Ytre Hebridene

Ytre Hebridene (skotsk gælisk: Na h-Eileanan Siar eller Na h-Eileanan an Iar, engelsk: Western Isles / Outer Hebrides), skotsk: Waster Isles) er en øygruppe utenfor Skottlands vestkyst, og en av Skottlands regioner og et stattholderskap. De er del av øygruppen Hebridene, som også består av Indre Hebridene. Administrasjonssenteret er Stornoway (Steòrnabhagh). Unikt blant de skotske regionene er det det gæliske navnet som er hovedform. Skotsk gælisk er det dominerende talespråket, selv om engelsktalende på noen få områder utgjør et flertall.

Ytre Hebridene
Na h-Eileanan Siar
Outer Hebrides by Sentinel-2.jpg
Satellittbilde av Ytre Hebridene
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Øygruppe Hebridene
Areal 3059 km² km²
Høyeste punktClisham (799 moh.)
Administrasjon
LandSkottland Skottland
RegionYtre Hebridene
Største bosetningStornoway
Demografi
Befolkning27 684 (2011)
Posisjon

Ytre Hebridene
57°46′N 7°01′V

Øyene utgjør del av øygruppen til Hebridene, adskilt fra det skotske fastlandet og fra Indre Hebridene havområdene Minchsjøen, Little Minch, og Hebridesjøen. Det meste av øyene har en berggrunn dannet av eldgamle metamorfe bergarter, og klimaet er mildt og maritimt. De 15 bebodde øyene har en total befolkning på 26 830 personer[1] og det er mer enn 50 vesentlige øyer som er ubebodde. Avstanden fra Barra Head til det mest nordlige punktet med Lewis, det vil si Butt of Lewis, er omtrentlig 210 km.

Det er mange viktige forhistoriske strukturer på Ytre Hebridene, mange som er eldre enn de første skriftlige referanser til øyene av gresk og romerske skribenter. Hebridene ble en del av det norrøne kongeriket Suðreyjar, som besto av to deler, Sodor og Norðr, det vil si nordøyene og sørøyene. Det ble hetende kongedømmet Mann og Øyene og varte i rundt 400 år, fram til overherredømmet over Ytre Hebridene ble overført til kongeriket Skottland med Perthtraktaten i 1266. Kontrollen over øyene ble deretter holdt av klanhøvdinger, hvor de fremst var klanene MacLeod, MacDonald, Mackenzie og MacNeil.[2] Highland Clearance eller utrenskningen av Høylandet på 1800-tallet hadde en ødeleggende effekt på mange samfunn, og det er kun i de siste årene at befolkningstallet opphørt å gå tilbake. Mye av landet er nå under lokal kontroll, og kommersiell aktivitet er basert på turisme, landbruk, fiske, håndverk og veving.[3]

Transport over havet er viktig og avgjørende og et mangfold av fergetjenester betjener trafikken mellom øyene og det skotske fastlandet. Moderne navigasjonssystemer har nå minimalisert risikoen, men i tidligere tider var det mange skip som gikk grunnet havet i storm. Religion, musikk og sport er viktige aspekter av den lokale kulturen, og det er tallrike utpekte verneområder for å beskytte naturmiljøet.[4]

BefolkningRediger

Øyas totale befolkning var 26 502 ved folketellingen i 2001, og tallmaterialet for 2011 var 27 684.[5] I løpet av den samme perioden vokste den skotske øybefolkningen som helhet med 4 prosent til 103 702.[6] Den største bosetningen på Ytre Hebridene er Stornoway on Lewis,[7][8] som har en befolkning på rundt 8 100 personer.[9]

Beregningen for befolkningstallet for 2019 var 26 720, i henhold til en rapport fra Comhairle nan Eilean Siar som la til at «befolkningen på Ytre Hebridene er aldrende» og at «unge voksne [...] forlater øyene for å skaffe seg utdannelse eller for sysselsetting.» Av den totale befolkningen, er det 6 953 personer som bor i « Stornoway-bosetningen Laxdale (Lacasdal), Sandwick (Sanndabhaig) og Newmarket» med balansen fordelt på 280 bydistrikt.[10]

