Vestalinnene

Vestalinnene (latin: Vestālēs, entall Vestālis) var prestinner for Vesta, gudinne for arnen, i antikkens Roma. De var seks i antallet, fra god familie og utvalgt i ung alder. Vestalkollegiet og dets velvære ble betraktet som fundamentalt for Romas fortsettelse og sikkerhet. Prestinnene kultiverte i Vestas tempel på Forum Romanum den hellige ild som aldri måtte slukkes. Vestalinnene var fritatt fra de vanlige sosiale forpliktelsene som å bli gift og føde barn, og avla kyskhetsløfte for å kunne hengi seg helt studiet og korrekt overholdelse av de offentlige ritualer som var forbudt område for mannlige prester.

Vestalinne, gravering av Frederick Leighton, cirka 1890.

I tillegg oppfylte de andre religiøse funksjoner og deltok i offentlige seremonier. De hadde rett til å benåde forbrytere, og det var dødsstraff for å forulempe en vestalinne. Deres tjeneste varte i tretti år. I denne tiden levde de et privilegert liv, men i henhold til strenge regler. Brudd på kyskheten ble straffet med levende begravelse. I 391 lot keiser Theodosius den evige ilden i Vestatemplet slukke og forbød vestalinnene å fortsette sin virksomhet. Theodosius døde fire år senere.

Historie

Romersk statue av vestalinne.

Titus Livius, Plutark, Aulus Gellius tilskrev opprettelsen av vestalinnene som en statsstøttet presteskapet til den mytiske kong Numa Pompilius, som man mente styrte i tiden 717–673 f.Kr. I henhold til Livius innførte Numa vestalinnene og ga dem lønninger fra den offentlige skattekiste. Livius sier også at Vestas presteskap hadde sin opprinnelse i byen Alba Longa. Aulus Gellius skrev at den første vestalinnen ble tatt fra foreldrene og leid vekk av Numa. Plutark tilskrev Vestatempelet til Numa, som utnevnte de to første prestinnene; Servius Tullius økte dette antallet til fire. Den kristne Ambrosius av Milano antydet en sjuende prestinne i senantikken, men det er tvilsomt det var tilfelle. Numa utnevnte også en pontifex maximus (yppersteprest) for å overvåke Vestas prestinner. De første prestinnene var i henhold til Varro hetende Gegania, Veneneia, Canuleia, og Tarpeia. I en myte ble Tarpeia, datter av Spurius Tarpeius, framstilt som forfengelig i en slik grad at hun forrådte Roma ved åpne byens porter for dens fiender for smykker i belønning, og ble straffet for sitt forræderi ved å bli kastet i døde fra en klippe.

Vestalinnene ble en mektig og innflytelsesrik makt i den romerske staten. Da Sulla inkluderte den unge Julius Cæsar i hans liste over fredløse, meklet vestalinnene på Cæsars vegne og skaffet ham frikjennelse. Augustus inkluderte Vestas prestinner i alle viktige dedikasjoner og seremonier. De ble holdt i ærefrykt og tilskrevet bestemte magiske krefter. Plinius den eldre i diskusjon av hvor effektiv magi var i hans verk Naturalis Historia (bok 28), valgte å ikke gjendrive, men heller taktisk akseptere det som sannhet:

Også i dag er det en generell tro at våre vestalinnene har kraft ved å ytre bestemte bønner til å få arrestert rømte fanger, og nagle dem på stedet, om de ikke har dratt hinsides byens område. Om disse meningene en gang ble oppfattet som sannhet, og det ble godtatt at gudene hørte på bestemte bønner, eller er påvirket av bestemte ord, da er vi nødt til å konkludere i bekreftelsen av hele spørsmålet.

