Egil Holmboe

Egil Anker Morgenstjerne Holmboe (født 24. april 1896 i Trondheim, død 4. august 1986 i Reykjavik på Island)var en norsk politiker og byråkrat for Nasjonal samling (NS), det nasjonalistiske og fascistiske partiet som samarbeidet med de tyske okkupantene i Norge under andre verdenskrig. Etter krigen emigrerte han til Island, og tok navnet Egil Fálkason da han ble tildelt islandsk statsborgerskap i 1955.

Egil Holmboe
Født		24. apr. 1896
Død		4. aug. 1986 (90 år)
Parti		Nasjonal Samling
Nasjonalitet		Norge

Egil Holmboe presenterer «Normannafolket», Kultur- og folkeopplysningsdepartementets utstilling om «norsk innsats utenfor Norge», i Oslo i september 1941. Foran fra venstre sees arbeidsminister Tormod Hustad, Holmboe, partileder Vidkun Quisling, kulturminister Gulbrand Lunde (i uniform) og pressedirektør Anders Beggerud, alle medlemmer av Nasjonal Samling (NS) som samarbeidet med tyskerne under andre verdenskrig. Holmboe var byråsjef ved kulturkontoret i Direktoratet for spesialorientering (det seinere Presse- og opplysningskontor) og formann i utstillingskomiteen.

Foto: Riksarkivet

Liv og virke

Holmboe var i norsk utenrikstjeneste før krigen, blant annet som norsk konsul i Reykjavík. Han dro tilbake til Norge i 1939 og var medlem av både Nasjonal Samling, Hirden og KO.

Andre verdenskrig

Under okkupasjonen ble Holmboe innsatt av nazi-myndighetene som såkalt «ministerialråd» i Innenriksdepartementet. Holmboe var Knut Hamsuns tolk da forfatteren besøkte Hitler i Berghof i 1943.

I januar 1943 skrev Holmboe til sin sjef, Quislings uformelle utenriksminister Finn Støren, at han ønsket seg en del «bohave fra de beslaglagte jødeleilighetene». Han hadde satt opp liste over gjenstander han kunne tenke seg, «ett av de to flygler som henstår i jødeleiligheter i Hermann Foss' gate og Waldemar Thranes gate» og innbo fra en leilighet i Sporveisgata. Ingen av beboerne i disse leilighetene kom tilbake fra konsentrasjonsleirene.

I desember 1941 ble Union nationaler Journalistenverbände (UNJ - «Unionen av nasjonale presseforbund») stiftet for å samordne det nazistiske presseapparatet i okkuperte land. I starten kunne bare selvstendige stater delta på linje med Tyskland og Italia. På et eller annet vis fikk det okkuperte Norge samme status som Francos Spania, mens Vichy-Frankrike og det okkuperte Nederland ble avvist. Quislings krets grep tak i denne antatte bekreftelsen av Norges statsrettslige selvstendighet. I februar 1943 var Holmboe Norges representant under planleggingen av UNJs kongress som skulle holdes i Wien utpå sommeren. Han fikk med seg Finn Støren på at Norge burde sende minst én «personlighet med internasjonalt navn» til denne Wien-samlingen. Som hovedtaler fra Norge kunne bare en person av Knut Hamsuns format komme på tale, og tre uker senere takket Hamsun ja til invitasjonen.

Marie Hamsun skrev i erindringsboken Under gullregnen fra 1959 at Hamsun så på reisen til Wien som en sjanse til å betro Hitler sitt dypfølte ønske om å bli kvitt med Terboven og hans skrekkregime i Norge. Men dette kan ikke stemme, for det var først under kongressen i Wien at Holmboe fikk beskjed fra Hitlers pressesjef Otto Dietrich at Hitler kunne tenke seg å møte Hamsun. Holmboe formidlet dette, og var overrasket over Hamsuns manglende entusiasme («Jeg skrek», hevdet Hamsun selv etter krigen). Han mente at Herman Harris Aall ville egnet seg bedre. Men Aall og Fritt Folks redaktør Arnt Rishovd som hadde fremført Hamsuns tale - på norsk, som svært få av kongressens deltakere skjønte noe av - anførte at ingen kunne passe bedre enn Hamsun til oppgaven med å overtale Hitler til å avsette Terboven og hans skrekkregime, som hadde vært til slik skade for Nasjonal Samling og nasjonalsosialismens sak i Norge. Hamsun tok da på seg oppgaven med å formidle dette budskapet, selv om han var avhengig av en tolk.

