Wikipedia

Carlo Ginzburg

Carlo Ginzburg (født den 15. april 1939 i Torino) er en italiensk kulturhistoriker. Han har særlig gjort seg bemerket som pioner innen historiesjangeren kalt «mikrohistorie» og forskning på religionshistorie i tidlig nytid.

Carlo Ginzburg
Ginzburg i 2013.
Født15. apr. 1939[1][2]Rediger på Wikidata (85 år)
Torino (Kongedømmet Italia)[3][2]
BeskjeftigelseHistoriker, universitetslærer, skribent, kunsthistoriker Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Pisa
Scuola Normale Superiore. Classe di Lettere e Filosofia (1957–1961) (akademisk grad: diploma di licenza della Scuola Normale Superiore)[3]
Scuola Normale Superiore. Classe di Lettere e Filosofia (1961–1962) (akademisk grad: diploma di perfezionamento della Scuola Normale Superiore, perfezionando)[3]
Universitetet i Bologna
EktefelleAnna Rossi-Doria
FarLeone Ginzburg
MorNatalia Ginzburg
BarnLisa Ginzburg
Silvia Ginzburg
NasjonalitetKongedømmet Italia (–1946)
Italia (1946–)[1]
Medlem avAccademia Nazionale dei Lincei
American Academy of Arts and Sciences
Academia Europaea (2009–) (tilknytning: AE section History and archaeology)[4]
Accademia delle Arti del Disegno
Utmerkelser
7 oppføringer
Balzanprisen (2010)
Premio Viareggio
Premio Feltrinelli
Aby Warburg Prize (1992)
Lysenko Prize (1993)[5][6]
Æresdoktor ved Université Bordeaux Montaigne (2012)[7]
Honorary Doctorate of University of Buenos Aires (2023)[8]
Carlo Ginzburg på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Carlo Ginzburg er sønn av forfatterinnen Natalia Ginzburg og av Leone Ginzburg, som underviste i russisk litteratur på universitetet i Torino.

Karriere rediger

Ginzburg tok doktorgrad ved Universitetet i Pisa i 1961,[9] underviste ved Universitetet i Bologna noen år før han ble professor i renessansehistorie ved University of California, Los Angeles.

Hans mest kjente verk er Il formaggio e I vermi fra 1976. Boka handlet om de religiøse forestillingene til mølleren Menocchio, som levde på 1500-tallet, og var basert på forhørsprotokoller fra inkvisisjonen. Dette (svært smale) emnet ble benyttet til å skrive en fremstilling av reformasjonstidens religionshistorie og inkvisisjonens møte med folkelig religiøsitet. Metoden med å la dype analyser av svært ubetydelige enkelthendelser eller enkeltpersoner forklare større historiske sammenhenger kalt mikrohistorie. Ginzburg har også publisert teoretiske verk om denne metoden.

I 1979 var Ginzburg sammen i en liten gruppe historikere en av de første eksterne til å få tilgang til Vatikanets klausulerte inkvisisjonsarkiver.

I Storia notturna. Una decifrazione del sabba sporet Ginzburg en kompleks vei fra visse europeiske hekseforfølgelser til benandanti og et bredt utvalg av praksiser som han beskriver som bevis på et substrat for sjamanske kulter i Europa.

Hans verk Il giudice e lo storico. Considerazioni in margine al processo Sofri (1991), søkte å påvise urett i rettssaken mot Adriano Sofri som ikke klarte å vinne en ny rettssak. Boken hans handlet ikke bare om Sofri, men var også en generell refleksjon over de vitenskapelige metoder som ble brukt av en historiker, og deres likhet med arbeidet til en dommer, som også må korrelere vitnesbyrd med materielle bevis for å utlede hva som egentlig skjedde. Dermed forklarer han hvordan den forensiske modell for tidlig historiografi fikk den til å fokusere på lett etterprøvbare fakta, noe som resulterte i studier som sentrerte seg om individer eller om det Lucien Febvre og Marc Bloch i Annales d'histoire économique et sociale kalte «evenementialhistorie».

I sin bok Rapporti di forza. Storia, retorica, prova (2000) kontrasterer han Aristoteles' gamle retorikk med Nietzsches moderne retorikk.[10]

