Wikipedia

Charles Taylor (Liberia)

liberisk politiker

Charles McArthur Ghankay Taylor (født 1948) var president i Liberia fra 1997 til 2003. Han var en av Afrikas mest kjente krigsherrer[1] under den første borgerkrigen i Liberia på tidlig 1990-tallet, ble valgt til president mot slutten av konflikten. Han ble etterhvert tvunget i eksil.

Charles McArthur Ghankay Taylor
Født28. januar 1948 (76 år)
Liberias flagg Arthington
Arthington
BeskjeftigelsePolitiker, krigsherre Rediger på Wikidata
Utdannet vedBentley College (studieretning: samfunnsøkonomi)
The Newman School
EktefelleJewel Taylor (1997–2006)
BarnCharles McArther Emmanuel
PartiNational Patriotic Party
NasjonalitetLiberia
UtmerkelserDen afrikanske frigjøringsordenen
Ordenen av Liberias pionerer
Den afrikanske stjerneordenen
Liberias 22. president
2. august 1997–11. august 2003
VisepresidentMoses Blah
ForgjengerSamuel Doe
EtterfølgerMoses Blah
Charles Taylor på Commons

Tylor ble i 2012 dømt til 50 års fengsel for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Bakgrunn rediger

Taylor ble født i Arthington, en by nær Monrovia i Liberia. Hans mor var fra den etniske gola-gruppen. De fleste rapporter om hans far, sier at han var en liberierer med amerikanske aner, selv om andre kilder sier han var fra Trinidad.[trenger referanse] Taylor tok senere navnet «Ghankay», for å imøtekomme og tilfredsstille befolkningen i Liberia.[2]

Utdannelse rediger

Taylor var student ved Bentley College i Waltham Massachusetts fra 1972 til 1977, og tok en grad i økonomi.

Familie rediger

Taylor har en sønn Charles McArthur Emmanuel, kjent som Charles «Chuckie» Taylor jr., som ble født i Boston i 1977 av en tidligere kjæreste av Taylor, som var student der på tidspunktet.

Tidlige år rediger

Han ble arrestert 1979 etter trusler om å overta Liberias diplomatisk misjon i New York City.[trenger referanse] Fem år senere, 24. mai 1984 ble han arrestert i Massachusetts for forsøk på svindel av statsobligasjoner.[trenger referanse] Taylors advokater sa at på grunn av frykt for å bli drept av agenter fra Liberia, ville han slåss mot en utlevering fra fengselets sikkerhet. 15. september 1985 var Taylor en av fem fanger som brøt seg ut av fengselet. Ved hjelp av sin kone Enid Taylor, klarte Taylor å flykte fra USA og dro like etter det til Libya der han fikk geriljatrening under regimet til Muammar Qaddafi, og ble en protege til Qaddafi[3]. Til slutt forlot han Libya og brukte treningen sin til å starte den første borgerkrigen i Liberia i 1989[1].

Borgerkrigen i Sierra Leone rediger

Utdypende artikkel: Borgerkrigen i Sierra Leone

I 1991 startet Foday Sankoh et opprør i Sierra Leone nær grensen mot Liberia, som leder for Revolutionary United Front (RUF). I den første gruppen av omtrent 100 opprørere var dissidenter fra Sierra Leone, leiesoldater fra Burkina Faso, og soldater lojale til Charles Taylor. Forholdet mellom Sankoh og Taylor begynte på 1980-tallet da begge var i Libya for å lære fra og samle støtte fra Muammar al-Gaddafi. De samlet seg i sin opposisjon mot det de mente var pro-vestlige regimer. Da borgerkrigen i Sierra Leone begynte, stolte Sankoh tungt på båndene både med Qaddafi og Taylor, som han solgte diamanter til for våpen.[4]

Da Sam Bockarie ble kommandant i RUF i 1992, tok Taylor kontakt med han, som han hadde møtt i hans ungdom. Taylor ga råd til Bockarie over de neste fem årene, og da Sankoh gikk i eksil i Nigeria i mars 1997, overtok Bockarie som leder av RUF. Taylors støtte til Bockarie, både i form av våpen og rådgivning, tillot RUF å marsjere mot Freetown, og styrtet President Ahmad Tejan Kabbah. Like etterpå intervenerte den nigeriansk-ledede ECOMOG, og lyktes i å gjeninnsette Kabbah. Imidlertid fant de det vanskeligere enn ventet å overvinne RUF, og snart var opprørsstyrken på vei mot Freetown igjen. Med mandat gitt av FN intervenerte Storbritannia, og lyktes i å nedkjempe RUF i det såkalte «Operasjon Palliser».