Bebodde øyer Folketall i 2011 Folketall i 2001
Lewis og Harris (Leòdhas agus na Hearadh) 21 031 20 416
South Uist (Uibhist a Deas) 1 754 1 818
North Uist (Uibhist a Tuath) 1 254 1 271
Benbecula (Beinn nam Fadhla) 1 303 1 219
Barra (Barraigh) 1 174 1 078
Scalpay (Sgalpaigh) 291 322
Great Bernera (Bearnaraigh Mòr) 252 233
Grimsay, nord (Griomasaigh) 169 201
Berneray i Hebridane (Beàrnaraigh) 138 136
Eriskay (Eirisgeidh) 143 133
Vatersay (Bhatarsaigh) 90 94
Baleshare (Baile Sear) 58 49
Grimsay, sør (Griomasaigh) 20 19
Flodaigh 7 11
Total befolkningstall 27 684 26 502

[11][12]

Ubebodde øyerRediger

 
Nicolson's Leap på østkysten av South Uist. I bakgrunnen er Beinn Mhòr til venstre, og Hecla til høyre.
 
Det åpne landskapet i Benbecula
 
Bàgh Mòr, Grimsay

Det er mer enn femti ubebodde øyer større enn 40 hektar eller 0,4 km2 i Ytre Hebridene, inkludert Berra Isles, Flannan Isles, Monach Islands, Shiant Islands og øyene i Loch Ròg.[13] Til felles med de andre fremste øykjedene i Skottland, mange av de mer fjerne øyene ble forlatt i løpet av 1800- og 1900-tallet, i en del tilfeller etter å ha vært kontinuerlig bebodd siden forhistorisk tid. Mer enn 35 av slike øyer har blitt identifisert i Ytre Hebridene alene.[14] Eksempelvis på Barra Head har Historic Scotland identifisert 83 arkeologiske steder på øya, de fleste fra før middelalderen. På 1700-tallet var befolkningen på over femti, men den siste innfødte øybeboeren hadde forlatt øya ved 1931. Øya ble fullstendig ubebodd ved 1980 med automatisering av fyrtårnet.[15]

En del av de mindre øyene har fortsatt bidratt til moderne kultur. «Mingulay Boat Song», selv om den handler stemningsfullt om øylivet, ble den skrevet etter at øya ble forlatt i 1938.[16] Taransay var vert for TV-programmetCastaway 2000 fra BBC. Andre har spilt en rolle i skotsk historie. Den 4. mai 1746 skjulte «bonnie prince» Charles Edward Stuart seg på Eilean Liubhaird med en del av sine menn i fire dager mens skip fra den britiske marine patruljerte havet utenfor.[17]

Mindre øyer, holmer og skjær og andre øygrupper krydrer Atlanterhavet rundt hovedøyene. En del er ikke geologisk en del av Ytre Hebridene, men er administrativt og i de fleste tilfeller kulturelt del av Comhairle nan Eilean Siar. 73 km vest for Lewis ligger St Kilda, nå ubebodd med unntak av en liten militær base.[18] En tilsvarende avstand nord for Lewis er North Rona og Sula Sgeir, to små og avsidesliggende øyer. Mens Rona faktisk hadde en liten befolkning som dyrket korn og hadde kyr, er Sula Sgeir er en ugjestmild steinknaus. Tusenvis av havsuler hekker her, og etter spesiell ordning blir noen av fugleungene deres, kjent som gugas, høstet årlig av menn fra Ness, den nordligste delen av Lewis.[19] Statusen til Rockall, som ligger 367 km vest for North Uist og som vedtaket Island of Rockall Act av 1972 besluttet å være en del av de vestlige øyene, er fortsatt et spørsmål om internasjonal tvist.[20][21]

