Wikipedia

Eurovision Song Contest 1968

13. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1968 var den 13. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Storbritannia som følge av landets seier året før, med Sandie Shaw og «Puppet on a String». Sendingen ble produsert av britiske BBC og fant sted lørdag 6. april 1968 i Royal Albert Hall i London i Storbritannia. Dette var tredje gang Storbritannia sto vertskap, og tv-personligheten Katie Boyle var programleder for tredje gang.

Eurovision Song Contest 1968
Datoer
Finale: 6. april 1968
Vertskap
Sted: Storbritannias flagg Royal Albert Hall, London, Storbritannia
Programleder: Katie Boyle
Sjefdirigent: Norrie Paramor
Regi: Stewart Morris
Produsent: Tom Sloan
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakelse
Deltakere: 17
Vinner: Spanias flagg Spania
«La, la, la»
Massiel
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1967        1969 ►

Til sammen deltok 17 land, de samme landene som året i forveien. Finalen var den første som ble produsert og sendt i farger, selv om de fleste land overførte den i svart-hvitt.

Den store forhåndsfavoritten var superstjernen Cliff Richard med «Congratulations», men i den spennende avstemningen måtte han til slutt gi tapt med ett poeng for Spanias Massiel og «La, la, la». Dette var Spanias første seier i konkurransen. Frankrike ble nummer tre, Irland nummer fire, mens Sverige tok femteplassen. Norske Wenche Myhre representerte Tyskland og ble nummer seks. Norge ble representert av Odd Børre og låten «Stress». Det norske bidraget ble nummer 13 med 2 stemmer.

Bakgrunn rediger

 
Royal Albert Hall ble oppført i 1871 og huset Eurovision Song Contest 1968.

Dette var tredje gang Storbritannia arrangerte en Eurovision-finale, men det var første gang landet var vertskap etter selv å ha vunnet. De to første gangene, i 1960 og 1963, hadde BBC trådt inn som vert etter at henholdsvis Nederland og Frankrike avsto av økonomiske årsaker. I 1967 vant Storbritannia konkurransen for første gang – med Sandie Shaw og «Puppet on a String».

BBC la nok en gang finalen til London, denne gang til det velkjente konserthuset Royal Albert Hall i South Kensington. Med 6000 publikummere i salen var dette den største konsertarenaen i konkurransen til da.

17 land, de samme som året før, deltok i konkurransen. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Portugal startet, mens Jugoslavia avsluttet. I likhet med året før trakk Norge startnummer 13.

Tv-personligheten Katie Boyle var også denne gang programleder, en jobb hun også hadde i 1960 og 1963 – samt skulle ha i 1974.

Sendingen rediger

Sendingen fra London ble overført til 25 land og et potensielt publikum på 200 millioner mennesker. I tillegg til de 17 deltakerlandene ble finalen også sendt i Tunisia og Øst-Europa. Sendingen varte i 1 time og 37 minutter.

Fargene kommer rediger

For første gang ble konkurransen produsert og sendt i farger, men det var bare et fåtall land som overførte sendingen i farger: Frankrike, Tyskland, Nederland, Norge, Sverige, Sveits og Storbritannia.[1] Storbritannia sendte imidlertid konkurransen direkte i svart-hvitt på BBC1. Fargesendingen ble først vist i opptak på BBC2 dagen etter.[2][3] NRK Fjernsynet overførte også sendingen i farger, selv om Norge var flere år unna farge-tv. I Norge kom fargene først som prøvesendinger i 1972, og fast fra 1975.[4] NRK hadde imidlertid teknisk mulighet til å motta og videreformidle farge-tv-sendinger, noe kanalen også gjorde med sendingene fra Sommer-OL i Mexico samme år.[5] Svært få nordmenn hadde imidlertid en farge-mottaker i 1968, og derfor fikk kommentator Roald Øyen oppgaven med å formidle fargeinntrykkene til norske tv-seere. Som Øyen selv kommenterte fra London: «Så sant jeg får tid, skal jeg prøve å gi dere en beskrivelse av de forskjellige fargesammensetninger i klær og kostymer (…), så kan dere også få noe å le av innimellom».[6]

Avstemningen rediger

 
Franske Isabelle Aubret var tilbake i konkurransen. Her fra finalen i 1962, som hun vant med «Un premier amour».

Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, var det en fem minutters pause før avstemningen. Pausenummeret var en kortfilm med ulike inntrykk fra London, akkompagnert av en medley med kjente London-sanger. Etter filmen gikk Katie Boyle i gang med avstemningen.

Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.[7] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Frankrike, representert av 1962-vinneren Isabelle Aubret, tok en soleklar ledelse i begynnelsen av avstemningen. Men da Monaco ga 5 stemmer til Cliff Richard, tok Storbritannia innpå. Med høye stemmer fra Finland, Frankrike og Italia gikk Storbritannia og Spania forbi Frankrike. Da to land sto igjen å stemme, ledet Storbritannia med 26 stemmer, mot Spanias 23 og Frankrikes 20. Nest siste land var Tyskland, og den tyske juryen ga 2 stemmer til Storbritannia og hele 6 til Spania. Dermed ledet Spania med 29 stemmer mot Storbritannias 28 før Jugoslavia skulle stemme som siste land. Den jugoslaviske juryen ga ikke stemmer til verken Spania eller Storbritannia, og dermed ble Spania stående som vinner – ett poeng foran Storbritannias Cliff Richard. Dette var Spanias første seier i konkurransen.

Sjokket over at Cliff Richard ikke vant var stor blant hjemmepublikummet. Kommentator Roald Øyen kunne fortelle om «engelske tenåringer som skriker og river seg i håret, et par av dem blir båret ut» og «det er krampegråt noen rader bortenfor her, for noen tenåringer tar det meget tungt».[6]

Hiter og vinnere rediger

 
Cliff Richard var den store favoritten før finalen.

Den soleklare forhåndsfavoritten dette året var vertsnasjonen selv, som ble representert av Cliff Richard og «Congratulations». Britisk presse var så sikre på britisk seier at de stilte spørsmålet: «Hvem blir nummer to?».[8] Cliff Richard stilte seierssikker på scenen i blå dress og skjorte med frysjeblonder i halsen – til ville skrik fra tenåringene i salen. Men under den dramatiske avstemningen ble den britiske superstjernen slått av spanske Massiel med ett poeng. Selv om «Congratulations» ikke vant Eurovision, ble den likevel den klart største hiten i Europa dette året. Sangen toppet singellistene i blant annet Storbritannia, Irland, Sverige, Nederland samt Spania som vant konkurransen. Også i Norge gikk den britiske låten til topps og ble liggende på toppen av VG-lista i hele ni uker.[9][10] Siden har sangen blitt en evergreen og er fremdeles en av de aller mest kjente fra Eurovision Song Contests historie. Under konkurransens jubileumsshow i 2005 ble «Congratulations» kåret til den åttende beste låten fra konkurransens første 50 år.

Utdypende artikkel: Congratulations

Mindre kommersiell suksess fikk vinnerlåten «La, la, la». Men sangen var omgitt av flere kontroverser. Opprinnelig skulle artisten Juan Manuel Serrat synge sangen, men han ble erstattet med Massiel kort tid før den internasjonale finalen. Årsaken var at Serrat krevde å få synge sangen på katalansk, noe Franco-regjeringen nektet å godta. I sangen synges ordet la hele 138 ganger.[1][11]

 
Massiel skaffet Spania sin første seier.

I 2008 hevdet en spansk dokumentarfilm at general Franco hadde rigget avstemningen i Eurovision Song Contest. Dokumentaren hevdet at det spanske regimet hadde fått spanske TVE til å reise rundt i Europa for å kjøpe stemmene til flere av dommerne. En seier skulle bedre det internasjonale omdømmet til Spania.[12][13][14] Massiel ble rasende over påstandene i dokumentaren og sa at hun vant fordi hun hadde en bedre sang. Massiel mente også at påstandene var drevet frem som følge av hard konkurranse mellom spanske tv-kanaler, og at dokumentaren var laget for å trekke seere.[15] Påstandene kom første fra José María Íñigo, som var Spanias radiokommentator dette året. Íñigo trakk senere sine uttalelser og sa siden: «Om det hadde vært en slik manipulering, hadde det nok skjedd med en annen artist, tettere knyttet til regimet.»[16]