Vestalkollegiet ble oppløst og den hellige ilden slukket i 394 på ordre av den kristne keiser Theodosius. Den bysantinske historikeren Zosimus av Konstantinopel har nedtegnet hvordan den kristne adelskvinnen Serena, og en niese av Theodosius, gikk inn i tempelet og stjal et halsbånd fra gudinnens statue og plasserte det om sin egen hals. En eldre kvinne dukket opp, den siste av vestalinnene, for å irettesette Serena, og nedkalte på henne all rettferdige fordømmelser for hennes ugudelige handlinger. I henhold til Zosimus fikk Serena fryktelige drømmer som forutså hennes snarlige død. Det er ikke uten skadefryd at Zosimus beskrev hvordan Serena ikke lenge etter ble dømt på grunn av mistanker om statsfiendentlig konspirasjon. Justitia, rettferdigheten, vant, konkluderte Zosimus, da den samme halsen som blasfemisk hadde pyntet seg med gudinnens smykke, fikk galgens løkke og kvalt.

Vestapresteskapet

Den framtredende trekket i ruinene av hva som en gang var Vestas tempel er arnen (her sett i forgrunnen).

Vestalis Maxima

Den fremste av vestalinnene var Virgo Vestalis Maxima eller Vestalium Maxima som overvåket prestinnenes anstrengelser, og møtte ved Pontifikalkollegiet. Vestalis Maxima Occia ledet vestalinnene i 57 år, i henhold til Tacitus. Den siste kjent vestalinnen var Coelia Concordia, som gikk av i 394 etter at keiseren stengte Vestalkollegiet.

Vestalium Maxima var den aller viktigste av Romas yppersteprestinner. Flaminica Dialis og regina sacrorum holdt begge særegent ansvar for bestemte religiøse ritualer, men kom til hennes kontor som en del av et par.

Tjenestetid

Vestas prestinner ble engasjert til presteskapet før puberteten, og måtte sverge kyskhet og sølibat for tretti år. For å komme inn i presteskapet måtte jenta være fri for fysiske eller psykiske plager, ha to levende foreldre og være datter av en frifødt borger av Roma. Fra i det minst siden midten av den republikanske tid valgte pontifex maximus vestalinner mellom 6 og 10 år ved loddtrekning fra en gruppe på 20 kandidater ved en samling av deres familier og andre romerske borgere.

I disse 30 årene ble de delt i lange perioder på tiår hvor de var studenter, tjenere og lærere. Etter denne tjenestetiden kunne de trekke seg tilbake og bli erstattet av en ny som trådte inn i tjenestetiden. Straks de var pensjonert ble en tidligere vestalinne gitt en pensjon og kunne gifte seg om hun så ønsket. Pontifex maximus fungerte som en far for bruden og ville typisk sett sørge for et ekteskap med en egnet adelsmann. Et ekteskap med en tidligere vastainne ble høyt æret, og – som var betydningsfullt i antikkens Roma – oppfattet at det brakte med seg stort hell, foruten også en komfortabel pensjon.

Utvelgelse

Opprinnelig måtte jenta være av patrisisk slekt, men medlemskap ble åpnet opp for plebeiere straks det ble vanskelig å finne patrisiere som var villige til å la sine døtre være vestalinne i 30 år, og deretter til sist også døtre av frimenn av samme årsak. Seremonien for utvelgelse var kjent som captio (inntagelse). Straks ei jente var utvalgt, pekte pontifex maximus på henne og førte henne deretter vekk fra familien med ordene: «Jeg tar deg, Amata, for å bli vestaprestinne, og som vil utføre de hellige ritualer som er loven for en vestaprestinne å utføre på vegne av det romerske folk...» Straks den unge jenta gikk inn atrium av Vestas tempel var hun i gudinnens tjeneste og underlagt hennes beskyttelse. Å erstatte en vestalinne som hadde dødd, ble kandidatene presentert i kvarterene til den fremste vestalinnen for en utvelgelse av den mest dydige. I motsetning til normale innkalte trengte disse kandidatene ikke å være være fra før puberteten, selv ikke jomfruer (de kunne være unge enker eller selv skilte, skjønt det siste var sjeldent og sett nedpå), men de var sjelden eldre enn den prestinnen de erstattet. Tacitus nedtegnet hvordan Gaius Fonteius Agrippa og Domitius Pollio tilbød sine døtre som vestalprestinner i år 19 e.Kr. for fylle en slik ledig posisjon. Som likeverdige kandidater ble Pollios datter valgt ettersom Agrippa hadde nylig blitt skilt. Pontifex maximus (som var keiser Tiberius) «trøstet» den mislykkede kandidaten med en medgift på 1 million sesterces.

