Alv Erlingsson (yngre)
Alv Erlingsson (fødselsår ukjent, død 1290 i Helsingborg) var en norsk adelsmann, som tilhørte Tanberg-ætten fra Norderhov på Ringerike og var sønn av baron Erling Alvsson. Erling var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (d. ca. 1240) og hertug Skule Bårdssons søster, et slektskap som knyttet Tanberg-ætten til kongehuset. Alv Erlingsson (yngre) var kong Magnus Lagabøtes tremenning. Han ble utnevnt til jarl og var kongens sysselmann i Sarpsborg. I utlandet titulerte han seg som «Comes de Saresburg» som betyr greve, dvs jarl, av Sarpsborg. Alv er kjent for å ha drevet med piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip.
| Alv Erlingsson | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. århundre Ringerike | ||
| Død | 1290 | ||
| Beskjeftigelse | Statsmann | ||
| Far | Erling Alvsson | ||
| Mor | Kristin[1] | ||
| Barn | Kristin Alvsgottir av Tornberg, 'Spendelsho'[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen.
Bakgrunn rediger
Da faren Erling døde i 1283 arvet Alv Erlingsson ættegården og stillingen som sysselmann i Borgesyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold).
Allerede 1276 var Alv Erlingsson med sin far Erling voldgiftsmann for den norske regjeringen og forsøkte å megle mellom kong Valdemar Birgersson av Sverige (1243–1302) og hans bror hertug Magnus Ladulås (ca. 1240 – 1290) etter det svenske opprøret mot svenskekongen i 1275.
Fra 1277 finnes et brev fra kong Valdemar av Sverige til Alv Erlingsson og Audun Hugleiksson som ber om vern for Malmöborgeren Godekinus, originalen er i Lübeck Staatsarchiv, Svecica nr. 7a.
Alv Erlingsson fikk en sentral rolle i den norske riksstyringen etter Magnus Lagabøtes død i 1280. Kong Magnus’ sønn, kong Eirik Magnusson var mindreårig og ikke i stand til å ta regjeringsstyringen i egne hender. Det ble opprettet et formynderstyre som skulle styre riket på vegne av kongen frem til han var myndig. Alv var ikke med i den formelle formynderregjeringen, men hadde mye makt som sysselmann over Borgarsyssel.
Nordtysk handelsblokade rediger
I 1282 oppsto det konflikt mellom tyske handelsmenn i Bergen og de bergenske bymennene. På et bymøte forbød bymennene utlendinger å handle med diverse varer. Da kongen stilte seg bak byrådets vedtak, havnet den norske kongemakten i konflikt med den «rostockske landefred»,[2] et nordtysk forbund av territorialfyrster og østersjø- og nordsjøbyer. De vendiske byene med Lübeck i sentrum, spilte en ledende rolle i forbundet. I 1283 innførte forbundet en blokade av Norge, med det uttalte mål å sulte ut befolkningen, for slik å få det norske lederskapet til å bøye av.
I denne situasjonen gikk Alv inn for en konfrontasjonspolitikk mot rikets tyske fiender. Da det i 1284 brøt ut krig, fikk Alv en lederrolle på norsk side. Krigføringen tok form som en ren kaperkrig mot tyske handels- og krigsskip. Årboken i Lund omtaler dette året Alv som en «mektig sjørøver». Under Alvs ledelse ble en rekke tyske skip angrepet på åpen sjø og besetningen drept. Også nøytrale skip fra Frisland ble angrepet og norske krigsfolk gikk i land i Danmark og herjet Skagen nord i Jylland. I 1285 ble den danske kongemakten blandet inn i konflikten på tysk side, da den danske kong Erik Klipping sluttet seg til blokaden. Alv slo nå til mot Horsens i Jylland og Kalundborg på Sjælland.
Disse dramatiske begivenhetene gikk ikke upåaktet hen i den danske befolkningen. På 1600-tallet samlet den danske historikeren Anders Sørensen Vedel (1542–1616) en rekke danske folkeviser fra middelalderen. To av dem omhandler Alv, som i visene var blitt omgjort til noe av en eventyrfigur. Et utdrag fra en av dem lyder:
- Hr. Alf han hugg til han var mod,
- han sto i femten Ridderes Blod;
- så tog han alle de Kogger ni
- og sejlede dermed til Norge fri.
- Og der kom tidende til Rostock ind,
- der blegned saa mangen Rosenkind.
- Der græd Enker og der græd Børn,
- dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.
