Wikipedia

Enron-skandalen

Enron-skandalen var en finansskandale i USA, avdekket sent i 2001, som involverte energiselskapet Enron og revisjonsfirmaet Arthur Andersen. Etter en rekke avsløringer som rapporterte om uvanlige regnskapsprosedyrer på grensen til bedrageri, som hadde foregått på hele 90-tallet, stod Enron i fare for å gjennomgå historiens største konkurs ved midten av november 2001. Et redningsforsøk av en «hvit ridder», det mindre men lignende energiselskapet Dynegy, var ikke gjennomførbart. Enron gikk konkurs den 2. desember 2001.

Enron Creditors Recovery Corporation
Org.formASA
BransjeEnergi
Etablert1985 i Omaha, Nebraska
HovedkontorHouston
NøkkelpersonerKenneth Lay, grunnlegger, tidligere styreleder og adm.dir.

Jeffrey Skilling, tidligere adm.dir og teknisk direktør
Andrew Fastow, tidligere finansdirektør
Rebecca Mark-Jusbasche, tidligere nest-styreleder i Enron, styreleder og adm.dir av Enron International
Stephen F. Cooper, midlertidig adm.dir. og risikodirektør

John J. Ray III, styreleder
Omsetning111 milliarder USD (2000)
Nettstedwww.enron.com (–ukjent)

Da skandalen ble avslørt, falt Enron-aksjen fra over 90 dollar til bare få cent. Dette kom som et stort sjokk på finansverdenen, med tanke på at Enrons aksjer hadde blitt ansett som «blue chip». Enrons fall skjedde etter at det ble avslørt at store deler av fortjenesten og utbyttet var et resultat av forhandlinger med spesialforetak (selskaper som de kontrollerte). Disse transaksjonene gjorde det mulig for Enron å utelate store gjeldsforpliktelser og faktiske tap fra regnskapet.

I tillegg førte skandalen til oppløsningen av Arthur Andersen, som på det tidspunktet var et av verdens fem største revisjonsselskaper.

Bakgrunn rediger

 Ved begynnelsen av 2001 virket Enron, verdens dominerende energihandler, helt ustoppelig. Selskapets tiårige innsats for å overtale lovgiverne til å deregulere elektrisitetsmarkeder hadde lykkes fra California til New York. Dets nære bånd med Bush-administrasjonen sikret at dets synspunkter ville bli hørt i Washington. Salg, profitt og aksjekurs var skyhøye. 

A. Berenson and R. A. Oppel Jr.
The New York Times, 28. oktober 2001.[1]

På begynnelsen av 1990-tallet innførte den amerikanske kongressen en ny lov som deregulerte salget av elektrisitet. Det samme hadde blitt gjort for naturgass noen år tidligere. Dette hadde ført til energimarkeder hvor det var mulig for selskaper som Enron å lykkes, mens produsenter og lokale myndigheter ofte klaget over den prisvolatiliteten som hadde oppstått.[2] Sterk lobbyvirksomhet fra Enron og andre, derimot, holdt systemet på plass.[3][4]

Mot slutten av 90-tallet ble Enron-aksjen handlet for 80–90 dollar, og få virket bekymret over uklarhetene rundt de finansielle avsløringene om selskapet. I juli 2001 rapporterte Enron om en omsetning på 50,1 milliarder dollar, nesten tredoblet siden årsskiftet, og slo analytikernes estimater med 3 cent per aksje.[5] På tross av dette holdt Enrons profittmargin seg på et beskjedent gjennomsnitt på omtrent 2.1 %, og aksjeprisen hadde falt med over 30 % siden samme kvartal i 2000.[6]

Bekymringene økte derimot i omfang. Enron hadde nylig stått i mot flere alvorlige driftsutfordringer; logistiske vanskeligheter med å drive en ny handelsenhet med kommunisering over bredbånd, etablering av Dabhol Power-prosjektet, et stort kraftverk i India, og kritikk av selskapet for dets angivelige rolle i strømkrisen i California i 2000-2001.

Skandalens hendelsesforløp rediger

Den 15. august 2001 annonserte Jeffrey Skilling, adm. dir. i Enron og tidligere energikonsulent ved McKinsey & Company, at han trakk seg fra sin stilling etter bare seks måneder. Skilling hadde vært ansatt i Enron siden 1990.

«Årsakene til at jeg forlater bedriften er personlige,» sa Skilling på den tiden, «men jeg skal bare holde det privat en stund».[7] Årvåkne personer merket seg at Skilling hadde solgt minst 450 000 aksjer i Enron før sin avskjed, til en verdi på omtrent 33 millioner dollar (selv om han fortsatt eide over en million aksjer den datoen han sluttet).[8] Likevel gikk Kenneth Lay, styrelederen i Enron, ut og forsikret analytikerne at det var «absolutt ingen regnskaps-, handels- og reservespørsmål, eller tidligere ukjente problemer» i etterkant av avgangen. Han forsikret videre rystede og forskrekkede markedsovervåkere at det «ikke ville bli noen endring i selskapets ytelse eller fremtidsutsikter i dets videre vekst» som en konsekvens av Skillings avgang.[9] Lay annonserte at han selv ville beholde posisjonen som administrerende direktør.

Dagen derpå innrømmet derimot Skilling at Enron-aksjens fallende pris var en av hovedårsakene til hans avgang.[10] Spaltisten Paul Krugman, i New York Times, hevdet at Enron var et eksempel på konsekvensene som oppstår fra dereguleringen og kommersialiseringen av slikt som energi.[11] Et par dager senere gikk Lay ut og forsvarte Enron og selskapets filosofi, i et brev til redaktøren:

 Krugmans hovedmål ved sitt nylige angrep på Enron virker som et forsøk på å sette det frie markedssystemet i et dårlig lys, et system som stoler på at folk tar valg og nyter fruktene av sitt eget arbeid, dyktighet, intellekt og hjerte. Han ville åpenbart stole på et monopolsystem som var kontrollert eller sponset av myndighetene til å ta valgene for folk. Vi er uenige, og finner oss selv i en situasjon hvor vi stoler mindre på integriteten og godtroen til slike institusjoner og deres ledere.

Eksempelet herr Krugman siterer om at «finansialiseringen» løper løpsk (elektrisitetsmarkedet i California) er et resultat av nøyaktig hans type system, med aktiv myndighetsdeltakelse i hvert ledd. Det stemmer at de eneste vinnerne i California-fiaskoen var de myndighetseide hjelpesystemene i Los Angeles, Pacific Northwest og British Columbia. Tragedien, som ødslet bort velstanden i California, kom fra regulering av de få, ikke fra markeder av de mange. [12] 

Urolige investorer rediger

 Noe er råttent ved Enrons tilstand.