Presidentmakt rediger

Etter den offisielle slutten av borgerkrigen i 1996, ble Taylor valgt med 75% av stemmene til Liberias president 2. august 1997. Taylors tøffeste motstander, Ellen Johnson Sirleaf, klarte bare å oppnå 10% av stemmene. Valget ble vurdert til å være fritt og rettferdig av noen observatører, selv om Taylors seier ble trodd å komme fra troen at han ville ta opp igjen kampen hvis han tapte. Hans valgkamp-slagord var «Han drepte min mamma, han drepte min pappa, men jeg vil stemme på ham».[5] På grunn av trusselen om en ny borgerkrig, der Liberias befolkning hadde omtrent blitt slaktet ned, stemte mange på han rett og slett for å bevare freden. Valget ble overvåket av UNOMIL, sammen med personell fra ECOWAS.

Mot slutten for regimet rediger

I 1999 startet et opprør mot Taylor i det nordlige Liberia, ledet av en gruppe som kalte seg selv Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD). Denne gruppen ble ofte anklaget for grusomme overgrep og forbrytelser, og en tror at den ble støttet av regjeringen i nabolandet Guinea.

Tidlig i 2003, med LURD i kontroll over nordlige Liberia, dukket nok en opprørsgruppe, ved navn Movement for Democracy in Liberia (MODEL) opp i det sørlige av landet. MODEL skal angivelig støttet av regjeringen i Elfenbenskysten og fikk raskt suksess i kampene med de liberiske regjeringsstyrkene. Sommeren 2003 hadde Taylors regjering kun kontroll over 1/3 av Liberia: Monrovia og den sentrale delen av landet.

7. mars 2003, siktet Spesialdomstolen for Sierra Leone (SCSL) Taylor, med en tiltale for forbrytelser mot menneskeheten. I 2003 drepte liberiske styrker, under ordre fra Taylor Sam Bockarie i en skuddveksling. Noen hevder at Taylor beordret drapet for å hindre han i å vitne mot seg ved Spesialdomstolen .[6]

I juni 2003 ble det utstedt en FN-basert arrestordre på Taylor for krigsforbrytelser. FN mener at Taylor skapte og støttet RUF-opprøreren i Sierra Leone, som ble anklaget for en lang rekke grusomheter, inklusive bruken av barnesoldater. Påtalemyndigheten sa også at Taylors regjering hadde skjult medlemmer i Al-Qaida som var etterlyste i forbindelse med terroraksjonene i 1988 mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania.[7]

Arrestordren ble utstedt mens Taylor var på et offisielt besøk i Ghana. Med støtte fra Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, og imot de sterke oppfordringene fra presidenten i Sierra Leone president Ahmad Tejan Kabbah, bestemte Ghana seg for ikke å utlevere Taylor, som kunne returnere til Monrovia.

Avgang rediger

Da han vendte tilbake fra sitt fravær fra Liberia i forbindelse fredssamtalene i Ghana, ble han avsatt av visepresident Moses Blah i noen dager, før han ble gjeninnsatt noen dager senere. I mellomtiden hadde opprørsgruppen LURD innledet en beleiring av Monrovia, og flere blodige slag ble utkjempet da Taylors styrker nedkjempet opprørenes forsøk på å erobre byen. Presset på Taylor økte ytterligere da den amerikanske presidenten George W. Bush to ganger i løpet av juli 2003 uttalte at Taylor «måtte forlate Liberia».

