Mandora
Mandora (fransk Mandore luthée) er en betegnelse som brukes om en rekke forskjellige historiske luttinstrumenter.
Hans Oth, Nürnberg ca. 1450.
I renessansetiden var «mandora» navnet på en liten fire- eller femkors lutt som kan ha vært forløperen til mandolinen, mens det i overgangen til rokokkoen var betegnelsen på en sekskors lutt, i sjeldne tilfeller med to eller tre ytterlige basskor. Mensuren var ca. 70 cm, stemmingen var:
- F – G – c – f – a – d' eller G – A – d – g – h – e'
Førstnevnte ble i Böhmen også kalt calichon eller galichon.
Kort før år 1800 skjedde det en gjensidig utveksling mellom mandora og gitar. Gitaren, som fram til da var blitt stemt som en fem-strengs barokkgitar i reentrant tuning: e' – h – g – d' – a, overtok mandoraens stemming og den sjette strengen, mens mandoraen på sin side overtok gitarens enkeltstrenger i stedet for de tidligere strengekorene. Et senere trinn i denne utviklingen av mandoraen er den såkalte gitarlutten.
Mandoramusikk ble notert i tabulatur.
Komponister rediger
- For renessanse-mandora: Martin Agricola, Pierre Brunet, Adrian Le Roy, Ottomar Luscinius, Sebastian Virdung og andre.
- For rokokko-mandora: Johann Georg Albrechtsberger, Antonio Brescianello Schiffelholz og andre.
Litteratur rediger
- Ernst Gottlieb Baron: Historisch-theoretisch und practische Untersuchung des Instruments der Lauten; Nürnberg, 1727
- Dieter Kirsch: Die Mandora in Österreich zur Bestimmung eines Lautentyps des 18. Jahrhunderts. Vom Pasqualatihaus 4 (1994), S. 63–81
- Josef Klima: Gitarre und Mandora, die Lauteninstrumente der Volksmusik. ÖMz 18 (1963), S. 72–7?
- Rudolf Lück: Zur Geschichte der Basslauten-Instrumente Colascione und Calichon. DJbM 5 (1960), S. 67–75
- A. Koczirz: Zur Geschichte der Mandorlaute. Die Gitarre 2 (1920/21), s. 21–36
- Ernst Pohlmann: Laute, Theorbe, Chitarrone. Bremen, 1968 (1982)
- James Tyler: The mandore in the 16th and 17th centuries. I Early Music, Vol. 9, No. 1, Oxford University Press, 1981, s. 22–31 + 416