WRUL (kortbølgeradiostasjon)

(Omdirigert fra WRUL (kringkaster))

WNYW (Radio New York Worldwide) var en amerikansk kortbølgekringkaster,[1] som sendte fra Scituate i Massachusetts. Under den andre verdenskrigen var dens kallesignal WRUL. Utover 1960-tallet var storhetstiden over. Den 20. oktober 1973 anskaffet Family Stations, Inc. seg stasjonen for å bli en del av selskapets nettverk av radiostasjoner og endret dets kallesignalbokstaver til WYFR. Family Stations flyttet etter hvert senderen til Okeechobee i Florida. Senderen i Scituate fortsatte å sende fram til 16. november 1979 da den ble stengt av for siste gang.

HistorieRediger

OpprettelseRediger

Den 15. oktober 1927 ble Walter Lemmon (1896-1971), en radioingeniør som hadde arbeidet for IBM, gitt bevilgning til den første radiolisens for kortbølger i USA. Han begynte å eksperimentere med kortbølgestasjonen W1XAL i Boston i Massachusetts. I 1935 begynte stasjonen å sende ikke-kommersiell, pedagogiske og kulturelle programmer. Støttet av veldedige organisasjoner, blant annet Rockefeller-stiftelsen, ble den drevet uten profitthensyn.[2][3] Walter Lemmon ønsket å nå bredest mulig ut; han solgte sendetid til religiøse misjonærgrupper, og hadde sendinger i åtte ulike språk. Han tilbød til og med slik trivielle programmer som å samle på frimerker på norsk språk.[2]

WRUL i propagandakrigenRediger

Fire dager etter Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Nazi-Tyskland den 7. september 1939 utpekte den føderale kommisjonen for kommunikasjon (Federal Communications Commission, FCC) kallesignalbokstavene WRUL for stasjonen. De sto for World Radio University Listeners. Ettersom radiostasjonen hadde en stor, verdensomspennende lytterskare, som jevnlig brevvekslet med stasjonen, og hadde et kraftig sendeapparat, ble stasjonen vurdert av British Security Co-ordination (BSC), en dekkorganisasjon for Storbritannias hemmelige tjenester etablert i New York City, som et verktøy for å utføre politisk krigføring på vegne av britene. Til tross for at stasjonen sendte på mange språk, var det store flertallet av sendingen på engelsk slik BSC sørget via tredjepart å skaffe finansering, oversettere, og utenlandskspråklige programledere for å framstille radioprogrammer av høy kvalitet i flere språk. BSC sørget også for materiale som kunne bli sendt, og ved 1941 hadde WRUL uten å vite det blitt et underbruk av BSC, skjønt utad var det uavhengig og var selv fast i troen på at stasjonen var det.[4][5]

Fra 1939 til 1942 sendte WRUL radio til Europa og Sør-Amerika på åtte språk, men også i USA over et uformelt nettverk på over 300 radiostasjoner, inkludert WNYC i New York City. Som følge av etableringen av hva som ble OSS,[6] ble amerikansk propaganda gitt til stasjonen, men det var ikke før USA ble med i den andre verdenskrig at BSC overga sin kontroll til amerikanerne. Som alle amerikanske kortbølgestasjoner, leide den amerikanske regjeringen i november 1942 WRUL for ytterligere krigspropaganda. WRUL fikk tillatelse til å gjenoppta delvis uavhengig radiosendinger i 1947, og full uavhengighet først i 1954.

Norsk involveringRediger

Etter at felttoget i Norge var over kom norsk radio under kontroll av Quislings regjering og Nazi-Tyskland, som beordret alle norske handelsskip til umiddelbart å gå til tyske, italienske eller japanske havner. Norges ambassadør i Washington, Wilhelm von Munthe af Morgenstierne, var informert med dette.[2] Han overtalte Lemmon til å la ham sende på WRUL på vegne av den frie norske regjeringen i London og tilbakekalle ordren fra de nazistiske styresmaktene i Norge. Ingen norske skip seilte til aksemaktenes havner,[2] men søkte isteden til alliert havn.

