Wikipedia

Mary Lou Williams

amerikansk komponist og pianist

Mary Lou Williams (født 8. mai 1910, død 28. mai 1981) var en amerikansk jazz-pianist, komponist og arrangør. Williams skrev hundrevis av komposisjoner og arrangementer, og spilte inn mer enn hundre plater.[8] Williams komponerte og arrangerte for berømte bandledere som Duke Ellington og Benny Goodman, og hun var venn, mentor og lærer for Thelonious Monk, Charlie Parker og Dizzy Gillespie.

Mary Lou Williams
FødtMary Elfrieda Scruggs
8. mai 1910[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Atlanta
Død28. mai 1981[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (71 år)
Durham
BeskjeftigelseJazzpianist, komponist, orkesterleder, lærer, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedWestinghouse High School
NasjonalitetUSA
GravlagtCalvary Catholic Cemetery
UtmerkelserGuggenheim-stipendiet (1972)[5]
Guggenheim-stipendiet (1977)[5]
Æresdoktor ved Fordham University (1973)
Musikalsk karriere
SjangerJazz,[6] klassisk musikk, frijazz, hard bop, swing, storband, gospelmusikk
InstrumentPiano[7]
Aktive år1920–
PlateselskapAtlantic Records, Decca Records, Brunswick, King Records, Victor
IMDbIMDb
Mary Lou Williams på Commons

Tidlige år rediger

Hun ble født som Mary Elfrieda Scruggs i Atlanta, Georgia, og vokste opp i bydelen East Liberty i Pittsburgh, Pennsylvania i en søskenflokk på elleve barn. Som svært ung lærte hun seg å spille piano (hennes første offentlige opptreden var i en alder av seks år). Hun ble profesjonell musiker i tenårene. Hun regnet Lovie Austin som sin største inspirator.[9] Seks år gammel bidro Williams allerede til å hjelpe sine ti halvsøsken ved å spille i selskaper. Hun begynte jevnlig å opptre offentlig i en alder av syv år, da hun ble kjent i hjembyen Pittsburgh som «den lille pianojenta fra East Liberty».

Karriere rediger

I 1924 ble den 14 år gamle jenta tatt på Orpheum Circuit.[klargjør] Året etter spilte hun med Duke Ellington og hans band Washingtonians. En bemerkelsesverdig anerkjennelse av hennes talentet kom da hun var bare 15. En natt spilte hun sammen med bandet McKinney's Cotton Pickers på Harlem's Rhythm Club. Louis Armstrong kom inn i rommet og stoppet for å lytte til henne. Mary Lou forteller sjenert hva som skjedde: «Louis løftet meg opp og kysset meg.»[10]

I 1927 giftet hun seg med saksofonisten John Williams. Hun møtte ham på en forestilling i Cleveland hvor han var leder av sin gruppe, Syncopators, og flyttet med ham til Memphis, Tennessee. John satte sammen et band i Memphis, som inkluderte Mary på piano. I 1929 aksepterte John en invitasjon til å spille med Andy Kirks gruppe i Oklahoma City, og overlot til 19 år gamle Mary å lede hans band i Memphis de gjenværende konserter. Williams fulgte etterhvert med sin mann til Oklahoma City, men fikk ikke spille med bandet. Gruppen, som idag huskes[trenger referanse] som Andy Kirks Twelve Clouds of Joy, flyttet til Tulsa, Oklahoma, der Mary brukte deler av sin fritid på å transportere døde for et begravelsesbyrå for å spe på inntektene. Da Clouds of Joy fikk et langvarig oppdrag i Kansas City, Missouri, ble hun med mannen der og begynte å opptre med bandet, samt fungere som deres arrangør og komponist. Hun leverte Kirk sanger som «Walkin' and Swingin'», «Twinklin'», «Cloudy», «Little Joe from Chicago» med flere.

Platen Kirk spilte inn i Kansas City, var med Williams som pianist og arrangør (6 spor ble innspilt i Kansas City i 1929 og de resterende 17 spor ble innspilt i Chicago i 1930, og ytterligere 2 ble spilt inn i New York i 1930). Under en av sine reiser til Chicago i 1930, spilte Williams inn «Drag 'Em» og «Night Life» som pianosoloer. Williams tok navnet Mary Lou etter forslag fra Brunswicks Jack Kapp.[11] Platen solgte over alle forventninger, og gav på kort tid Williams nasjonal berømmelse. Kort tid etter innspillingen ble hun innlemmet som Kirks faste andrepianist, spilte solostykker og arbeidet som frilansarrangør for store navn som Earl Hines, Benny Goodman og Tommy Dorsey. I 1937 produserte hun In the Groove(Brunswick) i samarbeid med Dick Wilson, og Benny Goodman spurte Mary om å skrive en blues for bandet sitt. Resultatet ble «Roll 'Em», et bluesbasert boogie-woogie-stykke, etterfulgt av suksesslåten «Camel Hop», som ble Goodmans kjenningsmelodi for hans radioprogram som ble sponset av sigarettprodusenten Camel. Goodman prøvde å ansette Williams på en kontrakt hvor hun utelukkende skulle skrive for ham, men hun nektet, og foretrakk å arbeide som frilanser.[12] Williams var da blitt en av de mest etterspurte komponister i swingepoken.