 

The New York Times, 9. september 2001.[13]

Mot slutten av august 2001, med selskapets aksjekurs i stadig fall, hadde Lay ansatt Greg Whalley (39) som adm. dir. og teknisk direktør for Enron Wholesale Services og Mark Frevert (46), som tidligere hadde vært Whalleys sjef i Enron Wholesale, til en posisjon i styret. Flere påstod at Enrons investorer hadde et stort ønske om å beroliges, ikke minst fordi selskapets forretninger var vanskelige å forstå seg på («utydelige»[14]) og vanskelig å uttrykke i en regnskapsrapport.[15] «Det er virkelig hardt for analytikere å finne ut hvorvidt Enron tjener penger i et gitt kvartal, og hvor de taper penger», sa en analytiker.[16] Lay aksepterte at Enrons forretninger var komplekse, men forsvarte seg ved å si at analytikere «aldri ville få all den informasjonen de ønsker» for å tilfredsstille deres nysgjerrighet. Han forklarte også at kompleksiteten knyttet til forretningene hadde mye å gjøre med skattestrategier og posisjonssikring.[17]

Lays innsats ble møtt med begrenset begeistring; den 9. september 2001 kommenterte en kjent hedgefondsjef at «Enron-aksjen handles under en sky».[18] Skillings plutselige avgang, kombinert med uklarhetene rundt Enrons regnskap, gjorde skikkelige bedømmelser vanskelig for Wall Street. I tillegg innrømmet selskapet gjentatt bruk av «transaksjoner mellom relasjoner», noe mange fryktet kunne misbrukes enkelt ved å overføre tap som ellers ville vises i Enrons egen balanseoppstilling. Et spesielt urovekkende aspekt ved dette var at flere av disse «relasjonene» var, eller hadde vært, kontrollert av Enrons finansdirektør, Andrew Fastow.[19]

Etter terrorangrepet 11. september 2001, fikk selskapet et etterlengtet pusterom fra mediene; mindre enn én måned senere annonserte Enron sitt ønske om å begynne beskjæringen av sine lavmarginseiendeler, til fordel for kjernekompetansen rundt gass- og elektrisitetshandel. Dette inkluderte salg av Portland General Electric til et annet Oregon-selskap, Northwest Natural Gas, for omtrent 1,9 milliarder dollar i kontanter og aksjer, og sannsynligvis salg av sin 65 % andel i Dabhol-prosjektet i India.[20]

Krisen eskalerer rediger

Et par dager senere, den 17. oktober 2001, annonserte Enron at dets resultat fra tredje kvartal var negativt, grunnet engangskostnader på over én milliard dollar. Ledelsen i Enron hevdet at tapene i hovedsak kom av tap på investeringer, i tillegg til kostnader på omtrent 180 millioner dollar på restrukturering av selskapets handelsenhet med kommunisering over bredbånd. «Etter en nøyaktig gjennomgang av våre forretninger, har vi bestemt oss for å ta disse kostnadene for å fjerne spørsmålene som har omhandlet ytelsen og profittmulighetene i selskapets kjerneområder» sa Kenneth Lay i en uttalelse.[21] Noen analytikere ble skremt. «Hva er det neste?» spurte David Fleischer i Goldman Sachs, en analytiker som tidligere hadde blitt kalt for «en av selskapets største tilhengere»,[22] som nå hevdet at Enrons «ledelse [...] hadde mistet sin troverdighet og må bevise seg selv på nytt. De må overbevise investorer om at disse overskuddene er ekte, at selskapet er ekte, og at vekst vil forekomme».[23]

I tillegg hevdet Enron at bredbåndsenheten alene var verdt 35 milliarder dollar, en påstand som ikke ble trodd. «Jeg tror ikke at noen vet hvor mye bredbåndsvirksomheten er verdt» sa Todd Shipman, en analytiker ved Standard & Poor's.[24]

Den 22. oktober 2001 falt Enrons aksjepris til 20,65 dollar, noe som var en nedgang på 5,40 dollar på én dag, som en følge av SECs kunngjøring om at de etterforsket flere mistenksomme avtaler knyttet til Enron, kalt «noen av de mest uklare transaksjonene med innsidere vi noen gang har sett».[25] Enron forsøkte å forklare milliardutbetalingen og berolige investorene, men deres uttalelser var vage og vanskelige å forstå seg på. Dette gjorde at mange analytikere følte seg uvitende om hvordan Enron styrte sine forretninger.[26]

På tross av at tilliten var lav hos mange eksperter og investorer, nektet selskapet å utdype om sine uvanlige investerings- og regnskapsprosedyrer. Jeffrey Skilling, som fortsatt var fungerende administrerende direktør, gikk så langt som å skjelle ut en deltaker i et konferanserom, som krevde at Enron frigav balansetallene og resultattallene.[27]

Angående SECs etterforskning, gikk Lay ut og sa «Vi vil samarbeide fullt ut med SEC og ser frem til muligheten for å legge alle bekymringer rundt disse transaksjonene bak oss».[28]

«Det ser ut til at dere skjuler noe» rediger

 
Enrons tidligere hovedkvarter i Houston, Texas

Bekymringer knyttet til Enrons likviditet førte til at Lay deltok i en telefonkonferanse den 23. oktober, hvor han forsøkte å forsikre investorer om at selskapets kontantbeholdning var tilstrekkelig, og at ingen flere «engangsbeløp» var forestående. I tillegg hevdet han hardnakket at det ikke var noen usømmeligheter ved transaksjonene med samarbeidspartnerne ledet av Andrew Fastow. Lay ytret gjentatte ganger sin fulle tillit til Fastow.[29] David Fleischer, analytiker ved Goldman Sachs, var igjen skeptisk, og fortale Lay og Fastow at «det ser ut til at dere skjuler noe». Fleischer anbefalte likevel at man holdt på aksjen, og argumenterte ved at han «ikke trodde regnskapsførere og revisorer ville ha tillatt slikt tull».[30] Lay forsøkte også å forsikre konferansedeltakerne ved å legge vekt på at alle Enrons finansielle og regnskapsmessige manøvrer hadde blitt gransket av deres revisorselskap, Arthur Andersen. Etter at flere tvilere stilte samme spørsmål, uttalte Lay at Enrons ledelse ville «forsøke å tilby» mer detaljert informasjon for at folk skulle få bedre innsyn i selskapets relasjoner under Fastows kontroll.[31]

To dager senere, den 25. oktober 2001, på tross av forsikringer bare noen dager tidligere, ble Andrew Fastow avsatt fra sin stilling av Kenneth Lay. Enrons aksje ble nå handlet for 16,41 dollar, noe som betydde en prishalvering på litt over en uke. «Under mine kontinuerlige samtaler med det finansielle miljøet, ble det klarere for meg at vi måtte erstatte Andy som finansdirektør for å gjenopprette investorenes tillit», sa Lay i en uttalelse hvor han annonserte Fastows avgang.[32] Derimot fryktet noen analytikere, med Skilling og Fastow ute av selskapet, at å sette lys på selskapets praksis ville bli enda vanskeligere.[33]

Den 27. oktober begynte selskapet å kjøpe tilbake alle sine sertifikatlån, verdsatt til omtrent 3,3 milliarder dollar, i et forsøk på å begrense investorers frykt rundt Enrons likviditet. Enron finansierte tilbakekjøpet ved å utnytte kredittlinjen hos flere banker. Mens selskapets kredittvurdering fortsatt ble regnet som sikker, ble obligasjonene handlet på et nivå like under, noe som gjorde fremtidige salg problematisk.[34]

Ved slutten av oktober 2001, var det seriøse bekymringer knyttet til Enrons mulige manipulering av sine regnskap; derimot hevdet flere at de var umulige å analysere på grunn av den ufullstendige informasjonen utlevert av Enron.[35]

Noen fryktet nå at Enron skulle bli det nye Long-Term Capital Management, hedgefondet som med sin kollaps i 1998 truet med et «systemsammenbrudd» i de internasjonale finansmarkedene. Størrelsen på Enron gjorde at konsekvensene ved en slik kollaps kunne bli fatale.[36] Ledelsen i Enron var tause, og aksepterte kun spørsmål i skriftlig form.[37]

Truende kredittvurdering rediger

Det kortsiktige faremomentet knyttet til Enrons eksistens, ved slutten av oktober 2001, så ut til å være selskapets kredittvurdering. Det ble rapportert at Moody's og Fitch Investors Service, to av de tre største kredittvurderingsbyråene, hadde vurdert Enron og foreslått mulig nedgradering.[38] En slik nedgradering ville tvinge Enron til å utstede millioner av aksjer for å dekke lån man hadde garantert for, en handling som ville redusere verdien av eksisterende aksjer ytterligere.