Utdypende artikkel: La, la, la

Det svenske bidraget «Det börjar verka kärlek, banne mej», med Claes-Göran Hederström, ble også populær i Norge. Sangen kom på femteplass i konkurransen, godt hjulpet av seks norske jurystemmer. Etter finalen ble låten liggende 13 uker på VG-lista med andreplass som høyeste notering – bare slått av «Congratulations».[17]

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1968

Norge deltok i Eurovision Song Contest for niende gang, og for første gang med en låt som ikke hadde vunnet den norske finalen. Vinnersangen, «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg», ble nemlig trukket på grunn av plagiatpåstander. I stedet var det andreplassen, «Stress» og Odd Børre, som ble sendt til London. Sangen var komponert av Tor Hultin med tekst av Ola B. Johannessen, samme duo som sto bak den norske vinneren i 1967.

Norge var det 13. landet ut på scenen i London, og Øivind Bergh dirigerte orkesteret. Den norske sangen fikk bare to stemmer, ett fra Luxembourg og ett fra Spania. Roald Øyen kommenterte sendingen fra London.

Dette året var Norge på sett og vis representert gjennom to land; Wenche Myhre representerte Vest-Tyskland med sangen «Ein Hoch der Liebe». I påskegul kjole sang Myhre Vest-Tyskland inn til en sjetteplass – uten stemmer fra Norge.

Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo. Juryen hadde ti medlemmer som hver ga én stemme til sin favoritt. Den norske juryen stemte slik:

Stemmer Land
6   Sverige
2   Portugal
1   Finland
1   Spania

Deltakere og resultat rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[18] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Portugal Carlos Mendes «Verão» 11 5
02   Nederland Ronnie Tober «Morgen» 16 1
03   Belgia Claude Lombard «Quand tu reviendras» 7 8
04   Østerrike Karel Gott «Tausend Fenster» 13 2
05   Luxembourg Chris Baldo og Sophie Garel «Nous vivrons d'amour» 11 5
06   Sveits Gianni Mascolo «Guardando il sole» 13 2
07   Monaco Line og Willy «À chacun sa chanson» 7 8
08   Sverige Claes-Göran Hederström «Det börjar verka kärlek, banne mej» 5 15
09   Finland Kristina Hautala «Kun kello käy» 16 1
10   Frankrike Isabelle Aubret «La source» 3 20
11   Italia Sergio Endrigo «Marianne» 10 7
12   Storbritannia Cliff Richard «Congratulations» 2 28
13   Norge Odd Børre «Stress» 13 2
14   Irland Pat McGuigan «Chance of a Lifetime» 4 18
15   Spania Massiel «La, la, la» 1 29
16   Tyskland Wencke Myhre «Ein Hoch der Liebe» 6 11
17   Jugoslavia Dubrovački trubaduri «Jedan dan» (Један дан) 7 8

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Isabelle Aubret   Frankrike 1962 Vinner

Bidrag og låtskrivere rediger

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[19][20]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia «Quand tu reviendras» Jo van Wetter Roland Dero Fransk Når kommer du tilbake?
  Finland «Kun kello käy» Esko Linnavalli Juha Vainio Finsk Når tiden går
  Frankrike «La source» Daniel Faure Henri Djian, Guy Bonnet Fransk Kilden
  Irland «Chance of a Lifetime» John Kennedy Engelsk En sjanse for livet
  Italia «Marianne» Sergio Endrigo Italiensk –
  Jugoslavia «Jedan dan» (Један дан) Đelo Jusić, Stipica Kalogjera Stijepo Stražičić Kroatisk En dag
  Luxembourg «Nous vivrons d'amour» Carlos Leresche Jacques Demarny Fransk Vi vil leve på kjærlighet
  Monaco «À chacun sa chanson» Jean-Claude Oliver Roland Valade Fransk Hans sang til alle
  Nederland «Morgen» Joop Stokkermans Theo Strengers Nederlandsk I morgen
  Norge «Stress» Tor Hultin Ola B. Johannessen Norsk –
  Portugal «Verão» Pedro Vaz Osório José Alberto Diogo Portugisisk Sommer
  Spania «La, la, la» Manuel de la Calva, Ramón Arcusa Spansk –
  Storbritannia «Congratulations» Bill Martin, Phil Coulter Engelsk Gratulasjoner
  Sveits «Guardando il sole» Aldo D'Addario Sanzio Chiesa Italiensk Ser på solen
  Sverige «Det börjar verka kärlek, banne mej» Peter Himmelstrand Svensk Det begynner å se ut som kjærlighet, pokker ta
  Tyskland «Ein Hoch der Liebe» Horst Jankowski Carl J. Schäuble Tysk En skål for kjærligheten
  Østerrike «Tausend Fenster» Udo Jürgens Walter Brandin Tysk Tusener av vinduer

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[21]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                 
  Portugal 2 3 5 11
  Nederland 1 1 16
  Belgia 1 1 1 3 1 1 8 7
  Østerrike 2 2 13
  Luxembourg 1 1 1 1 1 5 11
  Sveits 2 2 13
  Monaco 2 1 3 1 1 8 7
  Sverige 1 1 1 2 6 4 15 5
  Finland 1 1 16
  Frankrike 3 6 2 3 3 1 2 20 3
  Italia 1 2 2 2 7 10
  Storbritannia 1 2 2 1 4 5 3 2 4 1 1 2 28 2
  Norge 1 1 2 13
  Irland 1 1 1 4 1 4 6 18 4
  Spania 4 2 1 4 3 4 3 1 1 6 29 1
  Tyskland 1 1 2 5 2 11 6
  Jugoslavia 1 1 1 1 3 1 8 7

Dirigenter rediger

Mens Norrie Paramor var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[22]

Land Dirigent
  Portugal Joaquim Luís Gomes
  Nederland Dolf van der Linden
  Belgia Henri Segers
  Østerrike Robert Opratko
  Luxembourg André Borly
  Sveits Mario Robbiani
  Monaco Michel Colombier
  Sverige Mats Olsson
  Finland Ossi Runne
  Frankrike Alain Goraguer
  Italia Giancarlo Chiaramello
  Storbritannia Norrie Paramor
  Norge Øivind Bergh
  Irland Noel Kelehan
  Spania Rafael Ibarbia
  Tyskland Horst Jankowski
  Jugoslavia Miljenko Prohaska

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Portugal – Maria Manuela Furtado
  2.   Nederland – Willem Duys
  3.   Belgia – André Hagon
  4.   Østerrike – Walter Richard Langer
  5.   Luxembourg – Ukjent
  6.   Sveits – Alexandre Burger
  7.   Monaco – Ukjent
  8.   Sverige – Edvard Matz[23]
  9.   Finland – Poppe Berg
  10.   Frankrike – Jean-Claude Massoulier[24]
  11.   Italia – Mike Bongiorno
  12.   Storbritannia – Michael Aspel Kendall[25]
  13.   Norge – Sverre Christophersen
  14.   Irland – Gay Byrne
  15.   Spania – Joaquín Prat
  16.   Tyskland – Hans-Otto Grünefeldt
  17.   Jugoslavia – Snežana Lipkovska-Hadžinaumova

Kommentatorer og sendinger rediger

Alle de 17 deltakerlandene overførte finalen direkte. Alle hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 1968:[26]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [27][28]
RTB RTB Fransk: Janine Lambotte [28][29]
  Finland Yle TV-ohjelma 1 Finsk: Aarno Walli [30][31]
Ruotsinkielinen ula-ohjelma Svensk: Ukjent
  Frankrike ORTF Deuxième Chaîne Pierre Tchernia [29][32][33][34]
France Inter Ukjent
  Irland RTÉ RTÉ Brendan O'Reilly [35]
RTÉ Radio Kevin Roche
  Italia Rai Secondo Programma Renato Tagliani [36][37]
  Jugoslavia JRT TV Beograd Serbisk: Miloje Orlović [38]
TV Ljublijana Slovensk: Tomaž Terček [39][40]
TV Zagreb Kroatisk: Mladen Delić [38][41]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic [29]
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [42]
  Nederland NOS Nederland 1 Elles Berger [28][43]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Roald Øyen [44]
NRK Radio Roald Øyen, sendt i opptak fra 22.30
  Portugal RTP RTP Fialho Gouveia [45]
  Spania TVE TVE 1 Federico Gallo [46][47]
RNE Radio Peninsular José María Íñigo [47][48]
  Storbritannia BBC BBC1 Ingen kommentator [49][50]
BBC2 Ingen kommentator, sendt i opptak i farger 7. april [3]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Pete Murray [50][51][52]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [53][54]
DRS 1 Tysk: Albert Werner, sendt i opptak 8. april [55]
TSR Fransk: Georges Hardy [33]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [56]
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Christina Hansegård [30][44][57]
SR P3
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hans-Joachim Rauschenbach [28][29][54]
  Østerrike ORF FS1 Willy Kralick [58]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land rediger

I tillegg til de 17 deltakerlandene ble sendingen også overført til åtte ikke-deltakende land: Tunisia over Eurovisjonsnettverket samt Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland gjennom Intervision.[6][59][26] Under er en oversikt over bekreftede sendinger:

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Malta MTPBS MTS, National Network Ukjent [60][61]
  Romania TVR TVR Ukjent [62]
  Ungarn MTV Magyar Televízió Ukjent [63]

Referanser rediger

  1. ^ a b «London 1968». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 25. juni 2023. 
  2. ^ «Fifty years ago the BBC broadcast the first colour programme». Mail Online. 23. juni 2017. Besøkt 24. juli 2017. 
  3. ^ a b «Eurovision Song Contest – BBC Two». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 7. april 1968. Besøkt 24. juni 2023. 
  4. ^ Wiig, Hans T. (20. juni 2008). «NRK 75 år – Turte ikke å sende i farger». NRK. Norsk rikskringkasting. Arkivert fra originalen 13. oktober 2022. Besøkt 25. juni 2023. 
  5. ^ «Farge-TV fra Mexico-OL». Radio- og TV-bladet: 32. oktober 1968. 
  6. ^ a b c Roald Øyen (kommentator) (6. april 1968). «1968 Eurovision Song Contest In London Full Show (Norwegian Commentary by Roald Øyen)». BBC/EBU/NRK. Besøkt 25. juni 2023 – via YouTube. 
  7. ^ «Vienna 1967». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 25. juni 2023. 
  8. ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest – Official History. London: Carlton Books. ISBN 978-1844429943. 
  9. ^ «Norges offisielle singelliste – 'Congratulations'». Norwegian Charts/IFPI. Besøkt 25. juni 2023. 
  10. ^ «Cliff Richard». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 25. juni 2023. 
  11. ^ «La, la, la by Massiel». Songfacts. Besøkt 9. februar 2017. 
  12. ^ «Franco stole Cliff Richard's Eurovision glory». Reuters (engelsk). 5. mai 2008. Besøkt 25. juni 2023. 
  13. ^ «Congratulations... 40 years late». BBC News (engelsk). 5. mai 2008. Besøkt 25. juni 2023. 
  14. ^ Fiona Govan (4. mai 2008). «How Franco cheated Cliff out of Eurovision title». www.telegraph.co.uk. Besøkt 25. juni 2023. 
  15. ^ «La prensa británica se escandaliza con el tongo de Massiel - elConfidencial.com». www.elconfidencial.com. Besøkt 25. juni 2023. 
  16. ^ «Massiel e Iñigo acusan a La Sexta de 'urdir todo para favorecer a Chikilicuatre' | elmundo.es». www.elmundo.es. Besøkt 25. juni 2023. 
  17. ^ «VG-lista – Claes Gøran Hederstrøm / Det börjar verka kärlek banne mej». lista.vg.no. Besøkt 24. juli 2017. 
  18. ^ «Final of London 1968 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  19. ^ «1968 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 18. juni 2023. 
  20. ^ «Participants of Copenhagen 1968». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juni 2023. 
  21. ^ «Eurovision Song Contest 1968 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juni 2023. 
  22. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  23. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 74–75. ISBN 91-89136-29-2. 
  24. ^ Tchernia, Pierre (8. april 1967). 11ème Concours Eurovision de la Chanson 1967 (tv-produksjon). Østerrike: ORF, ORTF (kommentar). 
  25. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 454–470. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  26. ^ a b «The Eurovision Song Contest (1968)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  27. ^ Adriaens, Manu; Loeckx-Van Cauwenberge, Joken (2003). Blijven kijken!: vijftig jaar televisie in Vlaanderen. Lannoo, Belgia. ISBN 90-209-5274-9. 
  28. ^ a b c d «Radio en tv programma». Trouw (nederlandsk). Meppel, Nederland: – via Delpher. 6. april 1968. s. 4. 
  29. ^ a b c d «Radio-Télévision». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 5. april 1968. s. 23. Besøkt 3. januar 2023. 
  30. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). 6. april 1968. s. 37. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  31. ^ «Jatkoajalla Euroviisut». Helsingin Sanomat (finsk). 6. april 1968. s. 37. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  32. ^ «1968 – Londres». songcontest.free.fr. Besøkt 24. juni 2023. 
  33. ^ a b «TV – samedi 6 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 4. april 1968. s. 78–79. Besøkt 24. juni 2023. 
  34. ^ «Programmes radio – samedi 6 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 4. april 1968. s. 53–54. Besøkt 24. juni 2023 – via Scriptorium. 
  35. ^ «Television and Radio». The Irish Times. 6. april 1968. s. 18. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  36. ^ «Oggi alla televisione». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 6. april 1968. s. 6. Besøkt 24. juni 2023. 
  37. ^ «Sabato, 6 aprile». Radiocorriere TV. 1. april 1964. s. 98. Besøkt 24. juni 2023. 
  38. ^ a b «Eurovision 1968 Yugoslavia: Luci Kapurso & Hamo Hajdarhodzic – "Jedan Dan"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 24. juni 2023. 
  39. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  40. ^ «Televizija – sobota – 6. aprila» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 6. april 1968. s. 22. Arkivert (PDF) fra originalen 3. januar 2023. 
  41. ^ «Televizija – Subota 6. travnja». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 6. april 1968. s. 8. Besøkt 24. juni 2023. 
  42. ^ «Monaco – London 1968». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 24. juni 2023. 
  43. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juni 2023. 
  44. ^ a b «TV – radio». Oppland Arbeiderblad. – via Nasjonalbiblioteket. 6. april 1968. s. 26. 
  45. ^ «Boletim do dia». Diário de Lisboa. casacomum.org. 6. april 1968. s. 30. Besøkt 24. juni 2023. 
  46. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  47. ^ a b «Programas de Radio y TV». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 6. april 1968. s. 59. Besøkt 3. januar 2023. 
  48. ^ «Spanish Eurovision commentator José María Iñigo passed away». Den europeiske kringkastingsunion. 5. mai 2018. Arkivert fra originalen 5. mai 2018. Besøkt 24. juni 2023. 
  49. ^ «Eurovision Song Contest – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 6. april 1968. Besøkt 24. juni 2023. 
  50. ^ a b Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 454–470. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  51. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 6. april 1968. Besøkt 24. juni 2023. 
  52. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 6 April 1968». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 6. april 1968. Besøkt 24. juni 2023. 
  53. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  54. ^ a b «Fernsehen – Samstag». Die Tat (tysk). Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 6. april 1968. s. 23. Besøkt 24. juni 2023. 
  55. ^ «Programmes radio – lundi 8 avril». Radio TV – Je vois tout. Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 4. april 1968. s. 56–57. Besøkt 25. juni 2023 – via Scriptorium. 
  56. ^ «Settimana dal 6 al 12 4. 1968». Eco di Locarno (italiensk). Locarno, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 6. april 1968. s. 13. Besøkt 25. juni 2023. 
  57. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 74–75. ISBN 91-89136-29-2. 
  58. ^ «Eurovision 1968 Austria: Karel Gott – "Tausend Fenster"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 24. juni 2023. 
  59. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  60. ^ Barry, Fred (6. april 1968). «Eurovision Song Contest – Tonight's 17-Nation Event». Times of Malta. s. 13. 
  61. ^ «Your Listening and Viewing». Times of Malta. 6. april 1968. s. 6. 
  62. ^ «TV – sîmbătă 6 aprilie». Radio TV (rumensk). 6. april 1968. s. 15. Arkivert fra originalen 3. januar 2023. Besøkt 18. juni 2023. 
  63. ^ «TV – szombat IV.6». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 1. april 1968. s. 13. Arkivert fra originalen 3. januar 2023. Besøkt 18. juni 2023. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1968&oldid=24260848»