Forhistoriske funnstederRediger

 
Callanish-steiene

Hebridene ble opprinnelig bosatt av steinaldermennesker i den mesolittiske tidsalder, og har et mangfold av forhistoriske funnsteder. Eilean Dòmhnuill i innsjøen Loch Olabhat på North Uist ble konstruert en gang mellom 3200–2800 f.Kr. og kan være Skottlands eldste crannóg (en form for hus på en kunstig øy).[22][23] Callanish-steinene, datert fra rundt 2900 f.Kr., er det flotteste eksempelet på en steinsirkel i Skottland: de 13 primære monolitter på mellom én og fem meter høye og danner en sirkel på rundt 13 meter.[24][25][26][27] Cladh Hallan på South Uist er det eneste stedet i Storbritannia hvor det har blitt avdekket forhistoriske mumier, og de imponerende ruinene av Dun Carloway broch på Lewis er begge datert fra jernalderen.[28][29][30]

EtymologiRediger

 
«Old Boy» — klippene av gneis til Sloc na Bèist, Barra Head, det sørligste punktet på Ytre Hebridene.

Den eldste skriftlige referansen som har overlevd og som er knyttet til øyene ble gjort av Plinius den eldre i hans verk Naturalis Historia fra rundt år 77 e.Kr., hvor han sa at det var 30 Hebudes, og gjorde en adskilt referanse til Dumna, som etymologen W.J. Watson[31] konkludert i 1926 er utvetydig Hebridene. Klaudios Ptolemaios, som skrev omtrent 80 år senere, en gang rundt 140-150 e.Kr., trakk veksler på tidligere skipsekspedisjoner til den romerske hærføreren Gnaeus Julius Agricola som også skilte mellom Ebudes, som han skrev det var kun fem av (og således muligens mente Indre Hebridene) og Dumna.[32][33] Dumna er beslektet med tidlige keltiske dumnos og betyr «dyphavsøya».[33] Plinius tok antagelig sin informasjon fra Pytheas fra Massalia som besøkte de britiske øyer en gang mellom 322 og 285 f.Kr. Det er mulig at Ptolemaios gjorde det samme da Agricolas informasjon om vestkysten av Skottland var av svak kvalitet.[32][33] Breeze har også foreslått at Dumna kan være Lewis og Harris, den største øya på Ytre Hebridene, skjønt han slår denne sammen enkelte øya med navnet «Long Island» («Langøya»).[32] Watson (1926) uttalte at betydningen av Ptolemaios’ Eboudai er ukjent og at roten kan være før-keltisk.[34] Murray (1966) mener at Ptolemaios’ Eboudai var opprinnelig avledet fra urnordiske Havbredey i betydningen «øyene i utkanten av havet». Denne tanken er ofte gjentatt, men ingen sikre bevis eller utredning for denne utledningen har blitt framstilt.[35]

Andre eldre skriftlige referanser omfatter Nemed-folkets flukt fra Irland til Domon, som er nevnt i teksten Lebor Gabála Érenn fra 1100-tallet og et dikt om norrøne Ragnvald II Gudrødsson fra 1200-tallet, som den gang var arving til tronen til kongedømmet Mann og Øyene, og som det er sagt måtte «bryte porten til Magh Domhna». Magh Domhna betyr «sletten Domhna (eller Domon), men den nøyaktige betydningen av teksten er ikke åpenbar.[33]

I irsk mytologi var øyene hjemstedet til «fomorianerne», beskrevet som «store og stygge» og «skipsfolk fra havet». De var pirater, utpresset penger fra kystene av Irland og en av deres høvdinger var Indech mac Dé Domnand, det vil si Indech, sønn av gudinnen Domnu, som hersket over de dype havene.[36]

I moderne gælisk er øyene tidvis omtalt kollektivt som An t-Eilean Fada («Langøya»)[37] eller Na h-Eileanan a-Muigh («De ytre øyene»).[38] Innse Gall («øyene med fremmede») er også tidvis hørt, et navn som opprinnelig ble benyttet av skotter på fastlandet da øyene var styrt av norrøne folk.[39]

De enkelte øyer og stedsnavn i Ytre Hebridene har blandet gælisk og norrøn opprinnelse. Ulike gæliske begreper er benyttet gjentatte ganger:[40]