I tillegg begynte alle selskaper tilknyttet Enron å revurdere sine kontrakter med dem, spesielt på et langsiktig plan, som en følge av at vurderingen av Enron ble satt til «under investeringsgrad», et mulig hinder for fremtidige transaksjoner.[39]

Analytikere og synsere fortsatte klagingen på at det var vanskelig eller umulig å foreta en vurdering av et selskap som hadde en såpass mystisk regnskapsrapport. Noen fryktet at ingen i Enron, bortsett fra Skilling og Fastow, kunne gi en fullstendig forklaring på de siste årenes merkelige transaksjoner. «Dere blander dere inn for mye» sa Ken Lay, sent i august 2001, som et svar på detaljerte spørsmål om Enrons forretninger, en reaksjon som bekymret analytikerne.[40]

Den 29. oktober 2001 ble nyhetene spredt om at Enron var på jakt etter 1–2 milliarder i lån fra bankene. Dette var et tydelig tegn på at selskapet var i en likviditetskrise på kort sikt.[41]

Dagen etter satte Moody's ned kredittvurderingen sin på Enron som fryktet, til Baa2, to nivåer over såkalt høyrisikostatus, fra Baa1. Standard & Poor's nedgraderte også sin vurdering til BBB+, som var tilsvarende Moody's vurdering. Moody's advarte også om at de kanskje ville nedgradere Enrons sertifikatlånvurdering, noe som ville gjøre det vanskelig for selskapet å finne de nødvendige kreditorene for å overleve.[42]

November begynte med en kunngjøring om at SEC hadde satt i gang en formell etterforskning, motivert av uklarhetene rundt Enrons forretninger med sine «relasjoner». Enrons styre annonserte også at det ville sette sammen en spesialkomité for etterforskningen av transaksjonene, ledet av William C. Powers, rektoren ved det juridiske fakultetet ved University of Texas. «Vi tar imot dette ønsket med åpne armer», for et samarbeid med SEC, sa Kenneth Lay i en uttalelse.[43] Dagen derpå ble det skrevet en lederartikkel i avisen New York Times som etterlyste en «aggressiv» etterforskning av saken.[44]

Den 2. november 2001 lykkes Enron i å sikre ytterligere 1 milliard dollar i finansiering, men nyhetene ble ikke tatt godt imot av alle, siden gjelden var sikret i selskapets verdifulle divisjoner Northern Natural Gas og Transwestern Pipeline.[45]

Enron søker hjelp rediger

 I flere år brukte Enron Corporation sine politiske muskler til å bygge markeder den kunne blomstre i, og presset kongressen og byråkratiske bakrom for å deregulere nasjonens naturgass- og elektrisitetshandel.

Dets måloppnåelse, som en leder i Enron sa i dag, i å skape et «regulerende sort hull», passet fint med hva han kalte for selskapets «kjernefilosofi om lederskap, som var å være en 'first mover' i et marked og tjene penger i det innledende kaoset og mangelen på gjennomsiktighet». 

Jeff Gerth og Richard A. Oppel Jr. «Regulators struggle with a marketplace created by Enron».

The New York Times, 10. november 2001

Noen dager inn i november 2001, ble det kjent at ledelsen i Enron hadde vært ute med følere etter nye investorer eller potensielle oppkjøpere.[46] Det ble rapportert at disse forsøkene var mislykkede, da Enron ble ansett som et svært risikabelt prosjekt. Investoren Warren Buffett ble kontaktet, men avviste frieriet.[47] Andre tilbud ble gitt til kjente oppkjøpsfirmaer som f.eks. Clayton, Dubilier, and Rice, Blackstone Group og Kohlberg Kravis Roberts – uten at noen av dem gav resultater.[48]

Kilder hevdet at Enron planla å forklare sine forretningsprosedyrer nærmere innen de nærmeste dagene, i et forsøk på å bygge opp tilliten hos investorene igjen.[49] Enrons aksjer ble nå handlet til omtrent 7 dollar, mens investorene fryktet selskapet ikke ville klare å finne en kjøper.

Etter at selskapet hadde blitt avvist på alle fronter, så man plutselig ut til å ha funnet en kjøper i Dynegy, et annet energiselskap basert i Houston, som ble antatt å ville kjøpe opp Enron «til brannutsalgspriser»[50] eller omtrent 8 milliarder dollar i aksjer. Chevron Texaco, som på den tiden eide omtrent en fjerdedel av Dynegy, gikk med på å tilby Enron 2,5 milliarder dollar i kontanter; nærmere bestemt 1 milliard dollar øyeblikkelig og resten ved fullført avtale. Dynegy måtte også se seg nødt til å overta nesten 13 milliarder dollar i gjeld, i tillegg til annen gjeld som hittil hadde vært skjult av Enrons bokføringsmetoder,[51] muligens så mye som 10 milliarder dollar i «skjult» gjeld.[52] Dynegy og Enron bekreftet avtalen den 8. november 2001.

Flere personer bemerket de forskjellige selskapskulturene til Dynegy og Enron, samt «rett-frem»-personligheten til administrerende direktør i Dynegy, Charles Watson.[53] Noen lurte på om Enrons problemer bare kunne ha vært et resultat av uskyldige regnskapstabber.[54] I november uttalte Enron at «engangsbeløpet» på over en milliard fra oktober egentlig skulle ha vært 200 millioner, hvorav resten hadde vært korreksjoner av banale regnskapstabber.[55] Mange fryktet at andre «tabber» og nye forklaringer fortsatt var i vente.[56]

Den 9. november 2001 kom det nok en stor korreksjon av Enrons profitt, med en reduksjon på 591 millioner dollar over det bokførte overskuddet for 1997–2000. Utbetalingene kom angivelig fra de to samarbeidsprosjektene kalt «Jedi» og «Chewco». Korreksjonene resulterte i øyensynlig eliminering av profitten for skatteåret 1997, med betydelige reduksjoner hvert år. Det ble likevel rapportert at Dynegy fortsatt var innstilt på et oppkjøp, på tross av denne avsløringen.[57] Begge selskapene var angivelig nervøse for å motta en offisiell redegjørelse om det foreslåtte salget fra Moody's og S&P (ansett av noen som en «seire eller dø»-situasjon[58] for Enron), antagelig for å forstå effekten av Dynegy og Enrons kredittvurdering på gjennomføringen av oppkjøpet. I tillegg ble det uttrykt bekymringer for antitrustregulerende hindere som kunne lede til en eventuell avhendelse, sammen med det som for noen var radikalt forskjellige selskapskulturer i Enron og Dynegy.[59]

Begge selskapene jobbet likevel for å presse frem en avtale, og folk på sidelinjen var håpefulle; Charles Watson ble berømmet for sin iver etter å forsøke å skape den største aktøren i energimarkedet på den tiden.[60] «Vi føler at Enron er et meget solid selskap, med nok av kapasitet til å overkomme det som måtte skje de nærmeste månedene», sa Watson den gangen.[61] Én analytiker kalte avtalen for «en spøk [...] en meget god avtale finansielt sett, det bør også være en god avtale strategisk sett, og fungerer som en umiddelbar stoppekloss for balanseoppstillingen til Enron».[62]

