Zeppelin-Staaken R.VI
Zeppelin-Staaken R.VI var et fire-motors tysk biplan, et strategisk bombefly fra første verdenskrig og et Riesenflugzeug («gigantisk fly») et fly som ble bygget i noe antall under krigen.
| Zeppelin-Staaken R.VI | |||
|---|---|---|---|
 Zeppelin-Staaken R.VI | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Bombefly | ||
| Produsent | Zeppelin-Staaken | ||
| Designet av | Alexander Baumann | ||
| Første flyvning | 1916 | ||
| Introdusert | 1917 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Luftstreitkräfte | ||
| Produsert | 1917-1918 | ||
| Antall produsert | 18 | ||
Zeppelin-Staken R. VI var det mest tallrike av R-bombefly som ble bygget i Tyskland, og var også blant de første militære fly med lukket førerkabin (det første var det russiske Ilya Muromets). Bombeflyet var trolig det største fly bygget av tre som ble produsert i noe antall under første verdenskrig. Bare Siemens-Schuckert R. VIII prototype bombefly fra 1918-1919 var større enn Staaken R. VI med et vingespenn på 42,2 meter, nesten like stort som andre verdenskrigs Boeing B-29 Superfortress, og noe mindre enn 48 m vingespennet på Siemens-Schuckert R. VIII.
Konstrukjon og utvikling rediger
I september 1914, ved utbruddet av første verdenskrig presentere Ferdinand von Zeppelin konseptet av et Riesenflugzeug (R) bomber som var større enn det to-motors Gotha G.I militærfly. Med assistanse av ingeniører fra Robert Bosch GmbH, etablere han Versuchsbau Gotha-Ost (VGO), et konsortium i en leiet hangar på Gotha-fabrikken. Han ansatte Alexander Baumann som sin verksmester. Men teamet fikk senere andre kjente ingeniører, inkludert Zeppelins Claude Dornier, Hugo Junkers og Baumanns protogé Adolph Rohrbach. Nesten alle disse var med på å bygge Zeppelin-Staaken
Det første Riesenflugzeug som ble bygget var VGO.I som fløy første gang i april 1915, med tre motorer, to pusher og en traktor med 42,2 m litt tilbakestrøkne vinger, en biplan konfigurasjon som ble brukt i alle Zeppelin-Staaken R-serien under første verdenskrig. Zeppelin-Staaken ble bygget ved Marine-Fliegerabteilung (Den keiserlige tyske marines flyavdeling), og ble brukt på Østfronten. Senere ble den modifisert med to ekstra motorer etter at den havarerte under testene på Staaken. Et lignende fly, VGO.II ble også brukt på Østfronten.
Baumann var en tidlig ekspert på lette konstruksjonsteknikker og plasserte motorene i naceller montert mellom øvre og nedre vinge for å fordele belastningen og redusee vekten på nedre vinge.
Neste fly, VGO.III var en seks-motors konstruksjon[1] med 160 hk Maybach-motorer (samne type motorer brukt i Luftskipet «Norge») drev de tre propeller. Den tjenstgjorde ved Riesenflugzeug Abteilung (Rfa) 500.
Flytter til Staaken rediger
I 1916 flyttet VGO til Berlin-forstaden Staaken (derav navnet) for å benytte de enorme Zeppelin-hangarene der. Etterfølgeren til VGO III ble Staaken R. IV (IdFlieg antall R. 12/15), (den eneste Zeppelin-Staaken R-type som overlevde verdenskrigen). De seks motorer drev tre propeller: en traktor konfigurasjon i nesen og to pusher montert i naceller mellom vingene. Høsten 1916 ble Staaken prototype R. V, R. VI fullført.
Med fire direkt-drevne-motorene i en tandem push-pull-ordningen, og en lukket førerkabin, krevde R. VI ingen komplekse girkasser som de andre R-typer. Hver R. VI bomber kostet 557 000 Papirmark og nødvendig støtte av et 50-manns bakkemannskap. R. VI, krevde et kompleks 18-hjuls understell som bestod av to nesehjul og fire boggier med fire hjul i hver for bære vekten, og hadde to mekanikere som satt mellom motoren i åpne nisjer mellom hver nacelle. Bombene ble fraktet innvendig under de sentrale drivstofftanker, tre som hver kunne romme sju bomber. R. VI var i stand til å frakte 1 000 kg bomber.