ReferanserRediger

  1. ^ «Population Estimates for UK, England and Wales, Scotland and Northern Ireland, Mid-2019». Office for National Statistics. 6. mai 2020.
  2. ^ Lawson, Bill (10. september 1999): «From The Outer Hebrides to Cape Breton - Part II», Global Genealogy
  3. ^ «Harris Tweed and the Highland Potato Famine», Darach Croft 25. november 2020
  4. ^ «Mingulay : Breeding Birds», Seabird Colonies
  5. ^ «Statistical Bulletins». «2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland - Release 1C (Part Two)» (PDF). National Records of Scotland
  6. ^ «Scotland's 2011 census: Island living on the rise», BBC News.
  7. ^ «Factfile:Population», Comhairle nan Eilean Siar. Arkivert den 10. september 2017 hos Wayback Machine
  8. ^ «Scotland's Census 2001 Statistics for Inhabited Islands» (PDF). General Register Office for Scotland. 28. november 2003. Arkivert fra originalen den 7. april 2012.
  9. ^ Haswell-Smith, Hamish. (2004): The Scottish Islands. Edinburgh. Canongate. ISBN 1-84195-454-3, s. 296
  10. ^ "Overview", Comhairle nan Eilean Siar august 2022
  11. ^ «2001 census: statistical bulletins». Scotland's Census (engelsk). Besøkt 24. mai 2021. 
  12. ^ «Scotland's 2011 census: Island living on the rise». BBC News (engelsk). 15. august 2013. Besøkt 24. mai 2021. 
  13. ^ Haswell-Smith (2004) s. 206, 262
  14. ^ Haswell-Smith (2004), ulike sider
  15. ^ Haswell-Smith (2004) s. 207–209
  16. ^ «Mingulay Boat Song», Cantaria
  17. ^ Haswell-Smith (2004) s. 282–283
  18. ^ Thompson (1968) s. 187–189
  19. ^ Thompson (1968) s. 182–185
  20. ^ «Oral Questions to the Minister of Foreign Affairs», Dáil Éireann. 1. november 1973. Arkivert fra originalen den 22. august 2006.
  21. ^ MacDonald, Fraser (2006): «The last outpost of Empire: Rockall and the Cold War», Journal of Historical Geography. 32 (3): 627–647. doi:[10.1016/j.jhg.2005.10.009 10.1016/j.jhg.2005.10.009]. Arkivert fra originalen den 10. februar 2010.
  22. ^ Armit (1998) s. 34
  23. ^ Crone, B.A. (1993): «Crannogs and chronologies», Proceedings of the Society of Antiquarians of Scotland. 123, s. 245–254
  24. ^ Li (2005) p. 509
  25. ^ Murray (1973) p. 122
  26. ^ Historic Environment Scotland: «Lewis, Callanish, 'tursachan' (4169)». Canmore
  27. ^ «Lewis, Callanish, 'Tursachan'». Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Scotland. Arkivert fra originalen den 6. august 2012.
  28. ^ «Mummification in Bronze Age Britain», BBC History. 2011
  29. ^ «The Prehistoric Village at Cladh Hallan». University of Sheffield
  30. ^ «AD 200 — Valtos: brochs and wheelhouses», Archaeology.co.uk
  31. ^ Watson, W.J. (1994): The Celtic Place-Names of Scotland. Edinburgh; Birlinn. ISBN 1-84158-323-5. Første gang utgitt 1926.
  32. ^ a b c Breeze, David J.: «The ancient geography of Scotland» i Smith and Banks (2002) s. 11–13
  33. ^ a b c d Watson (1926), s. 40–41
  34. ^ Watson (1926) s. 38
  35. ^ Murray (1966) s. 1
  36. ^ Watson (1926) s. 41–42 siterer Lebor na hUidre og Leinsterboken
  37. ^ Murray (1966) s. 2
  38. ^ «Welcome», IslayInfo.
  39. ^ Hunter (2000) s. 104
  40. ^ Mac an Tàilleir (2003) ulike sider.