Kredittspørsmålene utviklet seg derimot til å bli mer kritiske. På den tiden oppkjøpet ble gjort offentlig, nedgraderte både Moody's og S&P sin vurdering av Enron til ett hakk over junkstatus. Dersom vurderingen av selskapet falt til under investeringsgrad, ville dets muligheter for handel bli svært begrenset, som en følge av et kutt i, eller fjerning av, kassekreditten.[63] I en telefonkonferanse erklærte S&P at de ville senke sin vurdering til lav BB eller høy B, som er vurderinger «ikke engang høyt oppe på junk-listen», dersom Enron ikke skulle bli overtatt.[64] I tillegg hadde mange investorer avsluttet eller begrenset sine forretninger med Enron, i frykt for flere dårlige nyheter. Watson gikk nok en gang ut og forsikret sine aksjonærer, da han uttalte på under en presentasjon for investorer i New York at det var «ingenting galt med Enrons forretninger»[65] Han erkjente også at gunstige løsninger (i form av flere aksjeopsjoner) måtte tas i bruk for å komme på godfot med mange av de ansatte, etter at det ble avslørt at Lay og andre toppsjefer hadde solgt aksjer for hundrevis av millioner dollar i månedene før krisen.[66]

Situasjonen ble ikke bedre da det kom frem at Kenneth Lay, som hadde fått sitt «rykte revet i filler»,[67] stod foran en utbetaling på 60 millioner dollar. Dette var ment som en godtgjørelse i forbindelse med Dynegys oppkjøp av selskapet. Det skjedde på et tidspunkt da mange av de ansatte hadde sett sine pensjonspenger, som var svært avhengig av Enron-aksjen, kraftig redusert etter at aksjeprisen falt med 90 % på ett år. «Vi hadde noen ektepar som begge var i jobb, som hadde tapt opptil 800 000 eller 900 000 dollar» sa en talsmann for et Enron-eid selskap. «Det ødela egentlig alle de ansattes pensjonsordninger».[68]

Watson forsikret investorene om at den sanne natur ved Enrons forretninger hadde gått opp for ham: «Vi er overbeviste om at ingen flere sko vil falle. Dersom det ikke er noen sko, er dette en fenomenalt god transaksjon», sa han den gangen.[69] Watson hevdet videre at Enrons energidivisjon alene var verdt den prisen Dynegy betalte for hele selskapet.[70]

Flere «sko» faller rediger

 
Revisjonsselskapet Arthur Andersens fortjeneste i millioner dollar fra 1992 til 2001

Ved midten av november annonserte Enron sine planer om å selge de aktivaene som ikke presterte som ønsket, til en verdi av omtrent 8 milliarder dollar. I tillegg ble det fortalt om en generell plan for å innsnevre selskapets forretningsområde, i et forsøk på å oppnå finansiell stabilitet.[71]

Den 19. november 2001 avdekket Enron ytterligere informasjon til offentligheten om sin kritiske tilstand, hvor det mest oppsiktsvekkende var at selskapet stod overfor tilbakebetaling av obligasjoner på opptil 9 milliarder dollar ved slutten av 2002. En slik gjeld var «drastisk mye høyere» enn selskapets tilgjengelige kontantbeholdning.[72]

To dager senere, den 21. november, uttrykte Wall Street sterk tvil om hvorvidt Dynegy ville gjennomføre avtalen i det hele tatt, eller om de ville prøve seg på betydelige reforhandlinger. Enrons aksjepris falt til fra 7 til 2 dollar. I tillegg avslørte Enron, i et brev som skulle arkiveres hos SEC, at de hadde brukt opp alle de nylig lånte pengene som skulle ha blitt brukt til blant annet kjøp av sertifikatlån, på en totalverdi av 5 milliarder dollar, på bare 50 dager. Analytikere ble lamslått av denne nyheten, spesielt siden det ble rapportert at Dynegy var uvitende om Enrons pengebruk.[73] For å kunne løsrive seg fra det planlagte oppkjøpet, ville Dynegy måtte vise til «materialendringer» i omstendighetene rundt transaksjonen.[74]

SEC annonserte at de hadde klaget inn Arthur Andersen, Enrons revisjonsselskap, for bedrageri.[75] Et par dager senere hevdet kilder at Enron og Dynegy aktivt drev med reforhandlinger om avtalebetingelsene.[76] Dynegy krevde nå at Enron godtok å kjøpes opp for 4 milliarder dollar, i stedet for 8 milliarder. Det ble rapportert om vanskeligheter i å fastslå hvilke, om noen, av Enrons forretningsområder som var lønnsomme. Senere kom det en ny rapport fra Moodys som gjorde Wall Street nervøst.[77]

Avtalen faller gjennom rediger

Den 28. november 2001 opplevde Enron sine to verste mareritt. Dynegy trakk seg egenhendig fra det planlagte oppkjøpet av selskapet, og Enrons kredittvurdering falt til junkstatus. Selskapet hadde strak kurs nedover, ettersom man hadde veldig lite kontanter til å drive forretninger, og en stor, utestående gjeldsportefølje. Aksjekursen falt til 0,61 dollar mot slutten av dagen. «Enron ser nå ut til å gå mot den perfekte finansielle storm», skrev en redaktør i sin lederartikkel.[78]

Enrons långivere og andre energiselskaper led også store tap. Noen analytikere følte at Enrons feilgrep synliggjorde risikoene i økonomien som hadde oppstått etter terrorangrepet den 11. september, og oppfordret investorer til å ta profitt der de hadde muligheten.[79]

Utfordringen nå ble å fastslå hvor stor effekt denne skandalen ville få på markedet og andre investorer. De første tallene anslo omtrent 18,7 milliarder dollar. «Vi vet egentlig ikke hvem der ute som blir påvirket av Enrons kreditt», sa en rådgiver. «Jeg råder mine klienter til å forberede seg på det verste».[80]

Det ble anslått at Enron hadde 23 milliarder dollar i gjeld; både utestående gjeld og sikrede lån. Spesielt Citigroup og JPMorgan Chase så ut til å måtte lide store tap ved Enrons fall. I tillegg hadde mange av Enrons store aktiva blitt pantsatt til långiverne for å sikre lånene, noe som skapte mer usikkerhet rundt hvor mye de usikrede kreditorene, og eventuelt aksjonærene, ville motta ved en rettsforfølgelse av saken.[81]

Enrons europeiske avdeling slo seg selv konkurs den 30. november 2001, og to dager senere, den 2. desember, gjorde moderselskapet i USA det samme. På dette tidspunktet var det den største konkursen i amerikansk historie, og 4 000 ansatte mistet sine jobber.[82][83]

Ettervirkninger rediger

Det er fortsatt en del usikkerhet knyttet til de langsiktige rettssakene og konsekvensene av Enrons kollaps, men det har dannet seg et tydelig bilde av skandalens omfang. Saken fikk stor betydning både i USA og Storbritannia, ikke minst som følge av pengene Enron gav til politiske formål (omtrent 7 millioner dollar siden 1990). I løpet av Bill Clintons åtte år som president, bidro selskapet og Lay med omtrent 900 000 dollar til Det demokratiske parti. I 1999 og 2000 gav selskapet 362 000 dollar i papirpenger til demokrater. Siden 1996 gikk mellom 72 % og 94 % av deres årlige amerikanske bidrag til det republikanske parti, inkludert store bidrag til George W. Bush sin presidentkampanje.