I 1942 forlot Williams, som hadde skilt seg fra sin mann, bandet Twelve Clouds of Joy, og dro tilbake igjen til Pittsburgh. Hun dro dit med bandkollega Harold «Shorty» Baker, som hun dannet en seksmannsgruppe med som inkluderte Art Blakey på trommer. Etter et langvarig samarbeid i Cleveland, reiste Baker for å slutte seg til Duke Ellingtons orkester. Williams ble også med i bandet i New York, og deretter reiste de til Baltimore, hvor hun og Baker giftet seg. Hun reiste med Ellington og arrangert flere låter for ham, inkludert «Trumpets No End» (1946), hennes versjon av Irving Berlins "Blue Skies"[13], men innen et år hadde hun forlatt Baker og gruppen og returnerte til New York.

 
Williams sammen med Josh White, omkring 1947.
Foto: William P. Gottlieb

Williams begynte i 1952 å spille på Café Society, startet et ukentlig radioprogram kalt Mary Lou Williams's Piano Workshop på WNEW, og begynte å veilede og samarbeide med mange yngre bebop-musikere, mest kjent blant disse Dizzy Gillespie og Thelonious Monk. I 1945 komponerte hun bebop-hiten "In the Land of Oo-bla-Dee" for Dizzy Gillespie. «I denne perioden skulle Monk og barna komme til leiligheten min hver morgen rundt fire eller plukke meg opp på Café etter jeg var ferdig med siste show, og vi skulle spille og utveksle ideer til langt utpå ettermiddagen eller senere,» mimret Williams i Melody Maker.[trenger referanse] Selv om hun knyttet tette bånd til bebop-musikere i løpet av hennes tid i New York, satte hun også opp et storstilt orkesterverk bygget på hennes egen komposisjon «Zodiac Suite» i byens rådhus i 1945, innspilt på Folkways plateselskap, med bassisten Al Lucas og trommeslageren Jack "The Bear" Parker og New York Philharmonic.

I 1952 aksepterte Williams et tilbud om å opptre i England, og ble værende i Europa i to år. Da hun kom tilbake til USA tok hun en pause fra rampelyset, og bekjente seg til den katolske tro. Hennes tid ble brukt hovedsakelig på Bel Canto Foundation, en aksjon hun startet å hjelpe rusmiddelavhengige musikere tilbake til scenen. To prester og Dizzy Gillespie overbeviste henne om å begynne å spille igjen, noe hun gjorde i 1957 under Newport Jazz Festival med Gillespies band. Presten Peter O'Brien ble hennes nære venn og personlige manager i 1960. Sammen fant de nye arenaer for jazzmusikk i en tid det ikke fantes mer enn to rene jazzklubber på Manhattan. I tillegg til å spille på jazzklubbene spilte hun på skoler, dannet sitt eget plateselskap og forlag, stiftet Pittsburgh Jazzfestival og gjorde opptredener på fjernsyn. Gjennom hele 1960-tallet var hennes komposisjoner inspirert av religiøs musikk – salmer og messer. En av messene, Musikk for fred, ble koreografert og fremført av Alvin Ailey Dance Theater som «Mary Lous Messe». Hun utførte en versjon av "Mary Lous Messe" på TV i The Dick Cavett Show i 1971.

 
Dizzy Gillespie, Tadd Dameron, Hank Jones, Mary Lou Williams og Milt Orent hjemme hos Williams, august 1947.

Hun skrev og fremførte religiøs jazzmusikk som Black Christ of the Andes(1963), en hymne til ære for St. Martin de Porres, to mindre verk, Anima Christi og Praise the Lord. I denne perioden la Mary mye energi i arbeidet med å få ungdomskor til å fremføre hennes verker, inkludert messe i St. Patrick's Cathedral i New York foran en forsamling på over tre tusen. Hun startet en veldedig organisasjon, åpnet bruktbutikker i Harlem og kanaliserte inntektene, sammen med ti prosent av sine egne inntekter, til musikere i nød. Som en artikkel fra Time i 1964 beskriver: «Mary Lou ser på seg selv som en "sjelisk" artist – på den måten at hun aldri beveger seg langt fra melodi og blues, men også innlemmer små elementer fra gospelsjangerens harmoni og rytme. Jeg ber gjennom fingrene når jeg spiller, sier hun. Jeg får den gode "sjeliske lyden", og jeg forsøker å treffe menneskers ånd.»[14] Hun spilte også på den legendariske Monterey Jazz Festival i 1965, med en jazzfestival gruppe.

