Eleanor Hibbert
Eleanor Alice Burford Hibbert (født 1. september 1906, død 8. januar 1993) var en britisk forfatter av mer enn 200 romaner, mange av dem under pseudonymene Jean Plaidy og Victoria Holt.
| Eleanor Hibbert | |||
|---|---|---|---|
| Født | Eleanor Alice Burford 1. sep. 1906[1][2][3][4]  London (Storbritannia) | ||
| Død | 18. jan. 1993[5][1][2][3] (86 år) Middelhavet | ||
| Beskjeftigelse | Romanforfatter, skribent | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia[6] Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
| Språk | Engelsk[7][8] | ||
| Pseudonym | Eleanor Burford, Jean Plaidy, Elbur Ford, Kathleen Kellow, Ellalice Tate, Anna Percival, Victoria Holt, Philippa Carr | ||
| Periode | 1800-tallet | ||
| Sjanger | Historisk roman, gotisk roman, kjærlighetsroman | ||
| Debut | Daughter of Anna (1941) som Eleanor Burford | ||
| Debuterte | 1941 | ||
| Aktive år | 1941– | ||
Da Hibbert døde hadde hun solgt rundt 14 millioner bøker. Hennes ulike forfatternavn var begrunnet i forskjellen i innhold og litterære genrer, og med unntak av navnet Plaidy, benyttet hun navnene Philippa Carr (3 millioner) og Victoria Holt (56 millioner). Hibbert brukte også sitt pikenavn, Eleanor Burford, på noen utgivelser, og psevdonymene Elbur Ford, Kathleen Kellow og Ellalice Tate på andre.
De første årene rediger
Eleanor Alice Burford var født den 1. september 1906, i forstaden Kennington i sørlige London. Hennes far, Joseph Burford, videreførte sin kjærlighet til bøker til sin unge datter. Hun var en ivrig leser fra hun var fire år gammel.
Hun ble også fengslet av sin fødeby. «Jeg betraktet meg selv som ekstremt lykkelig over ha blitt født og oppvokst i London,» skrev hun senere, «og for å hatt den mest fascinerende av alle byer rett utenfor dørstokken med levninger fra 2000 år av historie fortsatt i dets gater. En av mine største gleder, og fortsatt er, er å utforske London. Brå omstendigheter fikk meg til å avbryte min skolegang, og isteden måtte jeg i all hast begynne på en forretningsutdannelse hvor jeg lærte stenografi, å bruke skrivemaskin og språk.»
Mens hun var tidlig i tyveårene, giftet hun seg med handelsmann i lær, George Hibbert (hun var hans andre hustru), som delte hennes kjærlighet til bøker og lesning. «Jeg oppdaget at ekteskapet ga meg den nødvendige frihet til følge en ambisjon jeg hadde hatt siden jeg var barn, og jeg begynte å skrive for alvor.»
I begynnelsen forsøkte hun å etterligne sine litterære helter, søstrene Brontë, George Eliot, Charles Dickens, Victor Hugo og Leo Tolstoj – og i løpet av 1930-tallet hadde hun satt sammen ni lange romaner, alle alvorlige psykologiske studier av samtidens liv, men ingen av disse ble akseptert av noe forlag. Hennes første kjente utgivelser synes å være noveller utgitt i aviser som Daily Mail og Evening News (engelske aviser trykte korte fortellinger og noveller i mellomkrigstiden) under ulike navn.
Suksess rediger
Det var Daily Mails litterære redaktør som overtalte Hibbert til oppgi såkalt seriøs fiksjon til fordel for romantiske og populære fortellinger. Ettersom hun tidligere ikke kjente til genren leste hun rundt femti bøker før hun skrev sin første, Annas datter (Daughter of Anna).
Boken ble en suksess da den ble utgitt i 1941, og forlaget ga en kontrakt på én bok i året (senere to) for et forskudd på 30 pund for hver tittel. Alle disse bøkene ble utgitt under hennes pikenavn Eleanor Burford. Bøkene var alle romantiske fortellinger om ung kjærlighet, som Passionate Witness (1941), The House at Cupid's Cross (1949), The Love Child (1950) og Castles in Spain (1954).
