Vladimir Propp

Vladimir Jakovlevitsj Propp (født 17. april^jul./ 29. april 1895^greg. i St. Petersburg, død 22. august 1970 i Leningrad) var en russisk folklorist og språkforsker. Hans mest kjente vitenskapelige arbeid er en epokegjørende strukturalistisk analyse av russiske folkeeventyr. Avhandlingen utkom på russisk i 1928, og ble av den grunn ukjent i Vesten helt til i 1958, da den ble oversatt til engelsk. Morphology of the Folk Tale har øvd stor innflytelse både på strukturalistisk litteraturteori og innenfor studier av narratologi. Han har blant annet inspirerte forskere som Claude Lévi-Strauss, Algirdas Julien Greimas, Roman Jakobson og Roland Barthes.

Vladimir Propp
Født		16. apr. 1895 St. Petersburg
Død		22. aug. 1970 (75 år) St. Petersburg
Beskjeftigelse		Antropolog, lingvist, skribent, universitetslærer, litteraturkritiker, litteraturhistoriker, filolog, folklorist
Akademisk grad		Doktor nauk i filologi
Utdannet ved		Statsuniversitetet i St. Petersburg Annenschule
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen
Utmerkelser		Arbeidets røde fanes orden
Vladimir Propp på Commons

Bakgrunn

Propp hadde som siktemål å avdekke den gjennomgående strukturen i undereventyret. I undersøkelsen valgte han ut 100 russiske eventyrtekster. Målet var å finne fram til de minste handlingsenhetene i eventyret. Tidligere var motivet ansett for å være den minste handlingsdrivende enhet, men Propp påviste at også motivet kunne løses opp i mindre enheter. Disse enhetene kalte han funksjoner eller motifem, og kan beskrives i generelle termer. Han fant ut at funksjonene kom til syne i en fast, logisk rekkefølge, og kom dermed til det resultat at alle undereventyr var tuftet på den samme, underliggende struktur.

Substansiell versus formalstrukturalisme

Liksom diffusjonsteoretikerne var også Propp gjennom sin strukturalisme opptatt av å finne eventyrets opprinnelseskarakter. Propp mente imidlertid, som et alternativ til kulturvandring (dvs. «diffusjon») fra ulike sentra, at alle undereventyrene egentlig skriver seg fra kun én eneste urtype, med alle de 31 funksjonene intakt. Propp regner således de ulike eventyrtypene utelukkende for å være varianter av denne. Når funksjonene kom i feil rekkefølge eller ikke alle var på plass i undereventret, skyldes det ifølge Propp at den opprinnelige urtypen over tid var blitt utsatt både for adapsjoner og ulike nedbrytende prosesser (= «zersingen»).

Syntagmatisk lesemåte eller både/og-relasjoner

I motsetning til Claude Lévi-Strauss' paradigmatiske lesemåte (verken – eller), er Propps retning basert på syntagmatisk lesning (både – og). Innenfor formalistisk strukturalisme er nettopp handlingsgangen og funksjonenes rekkefølge det sentrale. Den syntagmatiske lesemåte består av en sammenhengende rekke av begrepspar eller motsetninger som etterfølger hverandre på en slik måte at de forårsaker fremdrift i fortellingen: Som funksjonspar kan nevnes: forbud og overtredelse, kamp og seier, forfølgelse og redning, eller som konkret eksempel situasjoen der kongsdatteren forsvinner og det utloves dusør for den som kan bringe henne tilbake.

Påstanden om at den fremgangsrike franske strukturalismen var bygget på Propps strukturalistiske teorier, fikk Lévi-Strauss til å protestere. Han viste til de grunnleggende forskjellene som hersket mellom de to retningene; russisk syntagmatisk og fransk paradigmatisk forståelseshorisont. Samtidig berømmet han sin russiske kollegas pionerinnsats på området. Gjennom Propp syntagmatiske lesemåte avtegnet handlingsgangen seg som en lang rekke motiver som avløste hverandre. Her spilte det f.eks. ingen rolle for motivet «bortføring» hvorvidt den som røvet prinsessene vekk fra kongsgården var et skogtroll, et sjøuhyre, en drage eller nordavinden. Og nettopp her var det at de to lesemåtene skilte lag. Lévi-Strauss ville nemlig gjøre hvert av elementene; jord, sjø, ild og luft til egne studieobjekter. Propp svarte på Lévi-Strauss' artikkel med et debattinnlegg hvor han påviste at uenigheten i tilnærmelsesmåte utelukkende skyldtes at de analyserte vidt forskjellige diktgenre.