Konsekvensene av skandalen utvidet seg raskt til alle som var assosiert med Enron. Rettssaken til Arthur Andersen LLP, som var siktet for å hindre rettsforfølgningen av Enron, var med på å avsløre regnskapssvindel hos WorldCom. Deres påfølgende konkurs satte fart i en rekke andre regnskapsskandaler, hvor man avslørte grov korrupsjon, regnskapsfeil og innsidehandel. Selv om Enron på den tiden gjennomgikk historiens største konkurs, har dette blitt overskygget i størrelse av WorldComs konkurs i senere tid.

Enrons konkurs skjedde i form av likvidasjon. Det var først antatt at man heller skulle ha en restrukturering, noe selskapet også annonserte på sin egen hjemmeside. Aktivaene som falt utenfor selskapets kjerneområder, slik som Enrons energi- og båndbreddedivisjoner, energidelen Enron Wind og informasjonsteknologisk rådgivning, ble avhendet. Andre områder som inngikk i avhendelsesprosessen var selskapet Mariner Energy (hvor Enron eide 98 %), som drev med oljefelttjenester, og INSELA, en venezuelansk produsent av gassventiler og elektronisk utstyr, hvor Enron eide 50 %. Enrons papir- og skogproduktselskaper i USA og Canada ble også solgt ut, som inkluderte Garden State Paper Company, Papiers Stadacona og St. Aurelie Timberlands.

Enrons eneste elektrisitetsverk i USA, Portland General Electric, ble omgjort til et uavhengig selskap i 2006, med dets aksjer overlatt til kreditorene.

De resterende driftsområdene ble omorganisert under to store datterselskaper som ble opprettet i 2003: CrossCountry Energy, som dekket Enrons gassrørledningsdrift innenlands; og Prisma Energy International, dannet av mesteparten av Enrons globale elverks- og distribusjonsvirksomheter, tidligere kjent som Enron International. CrossCountry Energy ble solgt til CCE Holdings, et fellesforetak av Southern Union og en del av General Electric, i 2004. Da Portland General Electric ble løsrevet i 2005, stod Prisma Energy igjen som Enrons siste store forretningsaktiva. Prisma Energy ble omsider solgt til Ashmore Energy International i 2006, noe som etterlot Enron Corp. som et skallselskap uten noen former for handel. Dette ble ansett som siste fase av likvideringen.

Som et symbol på selskapets nye form som et mer eller mindre aktivafritt skallselskap, som eksisterer kun for å behandle resterende utbetalinger til kreditorene, endret Enron sitt rettsmessige selskapsnavn til Enron Creditors Recovery Corporation.

Et av Enrons få gjenværende aktiva er DealBench, en interaktiv transaksjons- og avhendelsestjeneste, som en gang var del av det tidligere EnronOnline.

Domfellinger rediger

 
Enrons administrerende direktør Kenneth Lay

Jeffrey Skilling ble arrestert av FBI den 11. februar 2004. Kenneth Lay ble tiltalt av en føderal storjury den 7. juli 2004 for sin deltakelse i skandalen. Han erklærte seg «ikke skyldig» den 9. juli.

De deltok begge i en rettssak i januar 2006. Tiltalen, som var på 65 sider og inneholdt 53 tiltalepunkter, dekket et bredt spekter av økonomisk kriminalitet, inkludert bankbedrageri, oppgivelse av falsk informasjon til banker og revisorer, investeringsbedrageri, hvitvasking av penger, konspirasjon, innsidehandel og overføringsbedrageri. Den amerikanske føderale dommeren Sim Lake hadde tidligere avvist forsvarernes forslag om å ha separate rettssaker og å flytte saken ut av Houston. Deres argument var at den negative publisiteten knyttet til Enrons konkurs ville gjøre det umulig å få en rettferdig rettssak.

Den 25. mai 2006 leverte juryen inn sin dom i saken mot Kenneth Lay og Jeffrey Skilling. Sistnevnte ble dømt på 19 av 28 punkter for investeringsbedrageri og overføringsbedrageri, og ble frifunnet på de resterende ni, inkludert siktelsen for innsidehandel. Han fikk en straff på 24 år og 4 måneder i et føderalt fengsel den 23. oktober 2006. I tillegg til dette, ble han pålagt å betale tilbake 26 millioner dollar til Enrons pensjonsfond fra egen lomme. Lay ble dømt på alle seks punkter for investeringsbedrageri og overføringsbedrageri, og fikk en straff på 45 år i fengsel.[84]

Den 5. juli 2006 døde han ved en alder av 64 år, før straffeutmålingen var fullført, under et ferieopphold i Aspen, Colorado, etter å ha fått hjerteinfarkt den 4. juli. På dette tidspunktet hadde det totale kravet fra SEC kommet opp i 90 millioner dollar, i tillegg til bøter.

Saken rundt Kenneth Lays kone, Linda Lay, fikk også stor oppmerksomhet. Hun solgte omtrent 500 000 aksjer i Enron, mellom ti og tredve minutter før informasjonen om at Enron skulle kollapse ble gjort offentlig den 28. november 2001. Denne informasjonen hadde ledelsen i Enron sittet på i over ett år.

Tidligere sjef for investorrelasjoner i Enron, Paula Rieker, erklærte seg skyldig i forbundsdomstolen på en tiltale for innsidehandel. Tiltalen for grov forbrytelse mot Rieker innehar en maksimal straff på ti år i fengsel og 1 million dollar i bot. Rieker godtok å aldri mer jobbe som sjef eller direktør i et offentlig selskap. Dersom en forbundsdomstol godkjenner avtalen, vil Rieker måtte betale SEC 499 333 dollar, som tilsvarer fortjenesten ved salget av 18 380 Enron-aksjer. Rieker har vært et verdifullt vitne for myndighetene, ettersom hun forberedte lønnsutbetalinger og telefonkonferanser med Enrons analytikere.

Den 28. desember 2005 erklærte tidligere regnskapssjef, Richard Causey, seg skyldig i investeringsbedrageri. Han vil måtte sitte 7 år i fengsel og betale 1,25 millioner dollar til de amerikanske myndighetene. Causey har mulighet til å begrense straffen til 5 år i fengsel dersom han samarbeider og vitner mot Lay og Skilling.

Den 13. januar 2006 erklærte lobbyisten William «Art» Roberts seg skyldig i å utgi seg for å være medlemmer av senatet under etterforskningen. Han var innleid av en tysk bank i juni 2004 for å skaffe et brev fra et underutvalg av senatet, som hevdet at de hadde foretatt sin undersøkelse av Enrons kollaps med rette hensyn, som en del av bankens forsvar i en sak anmeldt av en London-bank.[85]

Tidligere finansdirektør i Enron, Andrew Fastow, som var hjernen bak Enrons komplekse nettverk av offshoresamarbeider og tvilsomme regnskapsprosedyrer, ble tiltalt den 11. november 2002 av en føderal storjury i Houston. Tiltalen inneholdt 78 punkter, inkludert bedrageri, hvitvasking av penger og konspirasjon. Både han og hans kone Lea Fastow, tidligere assisterende kasserer, aksepterte en avtale den 14. januar 2004. Andrew Fastow vil måtte sitte ti år i fengsel og betale 23,8 millioner dollar, mens Lea Fastow må sitte fem måneder i fengsel og ett år under oppsyn, inkludert fem måneder i husarrest; som gjenytelse for redusert straff må de begge vitne mot de resterende tiltalte lederne i Enron.

Ben Glisan Jr., en tidligere kasserer i Enron, var den første som ble sendt i fengsel etter Enron-skandalen. Han erklærte seg skyldig i et punkt om konspirasjon for å begå investerings- og overføringsbedrageri.

