Xu Xiangqian
Xu Xiangqian (kinesisk: 徐向前; pinyin: Xú Xiàngqián, Wade-Giles: Hsu Hsiang-chen; født 8. november 1901 i fylket Wutai i provinsen Shanxi i Kina, død 21. september 1990) var en ledende kommunistisk militær leder i Kina.
| Xu Xiangqian | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. nov. 1901[1] Wutai | ||
| Død | 21. sep. 1990[1] (88 år) Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Militærakademiet i Whampoa | ||
| Barn | Xu Xiaoyan | ||
| Parti | Kinas kommunistparti | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet (1901–1912) (avslutningsårsak: regimeendring) Republikken Kina (1912–1949) (avslutningsårsak: regimeendring) Kina (1949–1990) (avslutningsårsak: død) | ||
| Utmerkelser | People's Liberation Army Strategist | ||
Liv og virke rediger
Xu ble opptatt ved Militærakademiet i Whampoa i 1924. Han innehadde en rekke poster i Den nasjonale revolusjonshær fra 1925 til 1927. Xu gikk inn i det kinesiske kommunistparti i 1927 og ble kommandant for Den røde armés fjerde frontarmé, ledet av Zhang Guotao. Han var Zhangs fremste kommandant, med Ye Jianying som stabssjef. På denne tiden hjalp han Zhang med å etablere nye kommunistiske baser og fikk de militære styrker til å vokse i antall.
Hans kone ble på denne tiden henrettet av Zhang Guotao under hans politiske utrenskninger. Han var også selv under mistanke og ble overvåket av Zhangs politiske kommnisarer, men ledet samtidig den 80 000 mann sterke 4. frontarme i Sichuan til store seirer mot krigsherrenes styrker på ca. 300 000 mann. Hans styrke drepte 100.000 av dem, og de gjenværende 200 000 ble beseiret og spredt.
Xu Xiangqian forble lojal mot Zhang Guotao trass i Zhangs mistro, og i motsetning til Ye Jianying som gikk over til Mao Zedong etter at Mao og Zhang ble uenige, fulgte Xu trofast Zhangs urealistiske ordrer selv om de ledet rett i nederlag og katastrofe. Dette førte etterhvert til Zhang Guotaos fall fra makten.
Under den annen sino-japanske krig (1937–1945) kjempet Xu mot de japanske invasjonsstyrker, og opprettet kommunistiske baser i det nordlige Kina. Disse basene var reservebaser til dem i Shaanxi som ble meget sterke. Da Kuomintang klarte å trenge inn dit, flyttet kommunistene bare til Xus baser lenger nord.
Etter annen verdenskrig deltok Xu Xiangqian under den kinesiske borgerkrig og vant en rekke lysende seirer, ofte ved hjelp av taktiller som var stikk i strid med den Mao Zedong stod for. Maos militærdoktrine gikk ut på at man askulle trekke seg unna tallmessig overlegne styrker, og kun kjempe dersom man selv hadde et stort tallmessig overtak. Men Xu gikk gahng på gang til overraskende frontalangrep mot overlegne styrker, og nedkjempet dem. I kampene mot Kuomintang-krigsherren Yan Xishans teknisk overlegne hær på 350 000 mann angrep han med styrker på bare 60 000, og etter 18 måneders kamper hadde han drept 300 000 fiender – vare 50 000 fiendesoldater klarte å redde seg i sikkerhet til Taiyuan. Han angrep så Taiyuan med underlegne styrker, og igjen seiret han.
Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina i 1949 ble Xu Xianqian stabssjef for Folkets frigjøringshær. Han fikk marskalks rang i 1955.
Han ble også aktiv i politikken: I 1965 ble han visestatsminister. Xu beskyttet Deng Xiaoping da Deng ble utrensket fra regjeringen i 1976. Han var blant dem som støttet Hua Guofengs kupp mot Firerbanden. Senere var han Kinas forsvarsminister fra 1978 til 1981.
Xu ledet forberedelsene til Folkets frigjøringshærs militæraksjoner mot Vietnam i 1979.
Referanser rediger