Vogt-komiteen ble oppnevnt i 1964 for å «vurdere språksituasjonen i Norge og foreslå lovregler eller tiltak for å ta vare på og utvikle» den norske språkarv.[1] Komiteen ble ledet av professor Hans Vogt og leverte sin endelige innstilling 23. mars 1966. Innstillingen «behandlet utforsking av norsk språk, språkbruken i statstjenesten, skolen og NRK, normering av stedsnavn og spørsmålet om en egen språklov, som komiteen ikke ble enig om å foreslå.»[1]

Komiteen ble omtalt som «språkfredskomitéen» og dens mandat besto i å foreta en helhetlig vurdering av språksituasjonen i Norge, etter at myndighetenes samnorskpolitikk, slik den artet seg på 50-tallet, åpenbart hadde mislyktes. Komiteen ønsket nyordning av valg av undervisningsspråk i grunnskolen, der elevens foreldre fikk avgjørend einnflytelse. Komiteen foreslo også nye forskrifter for statstjenestens og kringkastingens språkbruk, og nye regler for skrivemåten av stedsnavn. Men først og fremst vektla komiteen at «prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra offisiell rettskrivning». Komiteen ønsket at en skulle «koma bort fra slik innbyrdes strid som kan verke forarmande og steriliserande på språket». En direkte konsekvens av komiteens arbeide var at Norsk språknemnd ble oppløst og erstattet med Norsk språkråd, hvor også riksmålsorganisasjonene lot seg representere.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b (no) «Vogt-komiteen» i Store norske leksikon
  2. ^ Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 112-13), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0