Widsith (= «den vidt bereiste», «den vidfarne») er et angelsaksisk (gammelengelsk) dikt på 144 verselinjer som antagelig ble skrevet en gang på 900-tallet, men trekker fra en tidligere tradisjon av muntlig litteratur. Det eneste tekstfragmentet er nedskrevet i Exeterboken, et manuskript med angelsaksisk poesi som ble satt sammen en gang på slutten av 900-tallet. Tittelen på diktet, Widsith, er et senere tillegg da ingen av diktene i Exeterboken hadde titler. Navnet «Widsith» er navnet på den antatte scop (angelsaksisk for «skald»).

Diktet er for det meste en liste av europeiske folkestammer, konger og helter fra germanske sagndiktning i Nordeuropa tilbake til folkevandringstiden. Widsith er inndelt i tre avdelinger, eller «kataloger», som på angelsaksisk ble kalt for tulas (þulas), det vil si «sanger» (se det norrøne eddakvadet Rigstula, «Rigs sang»). Den første tulas beskriver kjente konger og høvdinger fra diktets samtid og antikkenCæsar styrte grekerne»), samt hvem de hersket over. Den andre tulas beskriver navn på folk og land som Widsith har besøkt, i følgende modell: «Med (navnet av en stamme) var jeg, og med (navnet på en annen stamme)». I den tredje tulas beskriver myter og legender fra disse reisene, i henhold til følgende modell: «(Heltens navn) jeg søkte og (heltens navn) og (heltens navn)».

Diktet bygger på gamle muntlige tradisjoner, og det er usikkert om avskriften i Exeterboken er foretatt etter et eldre skrift eller etter muntlig overlevering. Mange av navnene eksisterer i germanske og norrøne sagn. Noen nordiske folkenavn er gjenkjennelige, som þrowendum (þrænder, trønder) og hæðnas (norrønt heinir, fra Heiðmork).[1]

Det avsluttes med en kort kommentar om viktigheten og berømmelsen gitt av skalder som Widsith, med mange hentydninger til gavmildheten mot skalder fra meséner med «forstand på sanger». Om diktets litterære kvalitet ikke er stor, er dens historisk-kulturelle betydning desto større. Det inneholder blant annet den første skriftlige benevnelse av vikinger som navn (linjene 47, 59, 80).

linjene 45–49:
Hroþwulf ond Hroðgar heoldon lengest Rolf og Roar holdt lengst
sibbe ætsomne suhtorfædran, fred sammen, farbror og brorsønn,
siþþan hy forwræcon wicinga cynn siden de jagde viking-ætt
ond Ingeldes ord forbigdan, og Ingjald skutt med bue ved spydlengde,
forheowan aet Heorote Heaðobeardna þrym. kuttet i stykker ved Heorot av hadubardenes hær.

Hroðulf er Rolf Krake, og Hroðgar er Hroar eller Roar, bror til Helge Halvdansson, Rolf Krakes far. Angelsaksiske Ingeld, norrøne Ingjald, er en legendarisk kriger som også var nevnt i andre kilder. I år 797 skrev Alkuin av Tours et brev hvor han spør «Quid enim Hinieldus cum Christo?» – «Hva har Ingjald å gjøre med Kristus?»[2] Heorot er en mjødhall som også er beskrevet i det store eposet Beowulf som «den fremste av haller under himmelen». Heaðobard, eller engelsk heathobard, eller på norsk «hadubard» betyr noe slikt som «krigsbardene» (bard er det engelske ordet for skald. Det er bevart i stedsnavnet Bardengau[3] i Mecklenburg, Sachsen, og de var tilhørte langobardene som ifølge Beowulf ble beseiret på 500-tallet av danskene, og hvor deres konge Frode falt. Dennes sønn Ingjald tok opp igjen fiendtlighetene, brente ned den danske kongeborgen Heorot (Lejre), men led et avgjørende nederlag mot Hroðgar (Roar) og Hroðulf (Rolf Krake)[4]

Diktet beskriver også reidgotere (se artikkel Röksteinen), skjelner klart mellom sveaere (= Svitjod) og gøtere (Gøtaland) som to ulike folk, og indikerer at vikinger var en gruppe som skilte seg fra eksempelvis væringere.

linjene 57–59:
Ic wæs mid Hunum Jag var med hunere
ond mid Hreðgotum, og med reidgotere,
mid Sweom ond mid Geatum med sveaere og med gøtere
ond mid Suþdenum. og med sørdanere.
Mid Wenlum ic wæs ond mid Wærnum Med wenlum var jeg og med væringer.
ond mid wicingum. og med vikinger.

Den vidtreisende poeten Widsith hevder selv å være av ætten myrgingene, og dette diktet er den eneste referanse til disse, som først hadde dratt ut i følget til «Ælhild, den kjære fredsmeglersken, fra øst for Angeln til kongen av de prektige gotere, Ermanariks hjem, den harde edbryter». Den østgotiske Ermanarik ble beseiret av hunerne400-tallet.

Det er et åpent spørsmål om Widsith bokstavelig mener seg selv, eller poetisk mener sin ætt, enten som myrging eller som poet, som når «den fiktive taleren Deor benytter det retoriske «jeg» for å plassere seg selv i den samme legendariske verden som den han hadde skapt i de tidligere delene av diktet da han fortalte om Weland smed (Vølund smed), Teoderik goteren, Ermanarik goteren, og andre legendariske skikkelser fra den germanske fortid».[5]

I samme forbindelse: «Jeg var med israelittene og med assyrerne, med hebreere og indere og med egyptere...» skryter Widsith. Diktet Deor er også fra Exeterboken og trekker fra tilsvarende legendarisk materiale som Widsith.

ReferanserRediger

  1. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 1 (s. 31), Universitetsforlaget 1973, iSBN 82-00-02287-0
  2. ^ Mitchell, Bruce, et al.: Beowulf: An Edition with Relevant Shorter Texts. Oxford, UK: Malden Ma., 1998. Side 225
  3. ^ Wilhelm Hammerstein-Loxten: Bardengau
  4. ^ Bugge, S.: Helge-digtene i den ældre Edda (1896). Sidene 159—163.
  5. ^ Niles 2003, s. 10

LitteraturRediger

  • Bradley, S. A. J. (overs.): Anglo-Saxon poetry: an anthology of Old English poems. London: Dent, 1982 (oversettelse til engelsk prosa).

Eksterne lenkerRediger