I 1285 møttes tyske og norske diplomater til forhandlinger under et møte som ble holdt i Kalmar i regi av den svenske kongen Magnus Birgersson, som hadde etterfulgt broren Valdemar. Kong Eirik Magnusson ble nødt til å betale 6.000 mark sølv, en uhyre stor pengesum, for å få til en fredsslutning med landefredsforbundet. Den rollen Alv hadde spilt førte til at han fikk mange fiender innen den politiske norske eliten. Motstanden mot Alv var sentrert rundt kongens yngre bror, hertug Håkon Magnusson. Alv ble gitt ansvaret for den vanskelige situasjonen kongemakten nå befant seg i, med et enormt pengekrav rettet mot seg og fortsatt krig mot Danmark.
Alv var likevel fortsatt en av Norges mest innflytelsesrike personer. Som en formalisering av hans militære lederrolle, ble han sent på året i 1285 eller tidlig i 1286 gitt tittelen jarl, ifølge en islandsk kilde for å «verge Norges rike». Som nyutnevnt jarl reiste Alv som offisiell norsk representant til Frankrike og England, og møtte kong Edvard I av England. Han tok i kong Eiriks navn opp et lån på 6.000 mark sølv, sannsynligvis penger som skulle brukes til å betale tyskerne erstatning. I tillegg vervet han engelske leiesoldater som skulle brukes til å tvinge Danmark ut av konflikten.
I Alvs fravær forandret situasjonen i Danmark seg drastisk. Den danske kongen hadde ligget i borgerkrig med hertug Valdemar av Jylland. Hertugen var en nær alliert med lederskapet i «den rostockske landefred», noe som førte til at den danske kongen ikke ble med i fredsavtalen mellom tyskerne og nordmennene som var blitt inngått i Kalmar. Mens Alv var i utlandet bekjempet kong Erik Klipping hertug Valdemar og satte han i fengsel. Etterpå tok han initiativ til å inngå fred med den norske kongemakten. Da Alv senere på året kom hjem med leiesoldater som skulle brukes mot Danmark var krigsgrunnlaget derfor borte.
Konflikt mellom Alv og hertug Håkon Magnusson rediger
I tiden som fulgte forverret situasjonen seg for Alv i Norge. Kretsen rundt kong Håkon i Oslo anklaget ham åpenlyst for å ha framprovosert krigen som hadde kostet så dyrt, og leiesoldatene han hadde med seg kunne ikke brukes til det de var leid inn for. I mars 1287 døde så enkedronning Ingeborg. Hun hadde hatt en lederrolle i det politiske lederskapet, og uten henne manglet riket et klart lederskap. Snart eskalerte konflikten mellom hertug Håkon og Alv. Det finnes ikke kilder som forteller akkurat hva som forårsaket at konflikten utviklet seg til borgerkrig, men en trolig forklaring er at Alv nektet å levere fra seg pengene han hadde lånt i England. Da tyske diplomater ankom Tønsberg for å få utbetalt kong Eiriks gjeld, hadde han ingen penger å gi dem. Like etterpå brøt det ut krig på Østlandet mellom Alv og Håkon.
Det har vært vanlig å hevde at Alv angrep Oslo, brente byen og fanget høvedsmannen der, Hallkjell Krøkedans. Det er det ikke kildegrunnlag for å si sikkert, men vi vet med sikkerhet at Alv fanget Hallkjell og senere fikk han drept på øya Isegran i Glomma. For det ble han lyst fredløs, og det sto et større slag mellom hans og hertugens styrker. 260 av Alvs menn ble drept, og åtte av lederne hans ble senere hengt. Selv flyktet Alv til Sverige, der han underkastet seg den svenske kongen for å få beskyttelse.
Sjørøveraktivitet i Østersjøen rediger
Etter et kortere opphold i Sverige reiste Alv videre. Et brev fra ordensmesteren i «Den tyske orden» knytter ham i tiden etterpå til Riga, der han kan ha bygget seg opp en ny base. Ordensmesterens brev omhandler en flokk «skadelige ulver» som har slått seg ned i Riga for å drive rovdrift på byens rike handelsliv. Lederen for røverflokken er ifølge brevet en greve av Tønsberg, som sannsynligvis henviser til Alv, den eneste norske «greven». I denne tiden forsøkte Alv å vinne tilbake sin posisjon i Norge. Svogeren hans, baronen Tore biskopsson Håkonsson, skrev i 1290 brev til kong Edvard I og tilbød sine tjenester mot at den engelske kongen hjalp Alv til å forsone seg med kong Eirik.