Bibliografi rediger

  • I benandanti. Ricerche sulla stregoneria e sui culti agrari tra Cinquecento e Seicento, Torino, Einaudi, 1966; nuova ed., Einaudi, 1972, 2002; nuova postfazione dell'Autore, Collana L'oceano delle storie n.26, Milano, Adelphi, 2020, ISBN 978-88-459-3520-6.
  • I costituti di don Pietro Manelfi, Firenze, Sansoni, 1970.
  • Il nicodemismo. Simulazione e dissimulazione religiosa nell'Europa del Cinquecento, Torino, Einaudi, 1970.
  • «Folklore, magia, religione», i Storia d'Italia, vol. 1: I caratteri originali, Torino, Einaudi, 1972.
  • Giochi di pazienza. Un seminario sul «Beneficio di Cristo», Torino, Einaudi, 1975 (med Adriano Prosperi)
  • Geografia dell'Italia e dell'Europa, Bologna, Zanichelli, 1977 (med Lisa Foa og Silvio Paolucci)
  • Il formaggio e i vermi. Il cosmo di un mugnaio del Cinquecento, Torino, Einaudi, 1976, n. ed. 1999, 2009; nuova postfazione dell'Autore, Collana L'oceano delle storie n.24, Milano, Adelphi, 2019, ISBN 978-88-459-3411-7.
Engelsk utgave The Cheese and the Worms: The Cosmos of a Sixteenth Century Miller, svensk utgave 1988 Osten och maskarna: en 1500-talsmjölnares tankar om skapelsen
  • «Spie. Radici di un paradigma indiziario», i Crisi della ragione, a cura di Aldo Gargani, Torino, Einaudi, 1979, pp. 57–106
  • «Indagini su Piero. Il «Battesimo», il ciclo di Arezzo, La «Flagellazione» di Urbino», Collana Microstorie n.1, Torino, Einaudi, 1981; Con l'aggiunta di quattro Appendici, II Prefazione dell'autore, Collana Saggi, Einaudi, 1994, ISBN 978-88-061-3324-5; Collana Biblioteca, Einaudi, 2001, ISBN 978-88-061-5982-5; nuova Postfazione dell'autore, Apparato iconografico rinnovato, Collana Imago n.8, Milano, Adelphi, 2022, ISBN 978-88-459-3705-7.
  • Storia notturna. Una decifrazione del sabba, Torino, Einaudi, 1989, nuova ed., 2008; Collana Il ramo d'oro n.67, Milano, Adelphi, 2017, ISBN 978-88-459-3216-8.
Norsk utgave: Nattens ekstase: en dechiffrering av heksesabbaten oversatt av Erik Ringen forord av Dag Øistein Endsjø og Francesco Bentivegna.
  • Il giudice e lo storico. Considerazioni in margine al processo Sofri, Torino, Einaudi, 1991; n.ed., Milano, Feltrinelli, 2006.
  • Miti emblemi spie. Morfologia e storia, Torino, Einaudi, 1986; n.ed. 2000. [Raccolta dei saggi: Stregoneria e pietà popolare (1961), Da A. Warburg a E.H. Gombrich (1966), L'alto e il basso (1976 in inglese), Tiziano, Ovidio e i codici della figurazione erotica nel Cinquecento (1978), Spie (1979), Mitologia germanica e nazismo (1984) e Freud, l'uomo dei lupi e i lupi mannari (precedentemente inedito)]
  • Jean Fouquet. Ritratto del buffone Gonella, Modena, Franco Cosimo Panini, 1996
  • Occhiacci di legno. Nove riflessioni sulla distanza, Milano, Feltrinelli, 1998 Premio Viareggio
  • Rapporti di forza. Storia, retorica, prova, Milano, Feltrinelli, 2000; Macerata, Quodlibet, 2022, ISBN 978-88-229-0741-7
  • Nessuna isola è un'isola. Quattro sguardi sulla letteratura inglese, Milano, Feltrinelli, 2002
  • Un dialogo, con Vittorio Foa, Milano, Feltrinelli, 2003
  • Il filo e le tracce. Vero falso finto, Milano, Feltrinelli, 2006 Premio Brancati 2007[11]
  • Paura, reverenza, terrore. Rileggere Hobbes oggi, Monte Università Parma, 2008; n. ed., Collana Imago n.1, Milano, Adelphi, 2015, ISBN 978-88-459-3004-1.
  • «Nondimanco. Machiavelli, Pascal, Collana Saggi». Nuova serie n.81, Milano, Adelphi, 2018, ISBN 978-88-459-3314-1.
  • «La lettera uccide», Collana Il ramo d'oro n.71, Milano, Adelphi, 2021, ISBN 978-88-459-3620-3.
  • C.G. e Bruce Lincoln, Il vecchio Thiess, Un lupo mannaro baltico tra caso e comparazione, Roma, Officina Libraria, 2022 (ed. or. University of Chicago Press, 2020)

Oversettelser rediger

  • Edward H. Carr: Sei lezioni sulla storia, Torino, Einaudi, 1972; n. ed., Einaudi, 2000.
  • Marc Bloch: I caratteri originali della storia rurale francese, Torino, Einaudi, 1973.
  • (sammen med Andrea Ginzburg) Alexander Gerschenkron: Il problema storico dell'arretratezza economica, Torino, Einaudi, 1974.

Forord og lignende rediger

  • Forord til Marc Bloch: I re taumaturghi. Studi sul carattere sovrannaturale attribuito alla potenza dei re particolarmente in Francia e in Inghilterra, Torino, Einaudi, 1973; nuova ed., Einaudi, 1984.
  • Introduksjon til Peter Burke: Cultura popolare nell'Europa moderna, Milano, Mondadori, 1980.
  • Etterord til Natalie Zemon Davis: Il ritorno di Martin Guerre. Un caso di doppia identità nella Francia del Cinquecento, Torino, Einaudi, 1984.
  • Forord til Roger Chartier: Figure della furfanteria. Marginalità e cultura popolare in Francia tra Cinque e Seicento, Roma, Istituto dell'Enciclopedia italiana, 1984.
  • Introduksjon til Stefano: Levi Della Torre: dipinti e disegni, Galleria Documenta, 1989.
  • Forord til Aldo Pettenella: Storie euganee, a cura di Francesco Selmin, Cierre, 2002.
  • Forord til Mauro Boarelli: La fabbrica del passato. Autobiografie di militanti comunisti 1945-1956, Quodlibet, 2021

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11904997h, besøkt 7. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000031712, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Elenco degli alunni della Scuola Normale Superiore di Pisa dal 1847 al 1970, side(r) 38[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.ae-info.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.clubdelhorloge.fr[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Le Club de l'Horloge : trente ans de combat pour les idées politiques (1974-2004), side(r) 177-181[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.u-bordeaux-montaigne.fr[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ novedades.filo.uba.ar, besøkt 11. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Ginzburgs side ved UCLA
  10. ^ A conversation with Carlo Ginzburg, Thehindu.com, 21. november 2007
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. april 2019. Besøkt 26. september 2023. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carlo_Ginzburg&oldid=23894466»