LitteraturRediger

  • Armit, Ian (1998): Scotland's Hidden History. Tempus (in association with Historic Scotland). ISBN 0-7486-6067-4
  • Ballin Smith, B. & Banks, I. (red.) (2002): In the Shadow of the Brochs, the Iron Age in Scotland. Stroud. Tempus. ISBN 0-7524-2517-X
  • Ballin Smith, Beverley; Taylor, Simon; Williams, Gareth (red.) (2007): West Over Sea: Studies in Scandinavian Sea-Borne Expansion and Settlement Before 1300. Leiden. Koninklijke Brill. ISBN 978-90-04-15893-1
  • Benvie, Neil (2004): Scotland's Wildlife. London. Aurum Press. ISBN 1-85410-978-2
  • Buxton, Ben (1995): Mingulay: An Island and Its People. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-874744-24-6
  • Downham, Clare (2007): Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh. Dunedin Academic Press. ISBN 978-1-903765-89-0
  • Gillen, Con (2003): Geology and landscapes of Scotland. Harpenden. Terra Publishing. ISBN 1-903544-09-2
  • Gregory, Donald (1881): The History of the Western Highlands and Isles of Scotland 1493–1625. Edinburgh. Birlinn. 2008 nytrykk – opprinnelig utgitt av Thomas D. Morrison. ISBN 1-904607-57-8
  • Hanson, William S. (2003): «The Roman Presence: Brief Interludes», i: Edwards, Kevin J. & Ralston, Ian B.M. (red.) Scotland After the Ice Age: Environment, Archaeology and History, 8000 BC – AD 1000. Edinburgh. Edinburgh University Press.
  • Haswell-Smith, Hamish. (2004): The Scottish Islands. Edinburgh. Canongate. ISBN 1-84195-454-3
  • Hunter, James (2000): Last of the Free: A History of the Highlands and Islands of Scotland. Edinburgh. Mainstream. ISBN 1-84018-376-4
  • Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins. ISBN 0-00-255082-2
  • Mac an Tàilleir, Iain (2003): «Ainmean-àite le buidheachas do dh' Iain Mac an Tailleir / Place-names collected by Iain Mac an Tailleir». The Scottish Parliament / Pàrlamaid na h-Alba. Lest 26. august 2012. «A'Chleit – Butt of Lewis» (PDF). «Cabaan – Eyre» (PDF). «Faddoch – Jura» (PDF). «Kallin – Ovie» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) den 16. november 2018. «Pabay – Yoker» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) den 26. mai 2016.
  • McKirdy, Alan Gordon, John & Crofts, Roger (2007): Land of Mountain and Flood: The Geology and Landforms of Scotland. Edinburgh. Birlinn. ISBN 978-1-84158-357-0
  • Maclean, Charles (1977): Island on the Edge of the World: the Story of St. Kilda. Edinburgh. Canongate. ISBN 0-903937-41-7
  • Malhotra, R. (1992): Anthropology of Development: Commemoration Volume in Honour of Professor I.P. Singh. New Delhi. Mittal. ISBN 81-7099-328-8
  • Li, Martin (2005): Adventure Guide to Scotland. Hunter Publishing. Retrieved 19 May 2010.
  • Miers, Mary (2008): The Western Seaboard: An Illustrated Architectural Guide. The Rutland Press. ISBN 978-1-873190-29-6
  • Murray, Sir John & Pullar, Laurence (1910): Bathymetrical Survey of the Fresh-Water Lochs of Scotland, 1897–1909. National Library of Scotland. Edinburgh: Challenger Office. Retrieved 8 March 2018.
  • Murray, W.H. (1966): The Hebrides. London. Heinemann.
  • Murray, W.H. (1973): The Islands of Western Scotland: the Inner and Outer Hebrides. London. Eyre Methuen. ISBN 0-413-30380-2
  • Ross, David (2005): Scotland – History of a Nation. Lomond. ISBN 0-947782-58-3
  • Rotary Club of Stornoway (1995): The Outer Hebrides Handbook and Guide. Machynlleth. Kittiwake. ISBN 0-9511003-5-1
  • Thompson, Francis (1968): Harris and Lewis, Outer Hebrides. Newton Abbot. David & Charles. ISBN 0-7153-4260-6
  • Watson, W.J. (1994): The Celtic Place-Names of Scotland. Edinburgh; Birlinn. ISBN 1-84158-323-5. First published 1926.

Eksterne lenkerRediger

  Ytre Hebridene hos Wikivoyage