Carlos Andrés Pérez

Carlos Andrés Pérez (født Carlos Andrés Pérez Rodríguez 27. oktober 1922, død 25. desember 2010) var en venezuelansk politiker for det sosialdemokratiske partiet Acción Democrática, som var president i Venezuela fra 1974 til 1979 og igjen fra 1989 til 1993. Han var også i tre perioder visepresident for Den sosialistiske internasjonale.

Carlos Andrés Pérez
Født		Carlos Andrés Pérez Rodríguez 27. okt. 1922 Rubio
Død		25. des. 2010 (88 år) Miami
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Member of the Chamber of Deputies of Venezuela (Táchira, 1964–1968) Venezuelas president (1974–1979) senator of Venezuela (1999–1999) Venezuelas president (1974–1979) Venezuelas president (1989–1993)
Utdannet ved		Universidad Central de Venezuela (1944–1946) Libre University of Colombia (1949–1950) Universidad de Costa Rica
Ektefelle		Blanca Rodríguez de Pérez (1948–)
Parti		Acción Democrática
Nasjonalitet		Venezuela
Gravlagt		East Cemetery
Utmerkelser		7 oppføringer Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1977) Frigjørerens orden Francisco de Mirandas orden Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1976) Storkjede av Santiago av sverdets orden (1977) Jamaicaordenen Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1978)
Signatur
Våpenskjold
Carlos Andrés Pérez på Commons

Hans første presidentperiode var godt kjent på grunn av dens økonomiske og sosiale velstand takket være enorme inntekter fra petroleumseksport.

Hans andre periode ble preget av ettervirkningene av den økonomiske krisen i Venezuela på 1980-tallet, som førte til en rekke sosiale kriser, blant annet oppstanden El Caracazo den 27. februar 1989. Perez gav ordre til brutal kamp mot demonstrantene, og sikkerhetsstyrkene drepte 275 personer (noen mener så mange som 3000). El Caracazo er den verste massakre i landets historie. I 1993 ble han den første venezuelanske presidenten som ble tvunget ut av presidentkontoret av Høyesterett, etter at han ble anklaget for underslag på 250 millioner kroner.

Carlos Andrés Pérez ble født på Hacienda La Argentina, på den venezuelanske-colombianske grensen, nær byen Rubio, Táchira-provinsen. Han var den ellevte av tolv barn fra en middelklassefamilie. Hans far, Antonio Pérez Lemus, var en colombiansk-født eier av kaffeplantasjer som opprinnelig var av spansk opphav og som emigrerte til Venezuela de siste årene av det 19. århundre. Hans mor, Julia Rodríguez, var datter av en prominent landeier fra byen Rubio som var barnebarn av flyktninger som hadde flyktet fra Venezuela til Andesfjellene og Colombia i kjølvannet av borgerkrigen som herjet Venezuela i 1860-årene.

Pérez er utdannet ved María Inmaculada School i Rubio, som ble drevet av dominikanske munker. Hans barndom ble i stor grad tilbrakt mellom familiens hjem i byen, som var et hus i spansk kolonistil, og kaffeplantasjene eid av hans far og morfar. Han ble tidlig påvirket av sin bestefar som var en ivrig boksamler. Perez lese flere bøker allerede fra en tidlig alder, inkludert mange franske og spanske klassikere blant annet av Jules Verne og Alexandre Dumas. Da han ble eldre, ble han også mer politisk bevisst og han leste Voltaire, Jean Jacques Rousseau og Karl Marx. Hans dypt konservative foreldre hadde ikke kjennskap til at sønnen leste disse bøkene.

I oktober 1945 gjennomførte en gruppe sivile og unge offiserer et kupp som styrtet regjeringen. Kuppet ble ledet av General Isaias Medina Angarita. I en alder av 23 år, ble Pérez utnevnt til den private sekretæren til juntaens president, Rómulo Betancourt, og han ble utnevnt til kabinett-sekretær i 1946. Men, i 1948, da det militære kupp ble satt til side, mot den demokratisk valgte regjeringen til Rómulo Gallegos.

Pérez ble dermed tvunget til å reise i eksil. Blant annet reiste han til Cuba, Panama og Costa Rica, i et tiår. Han reiste imidlertid tilbake til Venezuela i all hemmelighet i 1952. Han ble fengslet ved ulike anledninger og tilbrakte totalt mer enn to år i fengsel. I Costa Rica, var han aktiv i diverse politiske sirkler med politiske flyktninger fra Venezuelas. Samtidig jobbet han som redaktør for avisen La República og han holdt nær kontakt med flere andre flyktninger som opponerte mot styret i Venezuela.

I 1958, etter fallet til diktatoren Marcos Pérez Jiménez, returnerte Pérez tilbake til Venezuela. Han var innenriksminister og justisminister fra 1959 til 1964 og han gjorde seg bemerket som en tøff statsråd og skarpsindig politiker som klarte å nøytralisere små, forstyrrende og radikale grupper fra høyresiden og opprør fra venstre vingen opprør, sistnevnte var i stor grad påvirket og finansiert fra Cuba.

De siste årene bodde Pérez i eksil i Miami i USA, der han var en skarp kritiker av Hugo Chávez' styre. Han uttalte at «Chávez må dø som en hund». Carlos Andrés Pérez døde av hjertestans mens han var innlagt på Mercy Hospital i Miami den 25. desember 2010.