Hun skrev tyve slike bøker for forlaget Herbert Jenkins mellom 1941 og 1955 og ytterligere ti for Mills & Boon i årene mellom 1956 og 1962. Dette er de minst kjente med Plaidy-navnet og vanligvis vanskelige å finne. Fire krimromaner hun skrev med navnet Elbur Ford var basert på fire beryktede mordsaker på 1800-tallet: Dr. Edward Pritchard (Flesh and the Devil, 1950); Adelaide Bartlett (Poison in Pimlico, 1950); Euphrasie Mercier (The Bed Disturbed, 1952) og Constance Kent (Such Bitter Business, 1953 – utgitt i USA i 1954 under tittelen Evil in the House). Disse var tett basert på offisielle saksdokumenter, og beskrev de ulike hendelsene og de følelsene som lå bak de sensasjonelle mordsakene.
Jean Plaidy rediger
I løpet av den andre verdenskrigen levde hun sammen med sin mann i Cornwall, ikke langt fra en vakker, avskjermet strand kalt Plaidy og som ga henne ideen til hennes pseudonym Jean Plaidy. Den første romanen under dette navnet var Together They Ride (1945), en fortelling om smugling i Cornwall i gamle dager. Plassert historisk i «de harde og spennende dagene» på slutten av 1700-tallet var boken åpenbart inspirert av Daphne du Mauriers Jamaica Inn og Frenchman's Creek.[trenger referanse]
Hennes andre Plaidy-roman, Beyond the Blue Mountains, var svært lang, mer enn 500 sider, og ble avvist av flere forlag av den grunn, unntatt av Robert Hale, og det ble begynnelsen på et fruktbart samarbeid mellom forlag og forfatter som varte fram til hennes død i januar 1993.
Historiske romaner rediger
Beyond the Blue Mountains (1958) var en utypisk Plaidy-tittel. Den handlet om livene til tre generasjoner kvinner på begynnelsen til midten av 1700-tallet og ble en bestselger. Den begynte med at unge Kitty Kennedy og hennes datter utenfor ekteskap blir sendt fra fengselet Newgate Jail til straffekoloniene i Australia. Denne brutale verden ble visuelt beskrevet av forfatteren.
I løpet av de neste 15 årene viet forfatteren Plaidy all sin energi til å blåse liv i historiske figurer, hovedsakelig fra 1400- og 1500-tallet, som Jane Shore (The Goldsmith's Wife), Katarina Parr (The Sixth Wife), Filip II av Spania (The Spanish Bridegroom), Henrik VIII av Englands to søstre (Mary Queen of France og The Thistle and the Rose) og Maria I av Skottland (Royal Road to Fotheringay og Captive Queen of Scots).
Hennes trilogier basert på livene til Katharina de' Medici, Filip II av Spania, Katarina av Aragón, og Isabella og Ferdinand var meget populære og godt mottatt, og på slutten av 1960-tallet og 1970-tallet ble gjenutgitt i enkeltbind eller samleutgivelser. Times Literary Supplement beskrev romanene om Katharina de' Medici som «spennende fortellinger skrevet med nøyaktig kunnskap om hendelsene» og la til at «forfatteren kjenner til sin (historiske) periode og behandler en stor rollebesetning med dyktighet».
Hennes to romaner basert på det enestående livet til Lucrezia Borgia ble skrevet sammen med A Triptych of Poisoners (1958), en ikke-fiktiv studie om de beryktede karriere til kardinalen og morderen César de Borja, giftmordersken Marie d’Aubray og om løgneren, kvinnebedåreren og morderen Edward Pritchard. Da hun søkte en felles forbindelse mellom disse notoriske morderne konkluderte hun med at de var alle drevet av monstrøse og ubehersket egoisme. For denne boken skrev Books and Bookman at «for dr. Pritchard har Jean Plaidy gitt oss bilde av Hogarth, for d’Aubray en elegant velskrevet studie, og for César de Borja en briljant fortelling om fargerik ondskap, utmattende å lese, meget underholdende».