Mens franskmannen viet studiene til énepisodiske myter og sagn, var det i første rekke de flerepisodiske undereventyrene som var gjenstand for russerens egen forskning.

Lévy-Strauss sørget for å sammenstille debatten i et eget skrift, og i et etterskrift at han ikke ønsket å videreføre uenigheten:

Dere som har lest essayet jeg skrev i 1960 om Propps pionerarbeid i et hefte av en italiensk utgiver, kan neppe ha unngått å forstå det slik det var ment å være: en hyllest gitt til en stor oppdagelse som kom et kvart århundre forut for alle bestrebelser gjort av andre, også mine egne bidrag i samme retning.

Det er derfor jeg noterer med såvel overraskelse som skuffelse at den russiske vitenskapsmann, til hvis fortjenestefulle bragder jeg trodde å ha gitt anstendig tributt, har sett et ganske annet innhold i mine ord: ikke en ærbødig diskusjon rundt noen teoretiske og metodologiske aspekter angående hans eget arbeid, men som et sjofelt angrep.

Jeg ønsker ikke å inngå i en polemikk med ham på dette feltet. Det er opplagt at han ved å omtale meg som filosof ignorerer alt mitt etnografiske arbeide, hvor en givende utveksling av synspunkter kunne ha tatt utgangspunkt i våre respektive bidrag til studiet og ulike fortolkninger av muntlig tradert stoff.

Men uansett hvilke konklusjoner den vel informerte lesere ønsker å trekke av denne konfrontasjonen, vil Propps arbeider, for dem og for meg, for alltid ha æren av å være først.

Propps funksjonsanalyse har dessuten vist seg anvendelig på andre fortellergenre; også på filmer. Den italienske forskeren Umberto Eco fulgte eksempelvis opp med å gjøre en tilsvarende analyse av Ian Flemings James Bond-romaner, hvor han fant 9 strukturtrekk. Den fransk-litauiske forskeren A.J. Greimas videreutviklet Propps teori om sju funksjoner, og kom fram til aktantmodellen med seks funksjoner.

Propps 31 eventyrfunksjoner

De nedenstående punkter er hentet fra kaptittelet «The Functions of Dramatis Personae»:

Innledning

• 1. Et familiemedlem forlater hjemmet. (Helten introduseres.)
• 2. Det stilles opp et forbud for helten. (Gå ikke her, ikke gjør dette.)
• 3. Forbudet overtredes. (Motstanderen gjør seg gjeldende i handlingen.)
• 4. Motstanderen prøver å skaffe seg opplysninger.
• 5. Motstanderen mottar opplysninger om sitt framtidige offer.
• 6. Motstanderen prøver ved bedrag å få tak i offeret eller offerets eiendeler.
• 7. Offeret lar seg narre.