Taylor insisterte på at han kun ville gå av dersom det blir sendt amerikanske fredsbevarende soldater til landet. President Bush oppfordret Charles Taylor til å gå av og forlate landet, dersom noen form for amerikansk involvering skulle vurderes. I mellomtiden sendte flere afrikanske stater, spesielt Economic Community of West African States (ECOWAS), under ledelse av Nigeria, tropper til Liberia med økonomisk støtte fra USA.[8] 6. august ble 32 amerikanske soldater sendt til landet sammen med troppene fra ECOWAS.[9] 9. juli tilbydde Nigerias President Olusegun Obasanjo Taylor eksil i sitt land, men kun hvis Taylor holdt seg utenfor liberisk politikk.[10]

11. august 2003 gikk Taylor av, og ga makten til Moses Blah, frem til en ny overgangsregjering ble etablert 14. oktober. Ved overgangen var Ghanas president John Kufuor, Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, og Mosambiks president Joaquim Chissano til stede, som representanter for det regionale afrikanske rådet. USA sendte 3 krigsskip med i alt 2300 Marines i syne av kysten. Taylor fløy til Nigeria, der den nigerianske regjeringen sørget for boliger for han og hans følge i byen Calabar.

Eksil rediger

I november 2003 vedtok den amerikanske Kongressen en lov som inkluderte en belønning på 2 millioner dollar for arrestasjonen av Taylor. Mens fredsavtalen hadde garantert Taylor sitt eksil i Nigeria, krevde den samme avtalen at han ikke skulle prøve å påvirke politikken i Liberia, et forbehold som kritikere mente han ikke oppfylte. 4. desember sendte Interpol ut en "rød notis" som sa at land hadde internasjonal rett til å arrestere Taylor. Taylor ble plassert på de mest ettersøkte personene av Interpol, som farlig og ettersøkt for «forbrytelser mot menneskeheten, grove brudd på Genèvekonvensjonene av 1949». Nigeria, der Taylor bodde, ville innledningsvis ikke gå med på kravene om utlevering fra Interpol, med mindre Liberia ville tiltale han, da ville Nigeria gå med på retur av Taylor.

6. mars 2004 foreslo USA til FNs sikkerhetsråd å fryse alle Taylors finansielle midler, sammen med midlene til hans familie og allierte.

17. mars 2006 sendte den nyvalgte presidenten i Liberia, Ellen Johnson Sirleaf, et offisielt krav til Nigeria om utlevering av Charles Taylor. Kravet ble godtatt åtte dager senere, der Nigeria gikk med på å utlevere Taylor for en rettssak i Spesialdomstolen for Sierra Leone.

Forsvinning og arrestasjon rediger

En pressemelding fra 28. mars 2006 av den nigerianske regjeringen, sa at Charles Taylor hadde forsvunnet fra villaen der han levde i eksil. Dette var tre dager etter at den nigerianske regjeringen sa at den ville avslutte han asylopphold, og tillate at han ble utlevert for en rettssak ved Spesialdomstolen for Sierra Leone.[11]

Nigerias president Olusegun Obasanjo skulle møte den amerikanske presidenten George W. Bush mindre enn 48 timer etter at Taylor ble meldt savnet. Spekulasjoner dukket opp om at Bush ville nekte å møte Obasanjo hvis ikke Taylor ble funnet igjen. Mindre enn 12 timer før det planlagte møtet, ble Taylor arrestert. 29. mars 2006 ble Taylor arrestert i byen Gamboru da han prøvde å krysse grensen til Kamerun. Bilen hans med nigerianske diplomatskilt ble stoppet av grensevaktene, og hans identitet ble fastslått. Det ble funnet store mengder med penger og heroin i kjøretøyet.

Det oppstod en større debatt blant liberiske myndigheter om ansvaret for Taylor da han ble utlevert til landet. Han ble arrestert på flyplassen i Harbel i Liberia og overlevert til FN. FN-soldater eskorterte så Taylor direkte til et helikopter som brakte han til Freetown i Sierra Leone for rettssak.