I løpet av de neste seks årene, tilsvarende hennes Isabella og Ferdinand-trilogi, skrev hun tre meget godt mottatte bind om veksten, spredningen og til slutt oppløsningen av den spanske inkvisisjonen, og som fortsatt er sett på som blant det beste som er skrevet om dette kapittelet i europeisk historie og mange beklaget at forfatteren ikke konsentrerte seg mer om historiske verker framfor hennes lettere historiske romaner.[trenger referanse]
Med unntak av en kort opphold i 1700-tallets Frankrike med en bok om Marie Antoinette (Flaunting Extravagant Queen) og to om Ludvig XV av Frankrike (Louis the Well-Beloved og The Road to Compiegne) fortsatte hun å konsentrere seg om tudortiden og den påfølgende Stuart-perioden i engelsk historie før hun begynte med en bestemt årlig utgivelser av romaner fra 1965.
The Three Crowns, den første av en trilogi ble etterfulgt av serie romaner på ti bind om georgianske perioden (1967–1971) og viktoriatiden (fem bind, 1972–1974). Etter å ha satt sammen The Widow of Windsor (1974) vendte hun seg til 1100-tallet med sin normanniske trilogi (tre bind, 1974–1976). Denne ble fulgt opp av den massive fortelling om Plantagenetene (15 bind, 1976–1982) som kulminerte i en roman om Henrik VII av England, Uneasy Lies the Head.
Sett i sammenheng representerte denne utgivelsene av romaner en unikt blikk fra innsiden av engelsk historie fra årene 1066 og 1901. Det enestående arbeidsinnsatsen for å tilfredsstille sine lesere har hun siden 1952 skrevet og utgitt to romaner i året, bortsett fra i 1981 og 1982 hvor hun utga tre bøker i året for å fullføre sitt store arbeid.
I 1983 startet hun, nå på slutten av sine 70 år, på en nye serie av romaner om dronninger av England. Den begynte med livet til Henrietta Maria (Myself, My Enemy) og ble avsluttet med Maria II av England (William's Wife, 1992), totalt ti bøker på like mange år.
Victoria Holt rediger
I tillegg til hennes 77 romaner som Jean Plaidy og fem ikke-fiktive titler, skrev hun også åtte romaner under navnet Kathleen Kellow i tiden 1952 til 1960 som er krim og spenningsromaner, eksempelvis Call of the Blood (1956).
Hun skrev også fem historiske romaner mellom 1956 og 1961 under aliaset Ellalice Tate (navnet er satt sammen fra hennes mors pikenavn, Alice Tate), blant annet Defenders of the Faith og The Scarlet Cloak. På slutten av 1960-tallet ble disse utgitt på nytt under det langt mer kjente navnet Jean Plaidy. Til tross for hennes store suksess som Jean Plaidy fortsatte hun å skrive lette romantiske romaner under navnet Eleanor Burford til begynnelsen av 1960-tallet, men etter at hun lanserte et nytt pseudonym, Victoria Holt (navnet satt sammen fra hennes daværende bank). Etter at hun hadde studert populære romaner innså hun at det var et stort lesermarked for romantiske spenningsromaner i skumle herskapshus, en type romaner som også tidligere, på midten av 1800-tallet, var meget populære.
