Zhenren (kinesisk: 真人; pinyin: Zhēnrén, «sant menneske») er et ideal i taoismen og i den kinesiske buddhisme.[1]

I buddhismen dreier det seg om en arhat.

I daoismen er en zhenren en som er nådd frem til sannheten, som eksisterer i enhet med universet og som virkeliggjør dao. Denne tilstand ble likestilt med «opplyst» status: Det sanne menneske er fritt fra konsepter, forestillinger og begrensninger, det er i besittelse av den absolutte frihet og av daos tomhet.

Begrepet dukker opp for førdte gang i overlevert kinesisk filosofi i forbindelse med det daoistiske hellige (kinesisk: 聖人; pinyin: Shèngrén) i Daodejing, der det siktes til den opplyste hersker. Begrepet blir tatt opp igjen og beskrevet i Zhuangzi, der det formuleres som Zhenren (6. bok, kapittel 1. av Zhuangzi). Etter denne beskrivelsen er et zhenren fritt for ethvert individuelt perspektiv, fritt for forkjærligheter og aversjoner, i pakt med livets naturlige prosesser (sammenlign med wu wei) og helt fritt fra dødsangst. I Zhuangzi benyttes også varianter av zhengren, som zhiren («fullkomment virkeliggjort menneske») og shenren («åndelig menneske»).

Også verket Huainanzi benytter begrepet zhenren. Der heter det at «det sanne menneske blir ikke født, det dør ikke, det er tomt men samtidig fylt».

I senere taoistisk lære står zhenren over de udødelige (xian) og under en guddom. Fra Tangdynastiets benyttes begrepet om fremstående gistoriske personligheter og daoistiske vismenn.

Litteratur rediger

  • Ingrid Fischer-Schreiber: Das Lexikon des Taoismus. Grundbegriffe und Lehrsysteme. Meister und Schulen. Literatur und Kunst. Meditative Praktiken Mystik und Geschichte der Weisheitslehre von ihren Anfängen bis heute. Goldmann, München 1996, ISBN 3-442-12644-4.

Referanser rediger