Dødsmarsjen fra Bataan
Dødsmarsjen fra Bataan var forflytningen av amerikanske og filippinske krigsfanger etter den japanske seier i slaget om Bataan 1941-1942 under andre verdenskrig. En stor del av de allerede svekkede soldatene døde under de vanskelige forholdene, eller ble drept av japanske styrker under marsjen.
Den japanske befalshaver var general Masaharu Homma. Han ble allerede kort etter dødsmarsjen avskjediget og overført til reserven - men det var på grunn av felttogets høye kostnader og lange varighet, noe man tilskrev hans udugelighet.
Han ble etter krigsslutt dømt til døden for krigsforbrytelser av de allierte og arkebusert.
Forhistorie rediger
Samtidig med, eller rett etter at den japanske flåte den 7. desember 1941 hadde gjennomført angrepet på Pearl Harbor, innledet japanske styrker straks samtidige invasjoner av flere land i Sørøst-Asia, heriblant Filippinene.
De filippinske og amerikanske soldater ble bokstavlig talt løpt over ende, noe som fikk den amerikanske ledelsen til å trekke general Douglas MacArthur tilbake fra Filippinene. Omkring 14 000 soldater fra det amerikanske marineinfanteri og 2 000 filippinske stridsvognsstyrker holdt en tid stand på halvøya Bataan og den nærliggende øya Corregidor.
Kapitulasjon rediger
Den 9. april 1942 måtte generalmajor Edward P. King, som nå hadde kommandoen, overgi seg ved omkring 70 000 mann til de japanske erobrere under Homma Masaharu, da de knapt nok hadde noe mat og vann igjen. Dermed påførte de Japan et uventet høyt antall utsultede, syke og avmagrede fanger, som langt oversteg antallet av japanske styrker. Noen reddet seg ut på havet, hvor amerikanske torpedobåter tok dem ombord og førte dem til Corregidor. De som ble på land, ødela såvidt mulig sine skip og våpen og overgav seg deretter til japanerne.
Dødsmarsjen rediger
Da den japanske hær bare var sparsomt motorisert, var der bare få kjøretøyer til rådighet. Dagsmarsjer på 30 km med full oppakning var alminnelig både under opptreningen og under innsats, så derfor ble de fangene tvunget til å tilbakelegge knapt 100 km på 6 dager nordover til jernbanestasjonen i San Fernando. Derfra gikk det videre nordover inn i provinsen Tarlac til fangeleiren Camp O'Donnell.
Det som foregikk under marsjen ble senere betegnet som en av de største japanske krigsforbrytelser under annen verdenskrig. Idet Japan ikke hadde underskrevet Genèvekonvensjonen, følte man seg ikke bundet av den, og japanerne behandlet fangene deretter. Den som ble stående eller falt om av utmattelse under marsjen, ble skutt, halshugget eller stukket ned med bajonett. Enkeltpersoner eller hele enheter ble utvalgt tilfeldig og utsatt for «den orientalske solbehandling». De måtte sitte stille uten noe over hodene i solen i flere timer. De som falt om ble drept. Det ble marsjert hele dagen. De som ikke holdt det angitte tempo, ble pint av vaktene til å gå raskere. Om natten kunne fangene ligge i det fri. Tidlig om morgenen ble de vekket igjen, og turen fortsatte.
Under hele marsjen fikk de dårlig forpleining og vann av japanerne. De innfødte som forsøkte å gi fangene mat, ble skutt. Da fangene passerte langs en elv løp mange ned til vannet. De ble alle skutt. Først på de siste to dager utdelte vaktene små risboller – en pr. mann pr. dag.
Mens fangene i starten støttet hverandre, for eksempel ved at syke ble lagt på bårer og båret av sine kamerater, handlet det til sist for hver enkelt bare om å overleve. Hertil kom at den siste amerikanske bastion på Corregidor begynte at skyte med granater mot Bataan. Noen av de marsjerende ble rammet av sine egne styrker.
Blant fangene begynte sykdommer som malaria og entamoeba histolytica å florere. Mange ble ofre for dehydrering og sult. Av de opprinnelige 70 000 nådde knapt 54 000 målet.
Etterspill rediger
Den 6. juni 1942 gjennomførte den japanske okkupasjonsmakt et amnesti for de filippinske fanger, og de ble løslatt. De amerikanske soldater ble overført til en annen fangeleir, Cabanatúan, i provinsen Nueva Ecija.
Etter noe tid i denne leir ble fangene ført ombord på 11 skip som ble kjent som «helvetesskipene». De skulle seile fangene til Busan i Korea. Stuet sammen som sardiner i dåse måtte soldatene tilbringe 33 dager ombord under overfarten. Nederlandske ubåter, som ikke visste noe om at krigsfanger var ombord, angrep skipene og senket seks av dem.
Etter krigsslutt dømte en amerikansk militærdomstol den japanske kommandanten Masaharu Honma til døden for alvorlige krigsforbrytelser.
Om han direkte gav ordre til mishandlinger, kunne ikke avklares. I det minste tolererte han de umenneskelige handlinger som hans underordnede utførte. Homma ble henrettet den 3. april 1946 i Los Baños sør for Manila.
Litteratur rediger
- James Bollich: Bataan Death March: A Soldier's Story. Pelican Publishing Company, 2003, ISBN 1-58980-167-9
- Wm. E. Dyess, Charles Leavelle, Stanley L. Falk: Bataan Death March: A Survivor's Account, University of Nebraska Press, 2002, ISBN 0-8032-6633-2
- Kristin Gilpatrick: Footprints in Courage: A Bataan Death March Survivor's Story. Badger Books, 2002, ISBN 1-878569-90-2
- Joseph Quitman Johnson: Baby of Bataan: Memoir of a 14 Year Old Soldier in World War II. Omonomany, 2004, ISBN 1-59096-002-5
- Donald Knox: Death March: The Survivors of Bataan, Harvest/HBJ Book, 2002, ISBN 0-15-602784-4
- Michael & Elizabeth M. Norman: Tears in the Darkness. The Story of the Bataan Death March and its Aftermath, Farrar, Straus & Giroux, 2009, ISBN 978-0-374-27260-9
- Lester I. Tenney: My Hitch in Hell: The Bataan Death March. Brassey's Inc, 2000, ISBN 1-57488-298-8
Eksterne lenker rediger
(en) Fall_of_the_Philippines#Bataan_Death_March – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Bataan Death March – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Bataan, Corregidor, and the Death March: In Retrospect Arkivert 14. mai 2008 hos Wayback Machine.
- Prosjektside for Elizabeth Marie Himchak
- Beretning fra en overlevende fra dødsmarsjen
- Minneløp for ofrene fra Bataan i ørkenen ved White Sands