Victoria Holts første roman, Mistress of Mellyn, ble utgitt av det store internasjonale forlaget Collins i 1961 og forfatterens identitet ble bevisst holdt skjult som et markedsføringstriks. Mange lesere ble derfor overbevist om at Victoria Holt egentlig var Daphne du Maurier.[trenger referanse] Etterhvert ble det likevel kjent at Victoria Holt og Jean Plaidy var samme person. Daphne Du Mauriers berømte roman Rebecca har hatt mange etterligninger, men det var ikke før Mistress of Mellyn at en annen bok fanget inn noe av den samme intensitet. De fleste av Victoria Holt-romanene har sin handling fra 1800-tallet og fortalt i første person av en ung kvinne som er ansatt som guvernante eller selskapsdame og etterhvert dratt inn sentrum av et mysterium, blandet med like doser drama og romantikk, før den lykkelige slutt. Vanligvis er handlingen plassert på et øde sted langs kysten av Cornwall. Holts heltinner blir fanget av pirater, dratt inn i harem, og lider utallige andre viderverdigheter, som igjen blir imitert av de forfatterne som etterligner henne.
Victoria Holt ble Eleanor Hibberts største pengemaskin og ble oversatt til mer enn 20 språk og solgte mer enn 75 millioner bøker internasjonalt. Hun er kanskje spesielt populær i USA.[trenger referanse]
Andre pseudonymer rediger
Eleanor Hibberts siste pseudonym var Philippa Carr. Det ble brukt fra 1972 i en serie av romaner som dekket tiden mellom den engelske reformasjonen og til slutten av den andre verdenskrigen. Her fortalte hun om familiene R.F. Delderfirld og Winston Graham i en serie ofte kalt for Døtre av England. Hver bok ble fortalt av en kvinne i sin tid og sentrerte rundt autentiske historiske hendelser. Etter at The Miracle at St. Bruno’s kom ut i 1972 utga hun ytterligere 17 romaner under dette navnet.
Hennes minst kjente pseudonym er Anna Percival, som ble kun benyttet for én enkelt roman, The Brides of Lanlory, utgitt av Robert Hale i 1960. Det er uklart hvorfor hun brukte dette navnet.[trenger referanse]
Etter at hennes ektemann døde på 1960-tallet fortsatte Eleanor Hibbert å leve et enkelt liv til tross for sin store formue. Hennes enorme produksjon ga ikke tid for hobbyer, men hun dro på to eller tre cruise hver vinter. I noen år leide hun et stort, historisk hus i Sandwich som ble pusset opp i en gotisk stil, men det ble for mye arbeid, og hun flyttet tilbake til en moderne leilighet i London med utsikt mot Hyde Park. Hun skrev fire timer hver dag samtlige dager i uken og hadde vanligvis fått ned rundt 5 000 ord før lunsj.[trenger referanse] Hun tok med seg skrivemaskinen når hun dro på ferie og la ned like mye arbeid da.[trenger referanse] Hun satt ved skrivemaskinen da hun brått døde den 18. januar 1993 i sin lugar på et cruiseskip på vei fra Athen til Port Said i Egypt.
Bibliografi rediger
Som Eleanor Burford Enkeltstående romaner
| 1941–1950 | 1951–1955 | 1955–1962 |
|---|---|---|
|
|
|
Som Jean Plaidy
|
Enkeltstående romaner
Medici-trilogien
Maria Stuart-serien
Lucrezia Borgia-serien
den franske revolusjonen-serien
Ferdinand og Isabella-trilogien
Stuart-serien
|
Georgianske serien
Dronning Victoria-serien
Normannertrilogien
Plantagenet-serien
|
Tudor-serien
Dronninger av England-serien
Barneromaner
Historisk ikke-fiksjon
|
|
Som Elbur Ford Enkeltstående romaner
|
Som Kathleen Kellow Enkeltstående romaner
|
Som Ellalice Tate Enkeltstående romaner
Som Anna Percival Enkeltstående roman
|
|
Som Victoria Holt Enkeltstående romaner
|
Som Philippa Carr Døtre av England-serien
|
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Victoria Holt, Store norske leksikon-ID Victoria_Holt[Hentet fra Wikidata]
- ^ FemBio-Datenbank, oppført som Eleanor Burford Hibbert (Ps. Victoria Holt, Philippa Carr), FemBio-ID 13400, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Eleanor Alice Hibbert, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Eleanor-Alice-Hibbert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 1. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11907674r; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11907674r.
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 6668387, Wikidata Q16744133