John Forney, en tidligere energihandler som oppfant diverse strategier som f.eks. «Death Star», ble tiltalt i desember 2002, på 11 punkter for konspirasjon. Hans rettssak ble satt til 12. oktober 2004. Hans sjefer, Timothy Belden og Jeffrey Richter, har begge erklært seg skyldige i en konspirasjon for å begå bedrageri, og bistår i øyeblikket aktorene i etterforskningen av skandalen.


Den 12. juli 2006 ble et potensielt Enron-vitne, Neil Coulbeck, som etter planen skulle utleveres til USA, funnet død i en park i nordøst-London.[1] Det ble hevdet at Coulbeck og andre konspirerte med tidligere finansdirektør i Enron, Andrew Fastow. [2] Totalt erklærte seksten personer seg skyldige i forbrytelser mot selskapet, og fem andre, inkludert fire tidligere ansatte i Merrill Lynch, ble funnet skyldige i rettssaken. Åtte tidligere ledere i Enron måtte i vitneboksen, inkludert hovedvitnet Fastow, mot sine tidligere sjefer, Lay og Skilling.[86] En annen var Kenneth Rice, tidligere sjef i Enrons avdeling for høyhastighetsinternett, som samarbeidet i saken. Hans vitnesforklaring var med på å fastslå dommen mot Skilling og Lay. I juni 2007 mottok han selv en 27 måneders fengselsstraff.[87]

Pensjonsordninger rediger

Tusenvis av investorer og ansatte i Enron mistet alle sine sparepenger, barnas skolefond, og pensjonsordninger da Enrons kollapset. Et søksmål på vegne av Enrons aksjonærer ble tatt ut mot ledere og styremedlemmer i Enron. Søksmålet tar for seg 29 av disse, hovedsakelig for innsidehandel og villedelse av offentligheten.

Pensjonsordningene var av typen 401(k), noe som gjorde at PBGC ikke dekket forsikringen, og de ansatte tapte alt de hadde investert i Enron-aksjer.

Arthur Andersen rediger

Den 15. juni 2002 ble Arthur Andersen LLP dømt for å hindre rettsforfølgningen ved å makulere relevante revisjonsdokumenter fra sitt arbeid knyttet til Enron. SEC tillater ikke at dømte forbrytere reviderer offentlige selskaper, og dermed godtok firmaet å gi fra seg sine lisenser og rettigheter til å utøve på vegne av SEC den 31. august. Den 31. mai 2005 valgte likevel USAs høyesterett enstemmig å fjerne straffen på grunn av mangler i lagrettens instrukser. På tross av denne bestemmelsen, er det høyst usannsynlig at selskapet vil kunne operere levedyktig i fremtiden. Flesteparten av selskapets kunder gikk tapt da tiltalen var et faktum, og over 100 sivile søksmål mot firmaet er under behandling, knyttet til dets revisjonsarbeid i Enron og andre selskaper. Etter tiltalen begynte nedleggelsen av Arthur Andersen LLPs amerikanske operasjoner. Antall ansatte ble redusert fra 28 000 i USA og 85 000 på verdensbasis, til omtrent 200 i dag, basert i Chicago. Selskapets hovedfokus går nå på behandling av de resterende søksmålene.

Selskapet var et av de fem store internasjonale revisjonsselskapene, kjent som «Big five», men etter skandalen stod det dermed bare fire igjen. Dette fikk stor betydning for markedet, og skapte problemer for de største selskapene med behov for omfattende revisjonstjenester. I tillegg har prisene på regnskapstjenester blitt mindre elastiske, siden de største aksjeselskapene ofte vier sin tillit til «de fire store».

Samfunnsmessige og rettslige endringer rediger

Enrons fall bidro også til dannelsen av den amerikanske Sarbanes-Oxley Act (SOX). Denne loven kom som en følge av flere store selskapskonkurser som rystet det amerikanske næringslivet rundt årtusenskiftet, og hadde som formål å styrke den interne kontrollen av finansielle rapporteringer. Loven trådte i kraft den 30. juli 2002, og blir regnet som den mest betydningsfulle endringen i amerikansk føderal verdipapirlovgivning siden Franklin D. Roosevelts New Deal på 1930-tallet. Andre land har også innført nye lover knyttet til eierstyring og selskapsledelse.

En historiker innen verdipapirlovgivning, Joel S. Seligman, ble sitert på følgende i The Washington Post; «Dette var den viktigste selskapsskandalen i vår livstid. Det var en av hovedårsakene til dannelsen av Sarbanes-Oxley Act, styrereformene i New York Stock Exchange og NASDAQ, og den mest betydningsfulle utløseren til endret selskapsatferd i manns minne». [3][død lenke]

I California opplevde man utbredt offentlig misnøye med elektrisitetskrisen og dens finansielle konsekvenser for staten. Dette var en viktig årsak til fjerningen av guvernøren Gray Davis, og nyvalget av Arnold Schwarzenegger.

Gruppesøksmål rediger

Den 8. april 2002 anla advokatfirmaet Lerach Coughlin Stoia Geller Rudman & Robbins et gruppesøksmål, ledet av William Lerach, mot Enron Corp. i amerikansk distriktsrett i Houston. På vegne av sine klienter jobber selskapet med å støtte de som hadde kjøpt offentlige verdipapirer i Enron mellom 19. oktober 1998 og 27. november 2001.

Advokatene i Lerach Coughlin gikk raskt til aksjon og frøs 1,1 milliarder dollar i ulovlige innsidehandelgevinster. Sammen med spesialetterforskere intervjuet de mer enn 100 vitner fra diverse selskaper og organisasjoner tilknyttet Enron, inkludert over 3 000 relaterte selskaper, organer og samarbeidspartnere. De gikk også ut og oppfordret Enron og Arthur Andersen LLP til å fremskynde fremleggelsen av relevante dokumenter. Bare 24 timer etter at Andersen uttalte at de hadde makulert et uvisst antall dokumenter som omhandlet Enron-skandalen, gikk advokatene tilbake til retten i et forsøk på å bevare alt bevismateriale. Lerach Coughlins etterforskning avdekket også Enrons omfattende ødeleggelse av dokumenter ved hovedkontoret i Houston.

Amerikansk distriktsrett i Houston har nektet for flere begjæringer for å heve rettstvisten. Partene jobber i dag med fremlegging og begjæring; vitnesforklaringene begynte sommeren 2004.