Rettssak rediger

Taylor ble holdt i et FN-fengsel i Sierra Leones hovedstad Freetown, mens han ventet på å bli utlevert. Han er tiltalt ved Spesialdomstolen for Sierra Leone (SCSL).[12] Påtalemakten hadde opprinnelig tiltalt Taylor 3. mars 2003 for 654 tilfeller av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under konflikten i Sierra Leone. I tiltalen er Taylor tiltalt for 650 tilfeller. Ved Taylors første møte i retten 3. april 2006, sa han seg ikke-skyldig.[13]

Tidlig i juni 2006 var enda ikke beslutningen tatt om rettssaken skulle holdes i Freetown eller Haag av lederen for SCSL, George Gelaga King. Kings forgjenger hadde ønsket en rettssak utenlands, av frykt for at en lokal rettssak ville destabilisere landet[1]. En anmodning fra forsvarene til Taylor[14] om at han ikke kunne få en rettferdig rettssak i Sierra Leone, og derfor måtte flyttes til Haag ble avvist av retten.[15] 15. juni 2006 sa den britiske regjeringen seg villig til å holde Taylor fengslet dersom han blir dømt av SCSL. Dette fjernet en hindring, ettersom den nederlandske regjeringen hadde uttalt at de ikke ville fengsle han, og flere andre europeiske regjeringer nektet også det. Storbritannias utenriksminister Margaret Beckett sa at ny lovgivning ville bli nødvendig.[16]

16. juni 2006 vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig å tillate flyttingen av Charles Taylor til Haag for rettssak, og 20. juni 2006 ble Taylor utlevert og flydd til Nederland.[17] Han ble tatt i forvaring hos FNs krigsforbryterdomstol sitt fengsel, i Scheveningen-området i Haag.[18] En gruppe av advokater ble etablert i juni 2006 for å assistere i forsvaret av den tidligere presidenten.

Da rettssaken mot Taylor på 11 punkter av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten[3] startet 4. juni 2007, boikottet Taylor rettssaken og var ikke til stede. Via et brev som ble lest opp til retten av hans forsvarer, forklarte han sitt fravær med at han ikke var sikret en fri og rettferdig rettssak.[19] 20. august 2007 fikk Taylors forsvarere innvilget en utsettelse av rettssaken til 7. januar 2008.[20]

Gjennomføring av rettssaken rediger

 
Nyhetstavle i Monrovia med dekning av rettssaken i Haag

Da rettssaken startet igjen, ble det på den første dagen (7. januar) gitt vitnemål om "bloddiamantene" fra den canadiske forfatteren Ian Smillie, som fortalte hvordan tidligere opprørere fra RUF brukte brutale metoder for å jage folk vekk fra diamant-områdene, og at Liberia under borgerkrigen i Sierra Leone eksporterte langt flere diamanter enn det landet selv kunne produsere. Smillie fortalte også om møter mellom han og Taylor, og viste flere bilder fra krigsforbrytelser utført av opprørerne.[21] En tidligere livvakt av Taylor, Varmuyan Sherif, vitnet 9. januar, og bekreftet forbindelsen mellom opprørene i Sierra Leone og Taylor, bl.a hvordan Taylor-regimet sørget for å bevæpne opprørerne, og hvordan Taylor de facto var «far til RUF».[22] Forsvarene angrep vitnemålet til Sherif to dager senere ved å påstå at han var «mentalt ustabil».[22]

Familien til et av nøkkelvitnene i rettssaken fortalte i slutten av januar at de hadde mottatt dødstrusler, da ukjente menn trengte seg inn i hjemmet deres i Monrovia, ropte fornærmelser og sa at de ville alle sammen bli drept, dødstruslene ble senere gjengitt på en lapp som de mottok.[23]

I et vitnemål i mars 2008 fortalte Joseph "Zigzag" Marzah, som var sjef for Taylors dødsskvadron før Taylor ble president, at Taylor skal ha beordret sine egne soldater om å spise drepte fiende-soldater. Ofrene for denne kannibalismen skal ha vært fra den etniske gruppen krahn, samt afrikanske fredsbevarende soldater fra Nigeria og FN.[24] Marzah fortalte også at minst 68 ECOMOG-soldater ble henrettet av Taylors styrker.[25]

Den danske avisen Politiken.dk skrev i mai 2008 at Taylor hadde gjemt vekk store pengesummer på hemmelige bankkonto i USA. Det ble hevdet at det dreide seg om så masse som 5 milliarder dollar.[26]

