Hammerverk-konflikten
Hammerverk-konflikten var en arbeidskonflikt ved Norsk Hammerverk A/S («No-Ha») i Stavanger, utløst av en usaklig oppsigelse i mars 1975, da Geir Sundet mistet jobben på den siste dagen i prøvetida si. Oppsigelsen førte til en spontan sit-down-aksjon.
Konflikten havnet i rettsapparatet, og gikk til slutt helt til Høyesterett. Selve oppsigelsen ble til slutt kjent ulovlig, men de som hadde deltatt i streiken fikk ikke medhold. Arbeidsmiljølovens nye bestemmelser om et visst oppsigelsesvern i prøvetida hadde trådt i kraft rett før oppsigelsessaken, og saken ble en prøvesten for den nye lovbestemmelsen.
Oppsigelsen rediger
Geir Sundet hadde tidligere hatt en kort sommerjobb ved No-Ha. Han fikk jobb der igjen på nyåret 1975, i første omgang bare for en fem ukers periode. Usikkerheten gjorde at han søkte – og fikk – jobb på en annen bedrift. Denne jobben sa han imidlertid fra seg da utsiktene på No-Ha bedret seg og han fikk fast jobb der. Prøvetiden på No-Ha var tre måneder, regnet fra 2. januar.
Han jobbet på avfettingsanlegget på bedriften, og hadde bare fått positive tilbakemeldinger på arbeidet sitt fram til han fikk oppsigelsen siste dag før påskeferien – én time og én dag før prøvetiden utløp.
Første dag etter påske, tirsdag 1. april, ble oppsigelsessaken tatt opp. På morgenen ble det holdt møte med driftsingeniør, arbeidsformann og tillitsmenn. Fra bedriftens side ble det sagt at man ikke hadde noe å utsette på Sundets arbeidsforhold, men at han ikke «passet inn» ved No-Ha – at han på lenger sikt kunne være til skade for miljøet.
Sit-down-streiken rediger
Arbeiderne mente det åpenbart lå utenforliggende årsaker bak oppsigelsen, og klokka 10.00 var sit-down-aksjonen på sveise- og lakkeringsavdelingen et faktum.
Verken Sundet eller de streikende kunne hente støtte hos klubben. Klubbformann Johan Qvanvik mente den lokale husavtalen gjorde det umulig å engasjere seg i oppsigelsessaken. I avtalen het det nemlig om vilkårene i prøvetiden: «Det er bedriftens vurdering som legges til grunn ved eventuell oppsigelse og klubben skal ikke blande seg inn i dette forhold.»[1] På dette punktet praktiserte altså klubben en husavtale som ga dårligere vilkår enn det norske lovverket.
Fredag 4. april lå det an til opptrapping av streiken. Arbeiderne på plateavdelingen hadde gått til sit-down, og monteringsavdelingen ville gjøre det samme.
Nå reagerte bedriftsledelsen raskt. Det ble innkalt til allmannamøte, der de streikende ved Sundets avdeling ble nektet adgang. På møtet var bedriftsledelse og klubbformann samstemt. De mente sterke krefter var i sving for å skape splid og misnøye på No-Ha. Det blir holdt klubbmøte i etterkant, og sympatistreikene på de andre avdelingene ble avblåst.
Mandag 7. april ble de streikende stilt overfor et ultimatum: Gjenoppta arbeidet straks, eller miste jobben. Det førte til forvirring, og 15 mann forlot først arbeidsplassen, da de mente de hadde fått sparken. Per telefon fikk de beskjed om at de likevel ikke kunne anse seg oppsagt. De vendte tilbake og fortsatte aksjonen på arbeidsplassen. Dette var lenge før mobiltelefonenes tid, og for å isolere arbeiderne klippet ledelsen nå regelrett av telefonledningen til avdelingen deres.
Da de streikende nektet å gjenoppta arbeidet fikk de skriftlige oppsigelser. Samtidig ble det lagt press på de enkelte. De fleste opplevde å bli oppsøkt privat av disponent eller direktør. Noen av de streikende bøyde til slutt av og gikk tilbake til jobb, – men åtte mann ville ikke gi seg.
Fagbevegelsens rolle rediger
Hammerverksaken vekket fra første stund strid innen fagbevegelsen. Dels kom dette av klubbledelsens opptreden og forholdet til avtaleverket. Uten klubben i ryggen mente arbeiderne at de ikke hadde andre muligheter enn direkte streik. Dels kom dette av de politiske motsetningene i fagbevegelsen på denne tiden, der den sosialdemokratisk dominerte ledelsen var på vakt mot «ville streiker» og AKP-innflytelse. I denne saken mente man Sundet hadde AKP-tilknytning.
Innad i klubben ved No-Ha sto de streikende og klubbformann steilt mot hverandre. På første klubbmøte om saken forlot de streikende møtet i protest, da de ble nektet å redegjøre for sin sak. «Vår største feil», oppsummerte de senere. En etterfølgende avstemning viste nemlig at de med sine stemmer ville hatt flertall for sin sak. På senere møte sikret klubbledelsen seg flertall for sitt syn.
Innen Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund sto den lokale Stavanger Jern og Metall avdeling 25 mot forbundet sentralt. Lokalavdelingen støttet de streikende, mens forbundets nestformann Lars Skytøen dro til No-Ha og oppfordret de streikende til å avbryte aksjonen. Uenighetene førte til at det på andre arbeidsplasser både ble foreslått støtte til de streikende og støtte til klubbformannen.
Siden Hammerverksaken utviklet seg til å bli en prøvestein både for oppsigelsesvernet og streikeretten, førte den til en bred støttebevegelse. Alt i alt fikk de streikende nærmere 500 støtteerklæringer fra faglige, politiske og andre organisasjoner. Det ble også samlet inn økonomisk støtte, ikke minst fra det store nettet av streikestøttekomiteer over hele landet.
Saken for retten rediger
Etter at de ni arbeiderne hadde gått arbeidsløse i over en måned sa forbundet seg villig til å gå til rettssak for Sundet. Men for de andre åtte ville ikke forbundet reise sak. Derfor bestemte de ni seg nå til å ta ut felles rett.
Det tok mer enn to og et halvt år før Hammerverk-saken ble avgjort i rettsapparatet.
I desember 1975 ga byrettens flertall bedriften medhold på alle punkter. Retten mente det var nok at bedriften påsto oppsigelsen hadde arbeidsmessige årsaker. Mindretallet i retten – en industriarbeider – mente oppsigelsen var usaklig og ulovlig. Lagmannsretten kom i oktober 1976 til samme konklusjon som byretten.
Først i Høyesterett ett år seinere ble oppsigelsen av Sundet kjent ulovlig. Der fikk han 25 000 kroner i erstatning, og bedriften ble dømt til å betale alle saksomkostningene. Sundet fikk imidlertid ikke jobben tilbake.
Og selv om oppsigelsen ble kjent ulovlig, fikk ikke de streikende medhold. Siden de hadde nektet å gjenoppta arbeidet mente retten de hadde misligholdt arbeidskontraktene, og konkluderte med at bedriften hadde rett til å sparke de åtte arbeiderne.
Kilder rediger
- Hvitbok om Hammerverk-konflikten. Utgitt av medlemmer i den sentrale støttekomiteen ved Universitetet i Oslo. Stensilhefte. (1975)
- Hammerverkkonflikten. Hvitbok nr 2. Hefte utgitt av de oppsagte arbeidere ved Norsk Hammerverk. (1976)
- Arnfinn Malme. Hammerverk-konflikten. Artikkel i PaxLeksikon. Pax Forlag, Oslo 1979.