Yeshayahu Leibowitz

Yeshayahu Leibowitz (hebraisk: ;ישעיהו ליבוביץ‎ (født 29. januar 1903, død 18. august 1994) var en israelsk intellektuell og universalgeni kjent for sine åpenhjertige meninger om jødedom, etikk, religion og politikk.

Yeshayahu Leibowitz
Yeshayahu Leibowitz
Født29. januar 1903
Riga Det russiske keiserdømmet
Død18. august 1994 (91 år)
Jerusalem Israel
BeskjeftigelseFilosof, kjemiker
Embete
Utdannet vedHumboldt-Universität zu Berlin
UtdannelseUniversitetsstudier i filosofi og kjemi
EktefelleGreta
SøskenNechama Leibowitz
BarnSeks barn
NasjonalitetIsraelsk
GravlagtHar HaMenuchot

Biografi rediger

Yeshayahu Leibowitz ble født i Riga i 1903 i en religiøs og sionistisk familie. Hans far var tømmerhandler og hans fetter var Aaron Nimzowitsch, som senere ble sjakkmester. I 1919 begynte han studier i kjemi og filosofi ved Humboldt-Universität zu Berlin. Etter å ha avlagt en doktorgrad i 1924 fortsatte han å studere biokjemi og medisin og ble i 1934 dr. med. fra Universitetet i Basel.

Han immigrerte til Palestina i 1935 og bosatte seg i Jerusalem. Leibowitz var gift med Greta og hadde seks barn med henne. Sønnen Elia var formann ved astrofysikkavdelingen ved Universitetet i Tel Aviv, en annen sønn, Uri, var professor i medisin mens datteren Yiska er statsadvokat. Hans søster Nechama Leibowitz var en verdenskjent ekspert på bibelen.

Akademisk karriere rediger

Leibowitz begynte ved matematisk fakultet ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem i 1936. Han ble førsteamanuensis i biokjemi i 1941 og ble forfremmet til professor i organisk kjemi og nevrologi i 1952. Han underviste ved Det hebraiske universitetet i nesten seks årtier, og ga forelesninger i biokjemi, nevrofysiologi, filosofi og vitenskapshistorie.

Religiøs filosofi rediger

 
Leibowitz på 1930-tallet
 
Professor Leibowitz foreleser ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem

Yeshayahu Leibowitz var ortodoks jøde og hadde kontroversielle synspunkter på Halakhá, jødiske lovregler. Han skrev at det eneste grunnlaget for å følge religiøse regler var å adlyde Gud, ikke for å motta noen slags belønning i denne verden eller den neste (etter døden). Han fastholdt at bakgrunnen for religiøse regler var over menneskenes forstand, så vel som irrelevant og at ethvert forsøk på å tillegge følelsesmessig betydning til utførelsen av mitzvah var misforstått og jevngodt med avgudsdyrking.

Kjernen i Leibowitz' syn på religion var at et menneskes tro er vedkommendes forpliktelse til å avlyde Gud, i betydningen Guds befalinger og at det ikke har noen kobling til vedkommendes oppfatning av Gud. Leibowitz mente at Gud ikke kan beskrives, at Guds kunnskap ikke er menneskenes kunnskap og følgelig er alle spørsmål stilt om Gud meningsløse. Leibowitz hevdet at en persons avgjørelse om å tro på Gud (med andre ord, å adlyde han) definerer eller beskriver den personen, ikke Gud.

Ett resultat av dette synet på Gud er at tro, som en personlig forpliktelse til å adlyde Gud, ikke kan konfronteres med det vanlige filosofiske problemet om ondskap eller historiske hendelser som synes å avskrive en guddommelig skapning. Da en person fortalte Leibowitz at han stoppet å tro på Gud etter Holocaust svarte Leibowitz følgende: «Da trodde du aldri på Gud.» Dersom en person slutter å tro etter en forferdelig hendelse så viser det at han kun adlød Gud fordi han trodde at han forsto Guds plan, eller fordi han ventet en belønning. For Leibowitz var imidlertid ikke religiøs tro en forklaring av livet, naturen eller historien, eller et løfte om en fremtid i denne verden eller en annen, men en forpliktelse.

Leibowitz var en sterk tilhenger av å skille stat og religion, han anså at å knytte sammen de to institusjonene bidro til å korrumpere troen. Han fordømte dyrkelsen av jødiske helligdommer og omtalte kynisk Vestmuren (Klagemuren) som «discotellet», et ordspill på ordene diskotek og kotel, det jødiske ordet for Vestmuren.

I kontrast til hans strenge syn på noen religiøse forhold var han forbausende liberal på andre områder. I spørsmålet om homoseksualitet anså for eksempel Leibowitz, på tross av jødedommens forbud mot homoseksuelle forhold, at homoseksuelle burde gjøre hva de kunne for å følge religionens regler.

Verk og forelesninger rediger

Yeshayahu Leibowitz var en av redaktørene av leksikonet Encyclopaedia Hebraica. I tillegg til et stort antall artikler og essay utga Leibowitz et stort antall bøker om filosofi, etikk, jødisk idéverden, Maimonides skrifter og politikk. Mange av hans foredrag, inkludert de han ga som en del av radiouniversitetet, drevet av det israelske forsvaret ble i ettertid samlet og utgitt i bokform. Leibowitz var en ivrig brevskriver og hans råd eller kommentar var vidt etterspurt.

Politiske standpunkter rediger

Før og noen år etter opprettelsen av staten Israel, mente Leibowitz at staten skulle arbeide for å følge jødisk lov, Halacha. Han ble etterhvert stadig mer kritisk mot sittende regjeringers politiske linjer og endret sitt syn fullstendig. Han fornektet etterhvert at Israel hadde noen jødisk religiøs betydning. Leibowitz var blant de første israelske intellektuelle som etter landets seier i Seksdagerskrigen hevdet at om Israel holdt fast ved områdene de hadde okkupert så ville det undergrave landets moralske stilling.

 En stat som har en million fiendtlige innbyggere må bli en Shin Bet-stat med alt hva det innebærer for utdanning, ytringsfrihet, frie tanker og demokrati. Korrupsjonen man finner i enhver kolonimakt, vil også prege Israel. Lederne må undertrykke arabiske opprør og de er avhengig av quislinger eller arabiske forrædere. 

Yeshayahu Leibowitz i 1968[1]

Leibowitz var frem til sin død en høylytt kritiker av israelske verdier og landets politiske liv. Hans bemerkninger hvor han beskyldte israelske soldater for en «jøde-nazi»-mentalitet førte til sterke reaksjoner i israelsk opinion.

Israelprisen rediger

I 1993 ble Yeshayahu Leibowitz utvalgt til å motta Israelprisen (utdeles av staten Israel og anses som landets høyeste hedersbevis). Før seremonien hvor prisen skulle overrekkes var Leibowitz invitert til et møte i det israelske rådet for israelsk-palestinsk fred. På møtet kom han med kontroversielle uttalelser hvor han oppfordret israelske soldater til å nekte å utføre ordre noe som vakte oppsikt, statsminister Yitzhak Rabin truet blant annet med å utebli fra seremonien. Juryen som delte ut prisen ble samlet for å diskutere om den burde annulleres, men saken endte med at Leibowitz frasa seg prisen fordi han ikke ønsket å skape splid ved overrekkelsen.[2]

Referanser rediger

  1. ^ Sitert mot slutten av filmen The Gatekeepers
  2. ^ «Israel's Conscientious Objectors The Categorical Imperative», fra nettstedet counterpunch.org 29. desember 2003

Eksterne lenker rediger