Kunsthalle Bremen inneholder Bremen i Tysklands mest betydelige samling av kunst fra før renessansen og til vår tid. Det ligger mellom Bremen Teater på Goetheplatz og gamlebyen. Grunnsteinen til huset ble lagt i juli 1847 med åpning den 1. mai 1849.

Kunsthalle Bremen
Etablert1823
Kart
Kunsthalle Bremen
53°04′22″N 8°48′49″Ø
AdresseAm Wall 207, 28195 Bremen
Nettstedhttp://www.kunsthalle-bremen.de/

Kunsthalle Bremen, Am Wall 207
Vincent van Gogh
Valmuer
Lovis Corinth
Zeus som ung mann

Bremen kunstforening ble stiftet allerede i 1823 av senator Hieronymus Klugkist og 34 kunstinteresserte handelsmenn. Mottoet var å utvikle og utbre de skjønne kunster, selv om man i første omgang begrenset seg til malekunst. Ved å utstede andelsbrever, ble foreningen etterhvert eier av betydelige mengder av tegninger og trykk. Til å begynne med var andelshavertallet begrenset til 50, men det ble endret i 1843, og foreningen hadde 575 medlemmer per 1846.

Foreningen fikk raskt litt offentlig støtte, og innledet samarbeide med andre kunstforeninger og museer, som Hannover, Lübeck, Greifswald og Rostock. Disse arrangerte felles vandreutstillinger. Ved gode meseners hjelp, startet byggingen av eget hus, og da det sto ferdig, var det det første i sitt slag i Tyskland. Kunsthallen var allerede da halvveis offentlig, siden tomten var Bremens, mens bilder og bygg tilhørte foreningen.

Bohovet for mere plass førte til utvidelse som ble begynt 1898 og fortsatte til 1902. Fasaden slik den står i dag ble ikke ferdig før i 1904. Finansieringen ble igjen ordnet ved donasjoner fra stiftelser og gaver fra gode borgere.

Bygningen slapp ikke helt uskadet fra den andre verdenskrig, og reparasjon ble kombinert med en mindre ombygning i 1961. Utvidelser og moderniseringer er også gjort i 1982 og 1990-92. De siste arbeidene gjorde mye for å bedre magasiner og verksteder, samt sørge for moderne standard for ventilasjonen.

Mye av æren for at kunsthallen i dag er så omfattende som den er, tillegges de forskjellige direktørene, som hver ut fra sine interesser har gitt et samlet sett bredt og samtidig godt bilde av den kunsten som rørte seg i deres samtid. Fra 1904 fikk en offentlig støtte til å ansette en person til å arbeide med å systematisere og ta vare på - spesielt den omfattende samlingen av kopperstikk.

Samlingen omfatter derfor bilder av tyske og franske impresjonister, inklusive Courbet, Corinth, Liebermann, Manet, Paula Modersohn-Becker, Monet, Pissarro, Renoir, Slevogt, van Gogh,
og gaver fra kunstnere og testamentariske gaver fra: Barlach, Degas, Klinger, Liebermann, Adolph von Menzel, Pissarro, Renoir og Toulouse-Lautrec. Dette samtidig som den har plass for de store navn bakover i kunsthistorien, med mest vekt på kunstnere nord for Alpene.

Aksjon entartete kunst førte til at i alt 15 malerier av Liebermann, Utrillo og Bonnard «forsvant» i depotet, for å dukke opp etter krigen.

Emanuel Leutze
Washington krysser Delawareelven

Bygningen ble tømt for bilder så snart den annen verdenskrig var i gang. Den ble truffet av en brannbombe, som ødela trappehuset og det store maleriet av Emanuel Leutze, som var for stort til å få flyttet. En replikk henger fortsatt i Metropolitan Museum of Art.

Frykt for mere skader førte til at samlingen ble evakuert, og en stor del befant seg i territorium som ble erobret av russiske tropper. Deler av samlingen, spesielt av grafikk, befinner seg fortsatt spredt utover i Russland og tildels i tidligere Øst-Tyskland. Svinnet er anslått å være i samme størrelsesorden som det som gikk tapt under bombingen av Dresden. En sovjetisk offiser med kunsthistorisk bakgrunn fant en del av samlingen og tok med seg hjem til Russland en koffert full av tegninger og stikk av Rembrandt, Tizian, Rubens, Goya, Vincent van Gogh og Édouard Manet. I tillegg byttet han til seg flere blad som kameratene hadde «orget» på vei til Moskva. Han oppga senere at det var minst to malerier og 362 tegninger/ stikk.

Sovjetmyndighetene var ikke villige til noen dialog, men samlingen ble stilt ut i Eremitasjen i St. Petersburg i 1995. Returen er fortsatt under forhandlinger.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger