Wikipedia

Epifanio B. Surban

Epifanio Surban Belmonte nyere form Epifanio Belmonte Surban (født den 7. april 1914 i Calolbon på De filippinske øyer, død 25. mai 1990) var en filippinsk katolsk prelat som var biskop av Dumaguete fra 1955 til 1989.

Epifanio B. Surban
Født7. apr. 1914[1]Rediger på Wikidata
Død25. mai 1990Rediger på Wikidata (76 år)
BeskjeftigelseKatolsk prest (1938–), katolsk biskop (1955–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Biskop (1955–1989) Rediger på Wikidata
NasjonalitetFilippinene
Våpenskjold
Epifanio B. Surbans våpenskjold
Epifanio B. Surban på Commons

Liv og virke rediger

Prest rediger

Epifanio Surban ble presteviet den 9. april 1938. Epifanio var bror til den kjente musikeren Max Surban.

Surban var ung feltprest da Japan angrep Filippinene i desember 1941, og da tusenvis av filippinske og amerikanske omringede soldater kapitulerte på Bataan overgav seg til japanerne i april 1942, ble han med på den såkalte dødsmarsjen da japanerne førte dem til fots de 80 kilometrene til en konsentrasjonsleior i Capas i provinsen Tarlac. Tusenvis døde underveis, utmattede etter måneders kamp og med utilstrekkelige matrasjoner. Denne marsen var en av grunnene til at den japanske general Tomoyuki Yamashita ble hengt for krigsforbrytelser i 1946.

Epifanio Surban sa senere at de ble behandlet relativt godt av japanerne i selve leiren.[2] Surban gravde graver i leiren, og de ble ofte lagt 12-15 døde soldater et enkelt hull. Da han ble løslatt fra konsentrasjonsleiren i oktober 1942, hadde han malaria og dysenteri. Han hadde vært døden nær med dette i tre dager i leiren.[3]

Biskop av Dumaguete rediger

Han ble utnevnt til biskop av det samtidig opprettede nye bispedømme Dumaguete på øya Negros den 29. juli 1955 av pave Pius XII. Han ble bispeviet den 24. oktober 1955 av erkebiskop Julio Rosales y Ras av Cebu; medkonsekrerende var biskopene Manuel Porcia Yap av Bacolod og Flaviano Barrechea Ariola av Legazpi.

Han begynte økonomisk på nesten bar bakke. Her var intet presteseminar, ingen menighetsskoler og intet katolsk sykehus, og hans katedral var en kirkebygning som enda ikke var ferdig bygd. Området hadde kun 36 prester, noen av dem på lån fra andre landsdeler. Man hadde 50 prestekandidater som studerte for det meste i Cebu og Manila. I slutten av 1950-årene hadde biskopen opprettet både en forberedelsesseminar og et regulært presteseminar. Da biskop Surban trakk seg tilbake i 1989, var situasjonen en helt annen, bispedømmet var blitt delt da det hadde fått en katolsk befolkning på over en million, og det gjenværende antallet katolikker var på over 700.000.

Han deltok på alle fire sesjoner av Andre Vatikankonsil (1962-1965).

I 1964 grunnla biskop Surban Mission Society of the Philippines, og han ble dets første leder. Hans plan var at kirken på Filippinene skulle utrsende misjonærer til asiatiske naboland. Han bygde et seminar for dets prestekandidater i Tayud i Concepcion i provinsen Cebu. I 1977 hadde man etablert misjoner i Papua Ny-Guinea, Indonesia; på Borneo og i Thailand.[4]

Han fratrådte ved 75 års alder den 30. mai 1989, og døde et knapt år etter, den 25. mai 1990.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser rediger

  1. ^ www.catholic-hierarchy.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «We were treated fairly well by the Japanese. We were prisoners of war, so all our insignias were stripped from us. Whether you were a general, a captain or a lieutenant, all were the same; all were prisoners. We had exercises in the morning in the Japanese style. We were given food. It was not sufficient, but at least it was enough to live.», lest 2022-10-24
  3. ^ Bishop Surban Recalls Bataan Founding Missioners, UCANews, lest 2022-10-24
  4. ^ Bishop Surban Recalls Bataan Founding Missioners, UCANews, lest 2022-10-24
  5. ^ catholic-hierarchy camomot, lest 24. oktober 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Epifanio_B._Surban&oldid=23049908»