Wilhelmus Marinus van Rossum

Wilhelmus Marinus van Rossum (født 3. september 1854 i Zwolle i Nederland, død 30. august 1932 i Maastricht) var en av Den katolske kirkes kardinaler, storpønitentiar 19151918 og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 19181932.

Wilhelmus Marinus van Rossum
Van rossum.jpg
Født3. sep. 1854[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ZwolleRediger på Wikidata
Død30. aug. 1932[1][2][4]Rediger på Wikidata (77 år)
MaastrichtRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Teolog, universitetslærer, katolsk prest (1879–)[5]Rediger på Wikidata
Embete Kardinal (1911–), katolsk biskop (1918–), titulær erkebiskop (1918–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NederlandRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Wilhelmus Marinus van Rossum var ett av fem barn til bøttkeren Johan van Rossum og hans hustru Hendrika Veldwillems. Faren døde da han var seks, moren da han var ni.[6] Willem ble sendt til den katolske internatskolen i hjembyen [7] I en alder av ti ble han i anledning av en folkemisjon, som redemptorister fra Amsterdam gjennomførte i Zwolle, kjent for denne ordenen. Det var da han satte seg fore selv å bli redemptorist.[8]

Takket være støtte fra sognepresten i hans hjemmenighet, Gerardus Roelofs, som anerkjente hans kall og talent, var han i stand til å begynne ved gutteseminaret i Culemborg i 1867.[9]

PrestRediger

Wilhelmus van Rossum ble i 1874 redemptorist og senere professor i dogmatikk ved sin ordens høyskole i Witten i Nederalnd.

Han ble i 1894 kalt til Roma, og ble der benyttet i forskjellige oppdrag.

KardinalRediger

Han ble kreert til kardinal av pave Pius X i 1911, med Sant Cesareo in Palatio som tittelkirke, senere til Santa Croce in Gerusalemme. Han deltok ved konklavet 1914, som valgte Benedikt XV, og konklavet 1922, som valgte Pius XI.

Han ble medlem av flere kardinalskongregasjoner og ordførende i den pavelige kommisjon for bibelstudier, og han deltok i arbeidet med en revisjon av kirkeloven (Codex Juris Canonici), som ble framlagt 1917 (og som gjaldt fra mai 1918).

Etter at det mest omfattende av de vatikanske departementer, Congregatio de propaganda fide, etter kardinal Girolamo Maria Gottis død i 1916 var blitt omorganisert under den italienskekardinal Domenico Serafinis ledelse i 1917, slik at den orientalske delen var løsgjort og gjort til en egen kongregasjon med paven selv som prefekt, ble van Rossum ved kardinal Serafìnis død (1918) den latinske (vesterlandske) delens sjef. Under ham lå dermed blant annet det nordiske landss katolikker.

Som et ledd i den etter første verdenskrigs voksende katolske ultramontanismen foretok kardinal van Rossum høsten 1923 en reise gjennom alle de nordiske land, også Island, hvorved han blant annet i Helsingfors ordinerte sin landsmann Johannes Michiel Buckx S.C.J. til den første biskopen for Finlands katolske kirke. Dette var den første katolske bispevielse i Norden etter reformasjonen). Den hyldest som van Rossum møtte under reisen, også fra noen ikke-katolikker, kom ham av alt å dømme til å misoppfatte den religiøse situasjon i Norden.

Ved et skrift som han etter tilbakereisen utgav på nederlandsk (Aan mijne katoliche landgenoten) og i et par tyske opplag med forskjellige titler (blant annet Die religiöse Lage der Katholiken in den nordischen Ländern, 1924), spredte han ikke bare en rekke åpenbart feilaktige detaljopplysninger, men et totalbilde som fikk først Finlands, så Sveriges (1924) og til slutt Norges (1925) lutherske presteskap til gjennom pressen, også i Tyskland, å fremlegge protester mot hans fremstilling.

Ved de nordiske katolikkenes valfarter til Roma under det hellige år 1925 og ved helligkåringen av motreformasjonens organisator i Tyskland, Petrus Canisius, spilte kardinal van Rossum en rolle.

I 1930 bispeviet han Olav Offerdahl, som var den første norskfødte katolske biskop siden reformasjonen.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

LitteraturRediger

  • Jan Olav Smit: Wilhelmus Marinus, Kardinaal van Rossum, een groot mens en wijs bestuurder, Roermond, 1955
  • Eric Corsius: Willem van Rossum and the theological tradition of the Redemptorists. I: Trajecta. Religie, cultuur en samenleving in de Nederlanden, ISSN 0778-8304, Jg. 19/20 (2010–2011), Heft 1/2, s. 38–51.
  • Joseph Maria Drehmanns: Kardinaal van Rossum, korte levensschets, Roermond, 1935
  • Bijdrage tot de geschiedenis van Zwolle's grooten Kardinaal. Overijselsche Courant- en Handelsdrukkerij, Zwolle 1932.
  • Joop Vernooij: Cardinal Willem Marinus van Rossum C.Ss.R. (1854–1932). A Dutch son of Alphonsus at the Roman Curia. I: Trajecta. Religie, cultuur en samenleving in de Nederlanden, Jg. 19/20 (2010–2011), Heft 1/2, S. 8–25.
  • Otto Weiß: Glaubenswächter van Rossum. I: Trajecta. Religie, cultuur en samenleving in de Nederlanden, Jg. 19/20 (2010–2011), Heft 1/2, S. 66–81.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ ODIS, ODIS ID PS_76503[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Biografisch Portaal, «Wilhelmus Marinus van Rossum», Biografisch Portaal number 29375154[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID vros, besøkt 2. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Otto Lankhorst: La jeunesse du kardinal Van Rossum et son lien avec le Salland, sa région d'origine . i: Trajecta. Religie, cultuur en samenleving in de Nederlanden , bind 19/20 (2010–2011), utgave 1/2, s. 27–37, her s. 27.
  7. ^ Otto Lankhorst: La jeunesse du kardinal Van Rossum et son lien avec le Salland, sa région d'origine . i: Trajecta , bind 19/20 (2010–2011), utgave 1/2, s. 27–37, her s. 28.
  8. ^ Otto Lankhorst: La jeunesse du kardinal Van Rossum et son lien avec le Salland, sa région d'origine . I: Trajecta , bind 19/20 (2010–2011), bind 1/2, s. 27–37, her s. 32.
  9. ^ Otto Lankhorst: La jeunesse du kardinal Van Rossum et son lien avec le Salland, sa région d'origine . I: Trajecta , bind 19/20 (2010–2011), utgave 1/2, s. 27–37, her s. 33.
  10. ^ https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bvros.html, lest 23. oktober 2020

Eksterne lenkerRediger