Wayfarer

Wayfarer
	Mål
Lengde over alt	4,827 m
Bredde	1,855 m
Dypgående	1,169 m
Vekt (skrog)	169 kg
	Seilareal
Storseil	8,83 m2
Fokk	2,78 m2
Spinnaker	13,5 m2
	Annet
Besetning	2

Wayfarer er en engelsk seiljolle konstruert av Ian Proctor i 1957. Den ligner noe på Snipe som er mer kjent i Norge, men med noe mer fribord. Den ble opprinnelig bygget i kryssfinér, senere i glassfiber og er utstyrt med bermudarigg. Båten er meget allsidig og benyttes til regatta, dagsturseiling og turseiling. Båten er ca. 16 fot, og bred og dyp nok til at ca. tre voksne kan seile i mange timer. Entusiaster har seilt over lange distanser. Mest kjent er Frank Dye som seilte W48 'Wanderer' fra Skottland til Island. Wayfarerens størrelse og stabilitet kombinert med gode seilegenskaper har gjort båten meget populær i engelske seilskoler.

Versjoner rediger

Selv om dette er en entype-båt, er den produsert i en rekke versjoner,[1]. Båten gjenkjennes av seilsymbolet W i storseilet.

Mark I tre rediger

Dette var den originale konstruksjonen av Wayfarer. I starten ble den både bygget på lisensiserte båtbyggerier og tilbudt som byggesett for egen bygging. Skroget er bygget på knekkspant og både skrog og dekk er i marine kryssfinér. Frank Dyes berømte W48 var av denne modellen. W48 kan sees på National Maritime Museum Cornwall i Falmouth. Andre, mer enn 40 år gamle båter, deltar fortsatt i teten i regattaer. En spesiell egenskap ved Wayfarer er at det akter er en stor oppdriftstank. Denne er utstyrt med en luke og brukes som vanntett stuerom. Tilsvarende er det et skott fremom masten. Tilsvarende brukes dermed hele baugen som kombinert vanntett lasterom og oppdriftsrom. Dørken gir plass for to til å sove. Masten er montert slik at den lett kan legges ned bakover. Dette gjør det mulig å passere under lave bruer og gjør båten lett å rigge.

Mark I GRP rediger

En versjon i glassfiber ble introdusert i 1965. Dette var en nær kopi av versjonene i tre. Mer enn 2000 eksemplarer er bygget av denne versjonen og mange er fortsatt i bruk. Mark I versjonene har ikke noe oppdrift under sidedekket. Dette gjør at disse versjonene ikke så lett går helt rundt dersom en kantrer. I Mark I er oppdrftstankene sammensatt av skrog, skott og dekk. Dette var vanskelig å produsere slik at det forble lufttett.

Mark I ble også bygget i en «composite»-versjon der skroget er av glassfiber mens dekket er i lakkert kryssfinér.

Mark II GRP rediger

Mark II kom i 1974 som en produksjonsforenkling. Her ble oppdriftsrommene støpt sammen med skroget, noe som ga bedre styrke og enklere produksjon. Oppdriftsrommet forut ble gjort noe lavere og strekker seg lenger akterover mot masten. Oppå tanken er det dermed et stuerom mellom tanken og fordekket. Tanken har ikke lenger funksjon som stuerom. Generelt ble stuemulighetene mindre og dårligere med Mark II. Videre ble det lagt oppdrift under sidedekket. Denne oppdriften gjør at denne modellen lettere går helt rundt ved en kullseiling.

En variant, Mark II SD, ble introdusert i 1986. Her ble det oppdrift under dørken slik at båten bel selvlensende. Ulempen er at det økede oppdriftsrommet øker tendensen til å invertere ytterligere og båten blir meget ustabil når den er vannfylt.

Mark 1A rediger

Denne glassfiberversjonen ble introdusert i 1987. Her kom den fremre oppdriftstanken tilbake i full høyde, men med et indre skilledekk og to luker. Aktenom masten er den lik Mark II. 1A ble bygget som en spesialmodell for turseiling.

Wayfarer Plus S rediger

Denne versjonen kom i 1991. Wayfarer Plus S er bygget som en sandwich og derved stivere enn de tidligere glassfiberutgavene. Formålet var å skape en glassfiberbåt som hadde tilsvarende stivhet som trebåten. Den fremre oppdriftstanken har samme form som i den originale Mark I, men normalt med kun en inspeksjonsluke. For turseiling er det kurant å skjære ut til standard lasteluke til forrommet. Mange vil anse dette som den beste versjonen av Wayfarer både til regatta og til turseillas.

Wayfarer World rediger

Wayfarer World ble introdusert i 1997, konstruert i samarbeid mellom Ian Proctro og sønnen Keith. Denne versjonen skiller seg innvendig vesentlig fra de øvrige og er helt uten treinnlegg. Skroget er dobbelt slik at oppdrift nå er integrert i sidene og under dørken og båten er selvlensende. Forut under fordekket er det åpent stuerom og akter går cockpit helt til akterenden. Denne versjonen er meget rask til å invertere ved kullseiling!

Med World kom det også en spinnakertunnel og mulighet for å bruke asymmetrisk spinnaker på et kort baugspryd. Dog er det begrensninger på hva som er tillatt i regatta. World er blitt tatt godt imot som en modernisering av Wayfarer både til regatta og turseiling. Bl.a. har World krysset Nordsjøen i 1998.

Wayfarer World S Type rediger

Wayfarer World S er i utgangspunktet maken til Wayfarer World idet en har brukt de samme sandwichkonstruksjonen som i Wayfarer Plus S.

Wayfarer i Norge rediger

Wayfarer ble først introdusert i Danmark av Kristian «Ken» Jensen. Jensen flyttet senere til Oslo og dermed kom Wayfarer også til Norge. Pr i dag antar en at det finnes ca. 60 Wayfarer-joller i Norge.

Lengre seillaser med Wayfarer i eller til Norge rediger

Skottland – Ålesund W48 «Wanderer» Frank Dye (UK)
København – Oslo W1348 «Maitken» Ken Jensen (DK)
Lofoten W48 «Wanderer» Frank Dye (UK)
England – Sørlandet
Jylland – Sørlandet
Kragerø – Engelsviken t/r W5140 «Mosja», Einar Tveito.
Skien – Stømstad W1348 «Maitken» Ralph Roberts (UK), Dick Harrington (Can)
Hammerfest – Kirkenes W4935 2006 Jon Saxhaug og Jo Herstad

Bøker rediger

Frank Dye, Ocean-crossing Wayfarer, David and Charles (1977), ISBN 0-7153-7371-4.