Goebbels sendte sin funksjonær Ernst Züchner som referent og tolk. I stedet gikk tolkeoppgaven til Holmboe. Han kjente lite til Hamsun som skal ha gitt uttrykk for at han ble «pådyttet» Holmboe. Denne skildres som «selvbevisst og arrogant» på reisen, så å si «unorsk». Holmboe misoppfattet i tillegg tolkerollen dithen at han skulle sørge for at Hamsun holdt seg til planen om å få frem hvor destruktiv Terboven var i Norge. Og Hamsun holdt seg til saken, men Züchner som skrev referat, la merke til at Holmboe overstyrte forfatteren med en lengre utredning som utdypning av Hamsuns oppfatninger. Hitler var tydelig misfornøyd med Holmboes innblanding, og hans ønske om en granskning av den norske regjerings opptreden i april 1940, om det lot seg bevise at den hadde vist seg mer engelsksinnet enn nøytral. En slik avsløring mente Holmboe ville virke i tysk favør. Hitler sa at Norge trengte en «statsdomstol» og utbroderte dette. Hamsun avbrøt Hitler med stigende fortvilelse, og forsikret at Terboven «ødelegger mer for oss enn en Hitler kan bygge opp». Holmboe unnlot å oversette også dette og prøvde å få Hamsun til å slippe emnet. I stedet tok Hamsun opp at Sverige tilhørte samme folkefellesskap som Norge, men Holmboe overstyrte igjen. Han mente Sverige var uten interesse for samtalen. Hitler minnet om at det tyske folk fikk bære «særlig høye blodsbyrder» for sakens skyld, men Hamsun stod på at Hitlers sak «forfalskes» og at Terbovens metoder ville føre til en ny krig. Igjen unnlot Holmboe å oversette, og Hitler trakk seg tilbake. Han skal ha bedt Holmboe om å roe ned Hamsun som var svært oppskaket.

Etterkrigstiden

Holmboe ble i landssvikoppgjøret siktet for sin stilling som byråsjef, for angiveri og for å ha kjøpt et flygel og møbler fra jødebo. Han ble idømt seks års tvangsarbeid, tap av statsborgerlige rettigheter i ti år, og for alltid fradømt sin stilling i utenrikstjenesten, men frikjent for å ha angitt islendingen Leifur Müller til Gestapo. I september 1948 ble Holmboe løslatt på prøve etter å ha sonet halve dommen. En islandsk venninne av ham forespurte om Holmboes resterende straff kunne sones som landsforvisning, alternativt om han kunne benådes hvis han forlot Norge. I 1949 flyttet han derfor til Island, og giftet seg med denne kvinnen. Frem til pensjonsalder var han kontorist på den amerikanske militærbasen på Keflavík internasjonale lufthavn, den eneste arbeidsplassen på Island som stod åpen for en mann med hans bakgrunn. I 1955 fikk han islandsk statsborgerskap og måtte da også ta et islandsk navn. Han tok navnet Egill Falkason. Da Thorkild Hansen utga sin bok Prosessen mot Hamsun i 1978, skrev Hansen at ingen lenger var i live av dem som var til stede under Hamsuns møte med Hitler i 1943; men Sverre Hartmann kom på sporet av ham på Island, og Holmboe lot seg dybdeintervjue av Hartmann og Aftenpostens journalist Erik Egeland i sitt staselige hjem i Reykjavik. Det fremkom da at hans rolle i organiseringen av Hamsuns møte med Hitler hadde vært langt mer avgjørende enn tidligere antatt.

Hans andre kone var islandske Sheila Matthiasdottir, datter av museumsdirektøren Matthias Þórðarson.