Referanser rediger

  1. ^ "Once-mighty Enron strains under scrutiny." The New York Times (28. oktober 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 2 (25 col): BU1(L).
  2. ^ Gerth, Jeff, Marko, and Richard A. Oppel Jr. "Regulators struggle with a marketplace created by Enron.(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 10, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (40 col): C1(L).
  3. ^ Gerth, Jeff, and Richard A. Oppel Jr. "Regulators struggle with a marketplace created by Enron.(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 10, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (40 col): C1(L).
  4. ^ Banerjee, Neela. "Surest steps, not the swiftest, are propelling Dynegy past Enron." The New York Times (Nov 9, 2001 pC5(N) pC5(L) col 1 (14 col): C5(L).
  5. ^ "Enron net rose 40% in quarter." The New York Times (July 13, 2001 pC12(L) col 4 (6 col): C12(L).
  6. ^ "Enron net rose 40% in quarter." The New York Times (July 13, 2001 pC12(L) col 4 (6 col): C12(L).
  7. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Alex Berenson. "Enron's chief executive quits after only 6 months in job.(Jeffrey Skilling)." The New York Times (August 15, 2001 s0 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L)
  8. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Alex Berenson. "Enron's chief executive quits after only 6 months in job.(Jeffrey Skilling)." The New York Times (August 15, 2001 s0 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L)
  9. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Alex Berenson. "Enron's chief executive quits after only 6 months in job.(Jeffrey Skilling)." The New York Times (August 15, 2001 s0 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L)
  10. ^ Krugman, Paul. "Enron goes overboard.(Jeffrey Skilling leaves Enron to Kenneth Lay who plans to transform the company)(Column)." The New York Times (August 17, 2001 pA21(N) pA19(L) col 6 (18 col): A19(L).
  11. ^ Krugman, Paul. "Enron goes overboard.(Jeffrey Skilling leaves Enron to Kenneth Lay who plans to transform the company)(Column)." The New York Times (August 17, 2001 pA21(N) pA19(L) col 6 (18 col): A19(L).
  12. ^ Lay, Ken. "Defending free markets.(response to August 17, 2001 article)(Letter to the Editor)." The New York Times (August 22, 2001 pA22(N) pA18(L) col 4 (4 col): A18(L).
  13. ^ Berenson, Alex. "A self-inflicted wound aggravates angst over Enron.(Statistical Data Included)." The New York Times (Sept 9, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 1 (15 col): BU1(L).
  14. ^ Berenson, Alex. "A self-inflicted wound aggravates angst over Enron.(Statistical Data Included)." The New York Times (Sept 9, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 1 (15 col): BU1(L).
  15. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Two are promoted as Enron seeks executive stability." The New York Times (August 29, 2001 pC2(N) pC2(L) col 1 (35 col): C2(L).
  16. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Two are promoted as Enron seeks executive stability." The New York Times (August 29, 2001 pC2(N) pC2(L) col 1 (35 col): C2(L).
  17. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Two are promoted as Enron seeks executive stability." The New York Times (August 29, 2001 pC2(N) pC2(L) col 1 (35 col): C2(L).
  18. ^ Berenson, Alex. "A self-inflicted wound aggravates angst over Enron.(Statistical Data Included)." The New York Times (Sept 9, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 1 (15 col): BU1(L).
  19. ^ Berenson, Alex. "A self-inflicted wound aggravates angst over Enron.(Statistical Data Included)." The New York Times (Sept 9, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 1 (15 col): BU1(L).
  20. ^ "Enron reaches a deal to sell Oregon utility for $1.9 billion.(Portland General Electric to Northwest Natural Gas)." The New York Times (Oct 6, 2001 pC4(N) pC4(L) col 5 (8 col): C4(L).
  21. ^ Gilpin, Kenneth N. "Enron reports $1 billion in charges and a loss." The New York Times (Oct 17, 2001 pC5(N) pC5(L) col 1 (13 col): C5(L).
  22. ^ Norris, Floyd. "Enron tries to dismiss finance doubts.(chief brushes off conflict-or-interest doubts)." The New York Times (Oct 24, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  23. ^ Gilpin, Kenneth N. "Enron reports $1 billion in charges and a loss." The New York Times (Oct 17, 2001 pC5(N) pC5(L) col 1 (13 col): C5(L).
  24. ^ Gilpin, Kenneth N. "Enron reports $1 billion in charges and a loss." The New York Times (Oct 17, 2001 pC5(N) pC5(L) col 1 (13 col): C5(L).
  25. ^ Norris, Floyd. "Where did the value go at Enron. (sharp drop in stock price)." The New York Times (Oct 23, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  26. ^ Norris, Floyd. "Where did the value go at Enron. (sharp drop in stock price)." The New York Times (Oct 23, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  27. ^ Norris, Floyd. "Where did the value go at Enron. (sharp drop in stock price)." The New York Times (Oct 23, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  28. ^ Norris, Floyd. "Where did the value go at Enron. (sharp drop in stock price)." The New York Times (Oct 23, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  29. ^ Norris, Floyd. "Enron tries to dismiss finance doubts.(chief brushes off conflict-or-interest doubts)." The New York Times (Oct 24, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  30. ^ Norris, Floyd. "Enron tries to dismiss finance doubts.(chief brushes off conflict-or-interest doubts)." The New York Times (Oct 24, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  31. ^ Norris, Floyd. "Enron tries to dismiss finance doubts.(chief brushes off conflict-or-interest doubts)." The New York Times (Oct 24, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  32. ^ Norris, Floyd. "Enron ousts finance chief as S.E.C. looks at dealings." The New York Times (Oct 25, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (30 col): C2(L).
  33. ^ Norris, Floyd. "Enron ousts finance chief as S.E.C. looks at dealings." The New York Times (Oct 25, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (30 col): C2(L).
  34. ^ Norris, Floyd. "Enron taps all its credit lines to buy back $3.3 billion of debt." The New York Times (Oct 27, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (7 col): C2(L).
  35. ^ Norris, Floyd. "Plumbing mystery of deals by Enron. (questions and answers).(Interview)." The New York Times (Oct 28, 2001 pBU13(N) pBU13(L) col 6 (18 col): BU13(L).
  36. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Once-mighty Enron strains under scrutiny." The New York Times (Oct 28, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 2 (25 col): BU1(L).
  37. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Once-mighty Enron strains under scrutiny." The New York Times (Oct 28, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 2 (25 col): BU1(L).
  38. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Once-mighty Enron strains under scrutiny." The New York Times (Oct 28, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 2 (25 col): BU1(L).
  39. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Once-mighty Enron strains under scrutiny." The New York Times (Oct 28, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 2 (25 col): BU1(L).
  40. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Once-mighty Enron strains under scrutiny." The New York Times (Oct 28, 2001 pBU1(N) pBU1(L) col 2 (25 col): BU1(L).
  41. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Enron seeks additional financing.($1 to $2 billion)(National Pages)." The New York Times (Oct 29, 2001 pA8(N) pA9(L) col 6 (15 col): A9(L).
  42. ^ "Enron credit rating is cut, and its share price suffers; concern increases on borrowing capacity.(Moody's Investors Service lowers credit rating)." The New York Times (Oct 30, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (10 col): C2(L).
  43. ^ Berenson, Alex. "S.E.C. opens investigation into Enron; a company fails to explain dealings." The New York Times (Nov 1, 2001 pC4(N) pC4(L) col 6 (13 col): C4(L).
  44. ^ "The rise and fall of Enron.(Editorial)." The New York Times (Nov 2, 2001 pA20(N) pA24(L) col 1 (12 col): A24(L).
  45. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Enron's shares fall and debt rating is cut." The New York Times (Nov 2, 2001 pC11(N) pC11(L) col 1 (16 col): C11(L).
  46. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Enron looks for investors, but finds them skittish; concern grows on energy trader's future." The New York Times (Nov 7, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (20 col): C2(L).
