Vise om gullgraving

«Vise om gullgraving» er et skillingstrykk som Alf Prøysen fikk tilsendt til sin visespalte i «Magasinet for alle» på 1950-tallet. Innsenderen forteller: «Sender her en gammel vise som min far, John H. Øverkil, skrev i 1873. Visen ble meget populær, og er trykket i Trondheim samme år, og ble sunget overalt i Trøndelag. Opptakten til at denne visa ble laget er: I 1865 reiste fra Stjørdalen fire unge karer til California og New Zealand på gullgraving, og var borte i åtte år. Da de kom hjem kjøpte de seg hest og fikk låne en karjol, og kjørte som storkarer rundt i bygda, som gjester i bryllup og lignende, hvor de ble hedersgjester overalt. Men sant å si, så hadde de ikke så mye gull som mange mente, det ble nok mest med stasen. Visen ble sunget første gang i et storbryllup i Flornes 1873, hvor disse gullets tre riddere var med og var hedersgjester.»

Teksten

1.Gullets røde glans fikk sin pris for lenge siden,
her til lands var det kjent langt opp i tiden.
Det er veien til all slags makt og ære,
vei til kvinnens smil, samt til meget meget mere.
Vei til jomfrubryst, pikekyss og meget annet
vei til livets lyst til Paradisets kyst.
Ref: Hurra, hurra, hurra!

2.Kalifornia, i det fjerne fjerne vesten,
som et gulland ja, lignes kan ved himlen nesten.
Mangen ungersvend som i hjemmet ble foraktet
kom derfra igjen hadde lykken plent forpaktet.
Vant ved røden gull som han bar i lommen, lommen
seg en pike huld der var av penger full.

3.Men Ny Zeeland er visst denne visen, visen
alle og enhver må vel gje det prisen, prisen.
Yndigt er det land som en paradisets have
der er gull som sand for enhver som gidder grave.
Der er Pli at få dette fine fine vesen
som kan lykken nå og ingen imotstå.

4.Fra det paradis hvorom her er tale, tale
kom en klok fornys Krus på bryggen fikk de alle.
Kjeden var av gull rakk fra halsen og til foten,
lommen den var full hvo det hatten efter moten.
Jo da fikk man se hva det er å ligge hjemme
straks løp pikene fra hver sin kjæreste.

5.I hvert gjestebud sitter de som hedersgjester,
ut i sine skrud blåe jakker, hvite vester,
alle æres de høyere enn selve presten
pikene, pikene kappes, slåes dem om nesten
men vi stakkars må vi som før var nokså gode
smukt tilbake stå ja bort med skammen gå.

6.Vil man bli forært nu for tiden kyss av pike,
må man have vært i Ny Zeeland sant at sige,
pikens fader ei vokter da de små podinder
siger sjelden nei gullets svorne ridder hindres,
allting går så smurt mammas rynker bliver glatte
man blir ei belurt ei heller efterspurt.

7.Derfor gutter jeg råder eder til at reise,
jeg vil og i vei vi må kunne lære kneise.
Vi skal grave gull lære Pli i Zeelands landet,
få personen full ut av penger, pral og annet,
kommer hjem vi hei, har vi femti end på baken
se det skader ei man siger ikke nei.

Kilder

• De gamle visene 4 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1975