Johan Nygaardsvolds regjering ønsket å styrke de norske sendinger fra det nøytrale USA og sendte daværende tekniker i NRK, Gunnar Nygård til USA. I Boston fikk NRK i september 1940 tilgang til å sende norske sendinger over WRUL med en daglig halvtime beregnet på sjøfolkene i den norske handelsflåten som befant seg over hele kloden. Nygård ledet sendingene sammen med Finn Lied og Karl K. Larsen under hele krigen og ble kjent som «Stemmen fra Boston». Stasjonens studio lå i Boston og de kraftige kortbølgesenderne som kunne høres i Atlanterhavet, Indiahavet og store deler av Stillehavet. Deler av de norske sendingene ble også framstilt av regjeringens informasjonskontor i New York, hvor blant annet også Sigrid Undset og Hans Olav arbeidet.[7]

Sendingene var populære blant krigsseilerne. Sjøfolk som var innom Boston fikk anledning til å sende hilsener til sine kamerater på andre båter et eller annet sted på kloden, og den er nevnt i flere bøker om handelsflåten og konvoiseilasen, blant annet i Lise Lindbæks Tusen norske skip. Her fortelles at sjøfolk som hadde rømt fra den internerte båten, MS «Lidvard»[8] kunne hilse og fortelle sine kamerater som forsatt befant seg innesperret i Dakar om vellykket flukt. Den er også nevnt flere ganger i Jon Michelets epos om krigsseilerne, En sjøens helt (2012).

EtterkrigstidenRediger

I 1960 hadde WRUL sitt andre studio i New York City, og «muligens det største publikumet til noen radiostasjon i hele verden», som New York Herald Tribune skrev. Stasjonen aksepterte også de amerikanske myndighetene lot den sende hemmelige beskjeder fra eksilkubanere til Cuba. Da Cubakrisen var over ga president John F. Kennedy radiostasjonen en særskilt rosende omtale, men det ble også stasjonens siste storhetstid. I løpet av 1960- og 1970-tallet gjennomgikk radiostasjonen en katastrofal brann som satte den tilbake, og gikk gjennom flere nye eiere.[2]

Det store mediaselskapet Metromedia kjøpte stasjonen i 1960. I juni 1962 kjøpte Educational Broadcasting Corporation (nå Bonneville International) stasjonen. Dette selskapet var eid av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, mer kjent som mormonere. Den 1. juni 1966 endret WRUL sine bokstaver til WNYW som sto for Radio New York Worldwide. Den benyttet studioene i New York City og et voksent samtidsformat sammen med materiale fra ABC Radio eller CBS Radio til halvtimes eller times nyhetssendinger, og fra dets søsterstasjon WRFM. Personalet fra WRFM kunne også ha adskilte skift på WNYW. Stasjonen forsøkte å få mer kommersielle programmer, men det var få annonsører ettersom det var vanskelig å beregne lytteroppslutning for det brede geografiske området som kortbølgeradioer vanligvis dekket.

I 1970 tilbød Bonneville å selge radiostasjonen til den amerikanske regjeringen for en symbolsk betaling på 1 dollar for bruk av propagandastasjonen Voice of America, men intet salg skjedde. I 1974 greide Bonneville å selge WNYW. Kallesignalet ble overført til Fox Broadcasting Company. I 1977 hadde stasjonen flyttet fra Scituate til Okeechobee i Florida, og da var det ingenting igjen av radioens tidligere historie.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ «Hva er kortbølge?», NRK
  2. ^ a b c d e f O’keefe, Jim (8. august 2010): «Scituate's radio station helped save the world», Patriot Ledger
  3. ^ Buxton, William J. (2009): Rockefeller Family Support for W1XAL/WRUL, «Boston’s Vest-pocket BBC» Arkivert 17. juni 2013 hos Wayback Machine. (PDF), Rockarch.org
  4. ^ Stephenson, William Samuel (1999): British Security Coordination: The Secret History of British Intelligence in the Americas, 1940-1945, Fromm Intl, s. 60-62
  5. ^ Boyd, William (19. august 2006): «The secret persuaders», The Guaridan
  6. ^ «What Was OSS?», CIA
  7. ^ Jacobsen, Alf R. (2015): På havets bunn. Sjøkrig og skattejakt, Vega forlag, s. 48
  8. ^ «M/S Lidvard», Warsailors.com

Eksterne lenkerRediger