Dom rediger

Spesialdomstolen for Sierra Leone fant 26. april 2012 Taylor skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på elleve punkter.[27] I straffeutmålingen 30. mai ble Taylor dømt til 50 års fengsel.[28] Det var første gang siden rettsoppgjøret etter den andre verdenskrig at en tidligere statsleder ble felt av en internasjonal domstol.[29]

Referanser i populærkultur rediger

Karakteren «Andre Baptiste sr.» fra filmen Lord of War er delvis basert på Charles Taylor.[30]

Referanser rediger

  1. ^ a b c (en) «Justice at last?». The Economist. 31. mai 2007. Besøkt 5. august 2007. 
  2. ^ Abiodun Onadipe (1998). «Liberia: Taylor's first year report card. (President Charles Ghankay Taylor)». Contemporary Review (November). 
  3. ^ a b (en) «How the mighty are falling». The Economist. 5. juli 2007. Besøkt 17. juli 2007. 
  4. ^ Hirsch, John L. "Sierra Leone: Diamonds and the Struggle for Democracy". Boulder, Lynne Rienner Publishers, 2001
  5. ^ (en) The Guardian
  6. ^ (en) "The Mysterious Death of a Fugitive". The Perspective. Atlanta, Georgia May 7, 2003[1]
  7. ^ (en) Susannah Price (24. mai 2005). «UN pressed over Liberia's Taylor». BBC. 
  8. ^ (en) «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juni 2007. Besøkt 7. januar 2008. 
  9. ^ (en) «Liberia's Taylor not ready to leave». cnn.com. 7. juli 2003. 
  10. ^ (en) «Nigeria would shield Taylor from trial». cnn.com. 10. juli 2003. 
  11. ^ (en) Polgreen, Lydia (29. mars 2006). «Nigeria Says Ex-President of Liberia Has Disappeared». The New York Times. 
  12. ^ (en) "Charles Taylor jailed in Sierra Leone". CBC News, 29 March 2006. [2]
  13. ^ (en) de Silva, Desmond, QC, Chief Prosecutor, Special Court for Sierra Leone. "Chief Prosecutor Announces the Arrival of Charles Taylor at the Special Court". Press Release from the Special Court for Sierra Leone, 29 March 2006. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 1. desember 2007. Besøkt 19. januar 2008. 
  14. ^ (en) fortaylor.net Arkivert 26. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  15. ^ (en) "Decision on Taylor trial venue rests with head of Special Court", IRIN, 1. juni 2006.
  16. ^ (en) UK agrees to jail Charles Taylor, BBC News, 15. juni 2006.
  17. ^ (en) [3][død lenke]
  18. ^ (en) fortaylor.net Arkivert 3. januar 2008 hos Wayback Machine.
  19. ^ (en) Hudson, Alexandra (4. juni 2007). «Taylor absent as trial gets underway». Reuters. IOL. Arkivert fra originalen 26. oktober 2007. 
  20. ^ (en) «Taylor trial delayed until 2008». BBC News. Besøkt 20. august 2007. 
  21. ^ (en) BBC News: Shocking footage at Taylor trial, 7. januar 2008
  22. ^ a b (en) CNN: Taylor lawyer calls prosecution witness 'crazy', 11. januar 2008
  23. ^ (en) BBC News: 'Death threats' over Taylor trial, 25. januar 2008
  24. ^ (no) Aftenposten: Ga ordre om å spise FN-soldater, 13. mars 2008
  25. ^ (no) Dagbladet: Ga ordre om å spise FN-ansatte, 13. mars 2008
  26. ^ (no) Aftenposten: - Taylor syltet ned blodpenger i USA, 4. mai 2008
  27. ^ Charles Taylor funnet skyldig i krigsforbrytelser, Aftenposten, 26. april 2012.
  28. ^ «Charles Taylor dømt til 50 års fengsel». VG. NTB. 30. mai 2012. 
  29. ^ Charles Taylor guilty of aiding Sierra Leone war crimes, BBC News, 26. april 2012.
  30. ^ Burr, Ty (16. september 2005). «Provocative 'War' Skillfully Takes Aim». The Boston Globe: D1. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charles_Taylor_(Liberia)&oldid=24407136»