Henrettelse rediger
Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, og han ble henrettet på steile og hjul (radbrukket) utenfor Helsingborg ved Skånes kyst.
Historiker Tore Skeie, skildrer henrettelsen slik: [3]
På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. [...] Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd...
Tore Skeie, Alv Erlingsson; fortellingen om en adelsmanns undergang[3]
Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.
I 1293 ble Alvs beinrester ført fra Helsingborg til Tunsberg av svogeren Tore Håkonsson og sannsynligvis begravet der.
Alvs hovedfiende, hertug Håkon, var bare 17 år gammel da konflikten mellom dem nådde sitt høydepunkt i 1287. Da han mange år senere ble kronet til konge førte han en politikk som har vært vanlig å forstå som antiaristokratisk. Bare noen få dager etter at han i 1299 ble kronet lot han stormannen Audun Hugleiksson arrestere og lot ham sitte tre år i fengsel før han lot ham henge som en annen tyv og niding. I 1308 kom han med den berømte forordningen hvor han avskaffet alle jarle- og lendmannsverdigheter, unntatt for de av kongeslekt, under den uklare begrunnelsen «ymse menns framferd i landstyringen både da vi brødre var barn, og nå i senere tid.»
Mulig borg på Isegran og kontrol av Valdisholm rediger
Isegranhalvøya I Fredrikstad stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.
Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 da Isegran ble forsterket for moderne krigføring.
Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag 40 km lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.
Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen.
Etterspill rediger
Alv Erlingsson blir av noen i ettertid sett på som en slags «aller siste viking», den siste forsvarer av Norge mot det tyske handelsherredømmet. Hans virksomheter har både vært karakterisert som stort sjømannsskap og som grovt og simpelt sjørøveri.
Folkeviser rediger
Både Audun Hugleiksson og Alv Erlingsson dukket opp i folkeviser senere, og Audun som sannsynligvis var uskyldig, ble hurtig den skyldige i folks øyne og framstilt som en stor skurk, mens Alv som beviselig var overfallsmann, morder og sjørøver, ble heroisk skildret og kalles for «Milde herr Alf». Senere skjer det en språklig misforståelse hvor «milde» blir omgjort til «Mindre-Alf». Det er ingenting som tyder på at han var liten av vekst.
Absalon Pedersson Beyer har i Om Norgis Rige sitert og omtalt et par viser med tilknytning til Bergen: om Alv Erlingsson og om den «falske Margrete» som ble brent på Nordnes i 1301. Disse visene har delvis samme historiske bakgrunn som «Sir Patrick Spens» og Jon Remarsson-visene.
Slekt rediger
Om Alv Erlingsson var gift eller hadde barn er uklart.
En Eystein Aslakson som fikk bispeembede i Oslo, sies å være i slekt med Alv Erlingsson. En annen påstått slektning er den nåværende dronning Sonja.
Teater rediger
Galeicompagniet har i samarbeid med Østfold Teater i forbindelse med Tall Ships' Race i Fredrikstad oppført en utradisjonell historisk teaterforestilling kalt «To helter – ett hav»[4] med skuespillere og sirkusartister. Her møtes de historiske skikkelsene Alv Erlingsson og Peter Wessel Tordenskiold.
Til Sarpsborgs 100-årsjubileum som kjøpstad i 1939 skrev den tyske antroposofen Erik Trummler (1891-1983)[5] et skuespill med tittelen «Alf i Borg».[6] Handlingen er lagt til Borg og Isegran fra senhøstes 1286 til påsketider 1287. Skuespillet ble oppført tre ganger av amatører med Studiescenen Sarpsborg som kjerne. Trummler sto selv for musikk og regi.
Referanser rediger
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rostocker Landfrieden, «den rostockske landefred» fra fra 1283
- ^ a b Tore Skeie (2009). Alv Erlingsson; fortellingen om en adelsmanns undergang. Oslo: Spartacus. s. 13-16. ISBN 9788243004788.
- ^ «To helter - ett hav»
- ^ Terje Christensen: «De døde skylder man bare sannheten» (s. 15)
- ^ Tor Inge Berger: «Teateret var hele mitt liv», deltakelse i «Alf i Borg». Sarpsborg Arbeiderblad 1986
Litteratur rediger
- Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972
- Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859
- Yrwing,Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
- Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006
- Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122
- Trætteberg,Hallvard:Borg i segl, mynt og våpen, Universitetsforlaget 1967
Eksterne lenker rediger
- Tore Skeie: «Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang», omtale av Jorid Mathiassen, Bok & Samfunn
- Utdypende artikkel på SNL