Gjennom hele 1970-tallet blomstret hennes karriere, og hun spilte inn flere album, blant annet spilte hun som solopianist og kommentator inn albumet Jazzens historie. Hun opptrådte igjen på Monterey Jazz Festival i 1971. Hun holdt en dobbel-piano konsert sammen med pianisten Cecil Taylor på Carnegie Hall i 1977. Hun inngikk også en avtale med Duke University som Artist in Residence (1977 til 1981), hvor hun underviste i Jazzens historie sammen med Peter O'Brien, og dirigerte Duke Ellingtons jazzensemble. Med et lett pedagogisk preg, gjorde hun også mange konsert- og festivalopptredener, holdt seminarer for ungdommer, og i 1978 opptrådte hun i Det hvite hus. Hun spilte på Benny Goodmans 40-års jubileumskonsert i Carnegie Hall i 1978.

Siste år rediger

Hennes siste innspilling, Solo Recital(Montreux Jazz Festival, 1978), tre år før hun døde, var en medley bestående av spirituals, ragtime, blues og swing. Andre høydepunkter er Williams' arrangementer av "Tea for Two", "Honeysuckle Rose", og hennes to komposisjoner "Little Joe from Chicago" og "What's Your Story Morning Glory". Andre kjente innspillinger er "Medley: "The Lord Is Heavy", Old Fashion Blues", "Over the Rainbow", "Offertory Meditation", "Concerto Alone at Montreux" og "Man I Love".

Død rediger

Mary Lou Williams døde av blærekreft i Durham, North Carolina, 71 år. Hun ble gravlagt i den katolske gravlunden Golgata Cemetery i hjembyen Pittsburgh.[15] Som Mary Lou Williams sa, ser tilbake på slutten av sitt liv, "Jeg gjorde det, gjorde jeg ikke? Gjennom møkk og gjørme.[16]

Priser og ettermæle rediger

  • Guggenheim Fellowships, 1972 og 1977
  • Nominatert i 1971 til Grammy Awards, kategorien Best Jazz Performance - Group, for albumet Giants, Dizzy Gillespie, Bobby Hackett, Mary Lou Williams[17]
  • Mottok i 1981 Duke University's Duke's Trinity Award for service til universitetet. I 1983 etablerte Duke University i Mary Lou Williams Center for svart kultur.[18]
  • Down Beat Hall of Fame, 1990

Utvalgt diskografi rediger

År Tittel Sjanger Selskap
2007 The Circle Recordings Bebop, Swing, Stride Progressive
1999 1944-1945 Bebop, Swing, Stride Classics
1978 Solo Recital (Montreux Jazz Festival 1978 - Live) Bebop, Swing, Stride Pablo
1977 My Mama Pinned A Rose on Me Bebop, Swing, Stride Pablo
1975 Free Spirits Bebop, Swing, Stride Steeplechase
1974 Zoning Bebop, Swing, Stride Folkways
1970 From the Heart Blues, Rock, Jazz, Gospel Chiaroscuro
1964 Mary Lou's Mass Blues, Gospel Mary
1963 Black Kristus av Andesfjellene Blues, Gospel Folkways
1953 The First Lady of the Piano Bebop, Swing, Stride Inner City
1945 The Zodiac Suite Bebop, Swing, Stride Folkways
1944 Roll 'Em Bebop, Swing, Stride Audiophile

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mary-Lou-Williams, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id williams-mary-lou, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Guggenheim fellows ID mary-lou-williams[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  7. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 230, Wikidata Q99181182 
  8. ^ Kernodle, Tammy L. Soul on Soul: The Life and Music of Mary Lou Williams, (2004) ISBN 1555536069
  9. ^ Dahl, Linda. Morning Glory: A Biography of Mary Lou Williams, Pantheon Books, side 29 (2000) – ISBN 0375408991
  10. ^ Html Times magazine, 26. juli 1943: No Kitten on the Keys[død lenke]
  11. ^ Jones, Max. Jazz Talking: Profiles, Interviews, and Other Riffs on Jazz Musicians, Da Capo Press, side 190, (2000) – ISBN 0306809486
  12. ^ Pendle, Karin. American Women Composers, Routledge, side 117 (1997) – ISBN 9057021455
  13. ^ Ellington, Duke. Music Is My Mistress, Da Capo Press, side 169, (1976) – ISBN 0306800330
  14. ^ «The Prayerful One, Time magazine». Arkivert fra originalen 1. januar 2009. Besøkt 21. desember 2009. 
  15. ^ «Calvary Cemetery, Pittsburgh, Pennsylvania». Arkivert fra originalen 27. august 2009. Besøkt 21. desember 2009. 
  16. ^ Dahl, Linda. Morning Glory: A Biography of Mary Lou Williams(2001), side 379
  17. ^ Grammy Awards Database
  18. ^ «Mary Lou Williams Center for svart kultur». Arkivert fra originalen 9. juni 2010. Besøkt 21. desember 2009. 
  19. ^ Mary Lou Williams Women in Jazz Festival Arkivert 18. januar 2010 hos Wayback Machine.
  20. ^ Mary Lou Williams Arkivert 1. september 2005 hos Wayback Machine. på rutgers.edu

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mary_Lou_Williams&oldid=23900581»