Selv om det var konstruert av Versuchsbau på grunn av omfanget av prosjektet, ble R. IV bygget av andre bedrifter: sju Schütte-Lanz i skur på Flugzeugwerft Gmb Staaken, Berlin, seks av Automobil und Aviatik A. G. (Aviatik) og tre av Albatros Flugzeugwerke. 13 av produksjonmodellene ble tatt i bruk før våpenhvilen og benytt.
Et R. VI utstyrt som sjøfly ble bygget for Marine-Fliegerabteilung (Keiserlige tyske Naval Air Service). Det fikk betegnelsen Type L og fikk Maybach motorer. Etter den første flyvningen 5. september 1917 havarerte det under testing 3. juni 1918. Type 8301, av fire om ble bestilt ble tre levert, utviklet fra R. VI
Operativ tjeneste rediger
To R. VI ble tatt i bruk av Luftstreitkräfte (Den keiserlige tyske hærens Air Service), Riesenflugzeug-Abteilung (Rfa) 500 og Rfa 501, med den første levert 28. juni 1917.
De ble først brukt på Østfronten i Kurland til august 1917. Nesten alle oppdragene ble fløyet om natten med 770 kg bombelaster som opererte mellom 2 000 og 2& 400 moh. Oppdragene varte fra tre til fem timer.
Rfa 501 ble overført til Gent, Belgia, for operasjoner både mot Frankrike og Storbritannia som begynte 22. september 1917 fra Sint-Denijs'Westren Airdrome. Rfa 501 senere flyttet sin base på Scheldewindeke Airdrome sør for Gontrode, mens Rfa 500 var basert i Castin, Frankrike, med sitt primære mål, franske flyplasser og havner.
Rfa 501 gjennomførte 11 angrep mot Storbritannia mellom 29. september 1917 og 20. mai 1918, slapp 27 190 kg bomber på 30 tokt. Flyene fløy individuelt til sine mål i månelyse netter, fikk målene oppgitt over radio etter take-off, og brukte Themsen som en navigasjonsmerke. Oppdraget var på 340 km og rundturen varte i sju timer. Ingen fly ble tapt i kamp over Storbritannia (sammenlignet med 28 Gotha G bombefly som ble skutt ned over England), men to havarerte da de kom tilbake til basen i mørket.
Fire R. VI er ble skutt ned i kamp (en tredjedel av det operative antall ), og seks andre som ble ødelagt i havari, i de 13 oppdrag under krigen. Seks av de 18 som tilslutt ble bygget overlevde krigen, eller ble fullført etter våpenhvilen.
Et havaristed oppdages rediger
Svært lite er igjen av disse gigantiske bombeflyene. Nesten et århundre etter slutten på første verdenskrig identifiserte amatørhistorikere "Poelcapelle 1917 Association vzw" som arbeidet i Poelkapelle, nordøst i Ypres et vrak som ble funnet i 1981 av Daniel Parrein, en lokal bonde som pløyet sitt land. I en stund tenkte man at vraket var det franske flyveresset Georges Guynemers SPAD S. XIII, men det ble klart av verktøy som ble funnet på stedet at antagelsen ikke stemte, og videre forskning peket på at motoren var en Mercedes D. IVa, muligens fra et Gotha G bombefly. En sammenligning av deler var mangelfulle, siden de delene var felles for en rekke fly, andre enn Gotha G.[2]
I 2007 fant forskeren, Piet Steen med litt hjelp fra Johan Vanbeselaere endelig et avgjørende ID etter å ha sett det karakteristiske motorrom i Kraków flymuseum. Med hjelp av polske flyhistorikere ble delene identifisert som de fra Zeppelin-Staaken R. R. VI 34/16 som havarert 21. april 1918 etter et oppdrag mot Royal Air Force flyplassen i Saint-Omer, Frankrike. R. VI ble skutt ned, tilsynelatende av antiluftkyts Anne armé, mens det prøvde å krysse frontlinjen. Alle syv besetningsmedlemmer omkom.[3]
Operatører rediger
.jpg)
- Luftstreitkräfte – Keiserlige Tyske Air Service
- Riesenflugzeugabteilung 500 (Rfa500)
- Riesenflugzeugabteilung 501 (Rfa501)
- Marine-Fliegerabteilung – Keiserlige Tyske Marines Air Service
- Luftstreitkräfte – Keiserlige Tyske Air Service
Referanser rediger
- ^ The VGO.
- ^ http://www.wwi-models.org/Photos/Ger/ZStaakenRVIindex.html[død lenke]
- ^ http://www.forumeerstewereldoorlog.nl/viewtopic.php?t=8058 Original Dutch article on recovery