Åpne hovedmenyen

Vestnordiske språk (også kalt norrønt språk) er de språkene som har utvikla seg fra urnordisk, som rundt vikingtiden skilte seg fra de østnordiske språkene. Til de vestnordiske språkene regnes norsk, islandsk og færøysk, samt det nå utdødde språket norn. I disse dager har imidlertid norsk mer til felles med svensk og dansk på grunn av deres isolering fra de andre nordiske språkene og på grunn av felles utvikling i Skandinavia, men det er fortsatt visse bevarte forskjeller.

Vestnordiske språk skiller seg fra de østnordiske blant annet gjennom følgende:

  • at flere diftonger har blitt bevart enn i østnordiske språk: blant annet heter det i norsk stein og auga, sammenlignet med svensk «sten» og «öga».
  • i de vestnordiske språkene assimileres n foran k og t og m assimileres foran p. Noen eksempler: I islandsk og i visse norske dialekter finnes ordet ekkja. Det tilsvarer i dansk enke og i svensk änka. Ordet bratt i islandsk og i norsk tilsvarer i svensk og i dansk brant. Islandsk sveppur og norsk sopp tilsvarer i dansk og svensk svamp.[1]

Norsk har imidlertid blitt mer påvirka av svensk og dansk enn det islandsk og gammelnorsk ble. Det var imidlertid allerede i gammelnorsk visse forskjeller mellom vest- og østnorsk, og nynorsk har bevart flere av de vestnordiske dragene enn det bokmålet har.

Gjennom påvirkning fra tidligere diftongforandringer i østnordiske språk forsvant enkelte diftonger, først og fremst i det 11. og 12. århundre fra norsk. Det gjelder hovedsakelig i østnorsk, mens flest diftonger er bevart i vestnorsk.

ReferanserRediger

  1. ^ Elias Wessén, Nordiska språk 1979, s. 33

LitteraturRediger

  • Ragnvald Iversen, Norrøn Grammatikk, Aschehoug & Co., Oslo 1961.
  • Sven B.F. Jansson, Isländsk-svensk ordbok, Íslenzk-Sænsk Orðabók, Rabén & Sjögren Bokförlag, Kungälv 1989.