Østpreussen. Dette var en relativ liten styrke, da den tyske hovedstyrken var i henhold til Schlieffenplanen plassert i vest. Etter den russiske seieren ved Gumbinnen fikk den tyske øverstkommanderende i Østpreussen, Maximilian von Prittwitz panikk og ville trekke den tyske styrken ut av Østpreussen og til vest for Wisła. Prittwitz ble da erstattet av Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff.
De tyske styrkene ble tvunget vestover fra grensen mot Königsberg av russiske styrker under ledelse av Paul von Rennenkampf. I mellomtiden rykket en annen russisk styrke inn fra sør og prøvde å isolere de tyske styrkene rundt Königsberg. I denne situasjonen utviklet Hoffmann en plan for å angripe disse styrkene mens de rykket nordover gjennom et kupert terreng. Hoffmanns plan ble iverksatt umiddelbart og den russiske styrken ble slått i slaget ved Tannenberg 26. - 30. august 1914. Selv om dette slaget sto mye nærmere Allenstein enn Tannenberg, var det Hoffmanns forslag å bruke navnet Tannenberg under referanse til slaget der i 1410 og propagandaeffekten at Tyskland hadde fått revansje for nederlaget den gangen.
Etter at Hindenburg og Ludendorff vendte tilbake til Berlin sommeren 1916 for å overta generalstaben, ble Hoffmann, som nyutnevnt general, sjef for staben til den nye tyske øverstkommanderende på Østfronten, prins Leopold av Bayern.
Som følge av februarrevolusjonen i Russland forsøkte den provisoriske russiske regjeringen under Aleksandr Kerenskij å iverksette en større offensiv, Kerenskijoffensiven. Hoffmanns styrker trakk seg omkring 100 kilometer tilbake, mens han anmodet Ludendorff om å få forsterkninger fra vestfronten, mens han hevdet at han med disse kunne slå Russland ut av krigen. I midten av juli 1917 ankom seks tyske divisjoner fra Flandern og den tyske motoffensiven under Hoffmann rykket i løpet av to uker helt fram til Riga som ble inntatt etter slaget om Riga. Dette første til bolsjevikenes statskupp i Russland og den påfølgende freden i Brest-Litovsk, hvor Hoffmann var en del av den tyske delegasjonen. I desember 1918 trakk han styrkene tilbake, noe som utilsiktet ble en medvirkende årsak til den polsk-sovjetiske krig.
Etter krigen rediger
Han skrev etter krigen sine memoarer, og bodde fra 1919 og fram til sin død i Berlin sammen med sin hustru, malerinnen Corinna-Irena Hoffmann.
Han døde i 1927 og ble begravet på æreskirkegården Invalidenfriedhof.
Skrifter rediger
- Der Krieg der versäumten Gelegenheiten. Verlag für Kulturpolitik, München 1923.
- An allen Enden Moskau. Das Problem des Bolschewismus in seinen jüngsten Auswirkungen. Verlag für Kulturpolitik, Berlin 1925.
- Tannenberg wie es wirklich war. Verlag für Kulturpolitik, Berlin 1926.
- Die Aufzeichnungen des Generalmajors Max Hoffmann. Hrsg. von Karl Friedrich Nowak. Verlag für Kulturpolitik, Berlin 1929 (alle tidligere offentliggjorde skrifter, samt hans dagboker og feltnotater).
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID ed058eb47b9d45b8a42370f89dc14ea7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гофман Макс, besøkt 27. september 2015[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (en) Max Hoffmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Biografi på firstworldwar.com
- Biografi på Encyclopædia Britannica