  47. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Enron looks for investors, but finds them skittish; concern grows on energy trader's future." The New York Times (Nov 7, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (20 col): C2(L).
  48. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Enron looks for investors, but finds them skittish; concern grows on energy trader's future." The New York Times (Nov 7, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (20 col): C2(L).
  49. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Enron looks for investors, but finds them skittish; concern grows on energy trader's future." The New York Times (Nov 7, 2001 pC2(N) pC2(L) col 5 (20 col): C2(L).
  50. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Dynegy is said to be near to acquiring Enron for $8 billion." The New York Times (Nov 8, 2001 s0 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L).
  51. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Dynegy is said to be near to acquiring Enron for $8 billion." The New York Times (Nov 8, 2001 s0 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L).
  52. ^ Berenson, Alex, and Andrew Ross Sorkin. "Rival to buy enron, top energy trader, after financial fall.(Dynegy)(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 10, 2001 pA1(N) pA1(L) col 2 (50 col): A1(L).
  53. ^ Banerjee, Neela. "Surest steps, not the swiftest, are propelling Dynegy past Enron." The New York Times (Nov 9, 2001 pC5(N) pC5(L) col 1 (14 col): C5(L).
  54. ^ Norris, Floyd. "Does Enron trust its new numbers? It doesn't act like it.(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 9, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (10 col): C1(L).
  55. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Enron admits to overstating profits by about $600 million.(over last 5 years)." The New York Times (Nov 9, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (35 col): C1(L).
  56. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Dynegy's rushed gamble on Enron carries some big risks." The New York Times (Nov 12, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (35 col): C1(L).
  57. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Enron admits to overstating profits by about $600 million.(over last 5 years)." The New York Times (Nov 9, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (35 col): C1(L).
  58. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Andrew Ross Sorkin. "Enron admits to overstating profits by about $600 million.(over last 5 years)." The New York Times (Nov 9, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (35 col): C1(L).
  59. ^ Berenson, Alex, and Andrew Ross Sorkin. "Rival to buy enron, top energy trader, after financial fall.(Dynegy)(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 10, 2001 pA1(N) pA1(L) col 2 (50 col): A1(L).
  60. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Dynegy's rushed gamble on Enron carries some big risks." The New York Times (Nov 12, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (35 col): C1(L).
  61. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Dynegy's rushed gamble on Enron carries some big risks." The New York Times (Nov 12, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (35 col): C1(L).
  62. ^ Berenson, Alex. "Suitor for Enron receives approval from Wall St.(Dynegy Inc.)." The New York Times (Nov 13, 2001 pC11(N) pC13(L) col 1 (10 col): C13(L).
  63. ^ Berenson, Alex, and Richard A. Oppel Jr. "Dynegy's rushed gamble on Enron carries some big risks." The New York Times (Nov 12, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (35 col): C1(L).
  64. ^ Norris, Floyd. "Gas pipeline is prominent as Dynegy seeks Enron." The New York Times (Nov 13, 2001 s0 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  65. ^ Berenson, Alex. "Suitor for Enron receives approval from Wall St.(Dynegy Inc.)." The New York Times (Nov 13, 2001 pC11(N) pC13(L) col 1 (10 col): C13(L).
  66. ^ Berenson, Alex. "Suitor for Enron receives approval from Wall St.(Dynegy Inc.)." The New York Times (Nov 13, 2001 pC11(N) pC13(L) col 1 (10 col): C13(L).
  67. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Floyd Norris. "Enron chief will give up severance.(Kenneth L. Lay to give up $60.6 million in severance to show he will not profit from merger with Dynegy Inc.)." The New York Times (Nov 14, 2001 pC1(N) pC1(L) col 5 (35 col): C1(L).
  68. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Employees' retirement plan is a victim as Enron tumbles." The New York Times (Nov 22, 2001 s0 pA1(N) pA1(L) col 2 (35 col): A1(L).
  69. ^ Norris, Floyd. "Gas pipeline is prominent as Dynegy seeks Enron." The New York Times (Nov 13, 2001 s0 pC1(N) pC1(L) col 5 (25 col): C1(L).
  70. ^ Norris, Floyd. "Did Ken Lay understand what was happening at Enron?." The New York Times (Nov 16, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (15 col): C1(L). New York Times and New York Post (2000-present).
  71. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Enron will sell some assets in hope of raising billions; shrinking to try to bolster shaky finances." The New York Times (Nov 15, 2001 pC3(N) pC3(L) col 5 (20 col): C3(L).
  72. ^ Oppel, Richard A., Jr, and Floyd Norris. "In new filing, Enron reports debt squeeze.(belated third-quarter results filing with Securities and Exchange Commission)." The New York Times (Nov 20, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L).
  73. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Enron's growing financial crisis raises doubts about merger deal." The New York Times (Nov 21, 2001 s0 pA1(N) pA1(L) col 1 (20 col): A1(L).
  74. ^ Sorkin, Andrew Ross, and Riva D. Atlas. "Risks Too Great To Let Trader Just Die.(Business/Financial Desk)." The New York Times (Nov 22, 2001 pC1(L) col 02 (25 col): C1(L).
  75. ^ Norris, Floyd. "From Sunbeam to Enron, Andersen's reputation suffers.(Arthur Andersen accounting firm)(Column)." The New York Times (Nov 23, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (10 col): C1(L).
  76. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Trying to restore confidence in Enron to salvage a merger. (with Dynegy)." The New York Times (Nov 28, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L).
  77. ^ Oppel, Richard A., Jr. "Trying to restore confidence in Enron to salvage a merger. (with Dynegy)." The New York Times (Nov 28, 2001 pC1(N) pC1(L) col 2 (25 col): C1(L).
  78. ^ "An implosion on Wall Street. (the collapse of Enron Corp.).(Editorial)." The New York Times (Nov 29, 2001 pA30(N) pA34(L) col 1 (11 col): A34(L).
  79. ^ "Investors pull back as Enron drags down key indexes; doubts are raised about the strength of the recent rally.(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 29, 2001 pC8(N) pC10(L) col 1 (10 col): C10(L).
  80. ^ Henriques, Diana B. "Market that deals in risks faces a novel one; a jolt to the freewheeling trading of energy contracts.(Enron's Collapse)(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 29, 2001 pC7(N) pC7(L) col 1 (20 col): C7(L).
  81. ^ Glater, Jonathan D. "A bankruptcy filing might be the best remaining choice.(Enron's Collapse)(Statistical Data Included)." The New York Times (Nov 29, 2001 pC6(N) pC6(L) col 1 (20 col): C6(L).
  82. ^ Lay and Skilling's day of reckoning Arkivert 6. oktober 2007 hos Wayback Machine.. CNN. May 25, 2006. Last accessed November 22, 2006.
  83. ^ The 15 Largest Bankruptcies 1980 – Present Arkivert 27. januar 2006 hos Wayback Machine.. BankruptcyData.com, Last accessed November 22, 2006.
  84. ^ msnbc: Lay, Skilling guilty on nearly all counts
  85. ^ «Former Lobbyist Admits to Impersonating Senate Staff»[død lenke]
  86. ^ Shaheen Pasha (25. mai 2006). «Lay and Skilling's day of reckoning: Enron ex-CEO and founder convicted on fraud and conspiracy charges; sentencing slated for September». CNNMoney.com. Arkivert fra originalen 18. oktober 2010. 
  87. ^ John Porretto (18. juni 2007). «Ex-Enron broadband head sentenced». AP. 

Litteratur rediger

  • Peter C. Fusaro, Ross M. Miller: What Went Wrong at Enron: Everyone's Guide to the Largest Bankruptcy in U.S. History, 2002. ISBN 978-0-471-26574-0
  • Bethany McLean, Peter Elkind: Smartest Guys in the Room: The Amazing Rise and Scandalous Fall of Enron, 2003. ISBN 1-59184-008-2
  • Mimi Swartz, Sherron Watkins: Power Failure: The Inside Story of the Collapse of Enron, 2003. ISBN 0-7679-1368-X
  • Kurt Eichenwald: Conspiracy of Fools: A True Story, 2005. ISBN 0-7679-1178-4
  • Loren Fox: Enron: The Rise and Fall, 2002. ISBN 0-471-23760-4
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Enron-skandalen&oldid=22957549»