Falske Margrete

Falske Margrete (ca. 1260–1301) var en tysk kvinne som kom til Bergen i 1300 og utgav seg for å være kongedatteren Margrete av Skottland. Hun er den første vi vet om som ble offentlig brent på bål i Norge.

Falske Margrete
Født		1260
Død		1301 Bergen
Beskjeftigelse		Bedrager
Nasjonalitet		Norge

Den ekte Margrete døde i 1290 på Orknøyene underveis til Skottland. Hennes far, kong Eirik II Magnusson, døde i 1299, etterfulgt på tronen av sin bror, Håkon V. Året etter kong Eiriks død kom en kvinne til Bergen med skip fra Lübeck. Hun påsto at hun var Margrete og slett ikke døde på Orknøyene, men isteden ble forrådt av sin angivelige fostermor, den beryktede Alv Erlingssons søster Ingebjørg Erlingsdatter; av Ingebjørgs ektefelle (kansleren Tore Håkonsson); og av bergensbiskopen Narve som hadde vært reiseleder. Kongedatteren endte angivelig i Tyskland der hun hadde giftet seg. Bergens borgere og enkelte av de geistlige støttet henne, til tross for at kong Eirik hadde identifisert den døde datteren sin før hun ble gravlagt i murveggen i Apostelkirken, der moren hennes også var gravlagt. Ikke minst var det påtakelig at den nyankomne kvinnen var grå i håret og måtte være minst førti år gammel, mens den ekte Margrete ville ha vært en ungjente på sytten.

Den falske Margrete og ektemannen ble dømt; han ble halshogd og hun brent på bål som bedragerske på retterstedet på Nordnes i 1301.

Men i 1319 omtalte Flatøy-annalene den henrettede bedragersken som om hun faktisk hadde vært kongsdatteren Margrete Eiriksdatter. Først nevnes at kong Eiriks hirdprest Havlide Steinsson fra Breidabolstad var død, og deretter kommer det denne hirdpresten angivelig hadde fortalt: «Dette hendte mens han var hos kongen, slik Margrete, datter av kong Eirik, selv vitnet om før hun ble brent på Nordnes. «Da jeg ble ført ut av den samme porten og de skulle føre meg til Skottland, sluttet prestene å synge. Hos min far, kong Eirik, ved Apostelkirken, da det en islandsk prest som het Havlide. Han sang da hymnen «Veni Creator», og denne sang de mens jeg ble båret opp på skipet.» Dette stadfestet sira Havlide, da han fikk vite at den samme Margrete var brent i Norge.» På folkemunne var falske Margrete i ferd med å bli en martyr. I bunn lå det trolig en mistro til styresmakter som kunne sende en syv år gammel, morløs jente ut på havet i høststorm, så lenge de mente det gagnet utenrikspolitikken deres.

Ludvig Daae (1834-1910) viet et kapittel i sin bok Norske helgener fra 1879 til folk som falske Margrete, som helt ufortjent vant martyrstatus blant almuen. Som andre eksempler nevner Daae kongene Harald Gille og Øystein Haraldsson, samt dennes sønn, småhøvdingen Torleiv Breiskjegg.

Fortellingen om den angivelig forrådte prinsessen spredte seg med folkevisen i Skottland og har vært sunget av Joan Baez. Seksti år senere ble det reist en liten kirke for henne, «Margaretakirken» eller «St. Maritte» på Nordnes, like ved stedet der hun ble brent. Den mottok gaver i en rekke bergensfarertestamenter helt frem til 1515, men ble trolig revet omkring reformasjonen.