Yì (konfucianisme)

Yì er et viktig begrep innen konfucianismen. Det betyr rettskaffenhet, og innebærer rettferdig og passende oppførsel. Yì er ett av de to grunnleggende elementene i konfuciansk lære fra opprinnelsen av. Det andre er rén eller jén (menneskelighet, godhet, innlevende velvilje overfor andre).

På Konfucius' tid

Konfucius

Yì innebærer at man skal alltid handle rett og riktig, og slik som det som er passende ut fra situasjonen, uten makel og ved å oppriktig holde fast ved det ansvar man har overfor andre. Det situasjonsbestemte kan eksemplifiseres ved et sitat fra Samtaler, som er én av de konfucianske klassikere:

Mesteren sier: Når «veien» (dào, den sanne vei) preger regjeringen, da skal du tale og handle på frimodig rettskaffent vis. Når «veien» ikke preger den, skal du handle rettskaffent, men tale med ydmykhet.

Yì ligger forut for Konfucius (551–497 f.Kr.) i tid, men det var Konfucius' virke og undervisning som satte et skarpere fokus på prinsippet. Da ble yì en av de fem forordninger, de fem konfucianske dygder som også skulle ligge til grunn og gjennomsyre for det gode statsstyre: rén (menneskelighet) yì, (rettskaffenhet), lǐ (ritual/anbragthet), zhī (visdom) og xīn (troskap).

Filosofene i hundreårene etter Konfucius

Filosofen Xunzi (eller Xun Qing, 313–238 f.Kr.) utviklet en modell der yì (og rén) ble trengt sterkt tilbake til fordel for verdiene fǎ (lov) og lǐ. To av hans disipler, Han Fei og Li Si skulle med dette nye filosofiske paradigmet i bunnen ble de mest fremtredende eksponenter for legalismen som under Qin-dynastiet satte seg fore å utrydde alternative filosofiske retninger inklusive rú (konfucianismen). Av disse grunner ble Xunzi særlig siden etter Tang-dynastiets tid ikke lenger et akseptert synspunkt at Xunzi skulle ha vært en ekte eksponent for konfucianisme.

Den konfucianske filosofen Mengzi (372–289 f.Kr.) lærte at verdiene rén, yì, lǐ og zhī ikke blir innpodet i mennesket utenfra; det besitter allerede deres begynnelse (duān) fra fødselen av.

Neokonfucianismen

Zhu Xi

Den tidlige neokonfucianeren Zhou Dunyi (1017–73) modifiserte yìs plass i verdisystemet. Han fremmet forståelsen av mennesket som universets høyeste vesen, og at det i seg selv var i besittelse av intelligens og bevissthet til å forstå de universelle prinsipper. De problemer som oppstod på den menneskelige arena kunne, likesom de gamle vise etter Zhous utlegning forklarte det, løses ved rett anvendelse av verdene zhōng (middelveien), chéng (oppriktighet), rén og yì.

Det skulle bli Zhu Xi som utviklet neokonfucianismen i sin mer varige form, og i hans syntese av tidligere nykonfucianere beskriver han de verdier som utgjør de grunnleggende i menneskenaturen:xīao (barnlig pietet), xīn (lojalitet), rén (menneskelighet), yì (rettskaffenhet), lǐ (anbragthet) og zhī (visdom).