Hovedhandling

• 8. Motstanderen skader et familiemedlem eller et familiemedlem mangler noe.
• 9. Misgjerningen eller mangelen blir kjent, og helten blir bedt eller befales å gjenopprette skaden eller bøte på mangelen.
• 10. Helten aksepterer befalingen eller oppfordringen.
• 11. Helten forlater hjemmet.
• 12. Helten blir satt på en prøve som forbereder han til å motta et magisk hjelpemiddel av en giver.
• 13. Helten består prøven.
• 14. Helten mottar den magiske gjenstanden.
• 15. Helten forflytter seg i retning av det han søker.
• 16. Helten og motstanderen møtes til kamp.
• 17. Helten blir merket.
• 18. Motstanderen beseires.
• 19. Skaden gjenopprettes eller mangelen bøtes.
• 20. Helten begir seg hjemover
• 21. Helten blir forfulgt.
• 22. Helten blir reddet.
• 23. Helten kommer hjem uten å bli gjenkjent eller kommer til et annet land.
• 24. En falsk helt gjør krav på å ha utført dåden.
• 25. En stiller helten overfor en vanskelig oppgave.
• 26. Oppgaven utføres.
• 27. Helten blir gjenkjent.
• 28. Den falske helten eller motstanderen blir avslørt.
• 29. Helten forvandles og opptrer i ny skikkelse.
• 30. Den falske helten straffes.
• 31. Helten gifter seg og/eller bestiger tronen.

Ifølge Propp er den eneste funksjonen som må være til stede i alle eventyr, misgjerningen eller mangelen. Dette fremstår som den viktigste funksjonen i undereventyret. Som sagt behøver de ulike funksjonene heller ikke komme i den foreskrevne rekkefølgen; i praksis kan for eksempel forflytningen komme før prøven.

Roller

Til å utføre handlingene som funksjonene beskriver trengs et persongalleri på i alt sju personer eller roller. Disse er (med de funksjoner de utfører):

1. Motstanderen (8, 16, 20, 21)
2. Giveren (12, 14)
3. Kongsdatteren og faren hennes (17, 25, 27, 28, 30, 31)
4. Oppdragsgiveren (9)
5. Helten (10, 11, 13, 31)
6. Hjelpemidlet eller hjelperen (13, 19, 22, 25, 29)
7. Den falske helten (10, 11, 13, 29)

Det som kalles person eller rolle trenger ikke å være et menneske, heller ikke et levende vesen, men kan være en ting eller en kvalifikasjon hos et menneske. På samme måte som at ikke alle funksjoner trenger å forekomme i en gitt variant av et eventyr, trenger heller ikke alle sju personer å opptre. En enkelt person kan fylle flere roller, og en rolle kan også fordeles på flere personer.

Bibliografi

• Морфология сказки. Leningrad 1928.
  • Amerikansk/engelsk utgave: Morphology of the Folktale. American Folklore Society Bibliographical and Special Series Volume 9. University of Texas Press. Austin 1968. 6. opplag 1977. ISBN 0-292-78376-0.
  • Tysk utgave: Morphologie des Märchens. Hanser, München 1972. ISBN 3-446-11581-1
• Исторические корни волшебной сказки. Leningrad 1946.
  • Tysk utgave: Die historischen Wurzeln des Zaubermärchens. Hanser, München und Wien 1987. ISBN 3-446-14363-7.
  • Fransk utgave: Les racines historiques du conte merveilleux. Bibliothèque des Sciences Humaines. Éditions Gallimard. Paris 1970. ISBN 2-07-024923-9
• Фольклор и действительность. Moskva 1976
  • Amerikansk/engelsk utgave: Theory and History of Folklore. Theory ands History of Literature, Volume 5. Manchester University Press. Manchester 1984. ISBN 0-7190-1460-3
• Проблемы комизма и смеха. Moskva 1976

Kilder

• Reinhard Breymayer: «Vladimir Jakovlevič Propp (1895–1970) – Leben, Wirken und Bedeutsamkeit». I Linguistica Biblica 15/16 (1972), S. 36-77 (S. 67-77 Bibliographie).
• Serena Grazzini: Der strukturalistische Zirkel. Theorien über Mythos und Märchen bei Propp, Lévi-Strauss, Meletinskij. Wiesbaden 1999 (DUV: Literaturwissenschaft).
• Torben Kragh Grodal et al.: Tekst-strukturer. En indføring i tematisk og narratologisk tekstanalyse. Borgen/Basis. København 1978.
• Tzvetan Toorov: Theorie de la literature textes des formalistes russes réunis. Paris 1965.
• Vilmos Voigt: «Propp, Vladimir Jakovlevič». I Enzyklopädie des Märchens, Bd. 10 (2002), Sp. 1435-1442.