Oppgaver

Oppgavene til Vestas prestinner var å passe på den ilden som var hellig for Vesta, gudinnen for arnen og hjemmet, hendte vann fra en hellig kilde, forberede mat som ble benyttet i ritualer og passe på hellige objekter i tempelets helligdom. Ved å passe på Vestas hellige ild, som fra alle kunne motta ild for eget bruk i husholdningen, fungerte de også som «stedsfortredende husbestyrsker» i en religiøs forståelse for alle i Roma. I keisertiden ble deres hellige ild betraktet som keiserens egen husholdningsarne.

Vestalinnene hadde ansvaret med å ta vare på testamentene til ulike høytstående personer, blant Julius Cæsar og Markus Antonius. I tillegg voktet de også bestemte hellige objekter, inkludert Palladium (kultobjekt), og framstilte en bestemt form for mel kalt mola salsa («saltet mel») som ble dynket på alle offentlige ofringer til en guddom.

Privilegier

Verdighetene til vestalinnenne var betydelige.

• I en tid da religion var rik på pump og prakt, var tilstedeværelsen av Vestalkollegiet påkrevd i en rekke offentlige seremonier og hvor enn de dro ble de transportert i en carpentum, en tildekket vogn på to hjul, og foran gikk en liktor.
• Ved offentlige leker og forestillinger hadde de reserverte æresplasser.
• I motsetning til de fleste romerske kvinner var de ikke underlag patria potestas og kunne eie egen eiendom, sette opp eget testamente og hadde stemmerett.
• De ga vitnemål uten den vanlige, innledende ed, deres ord ble stolt på uten spørsmål.
• De var grunnet deres ukrandelige karakterer, gitt tilliten å ta vare på viktige testamenter og statsdokumenter, som offentlige avhandlinger.
• Deres person var ukrenkelig; det var dødsstraff for å skade deres person og de hadde eskorte for å beskytte dem mot overfall.
• De kunne frisette dømte forbrytere og slaver ved å røre ved dem – om en dødsdømt på vei til henrettelse kunne se en vestalinne ble han automatisk benådet.
• De deltok i tradisjonen ved å kaste stråfigurer kalt argei i elven Tiber den 15. mai.

Straff

Framstilling fra tidlig på 1700-tallet av en vestalinnes dedikasjon, maleri av Alessandro Marchesini.

Å tillate at Vestas hellige ild døde innebar at gudinnen hadde trukket sin beskyttelse av byen, og var en meget alvorlig foreseelse og ble straffet med pisking.

Vestalinnenes kyskhet ble betraktet å ha direkte tilknytning til den romerske stat. Når de gikk inn i Vestalkollegiet forlot de samtidig sin fars autoritet og ble døtre av den romerske stat. Enhver form for seksuelt forhold med en borger ble betraktet som likestil med incest og forræderi. Straffen for å forbryte seg mot kyskhetsløftet var å bli gravlagt levende i Campus Sceleratus («Ondskaps mark», et undergrunnskammer i nærheten av Porta Collina) med kun noen få dager med mat og vann. Antikkens tradisjon krevde at en ukysk vestalinne ble gravlagt levende innenfor byen, således den eneste måten å henrette henne uten å spille blod, noe som var forbudt. Imidlertid var denne praksis i strid med loven at ingen person skulle bli gravlagt innenfor bymurene. For å løse dette problemet gravla romerne de anstøtelige prestinnene med litt mat og andre provisjoner, ikke nok til å forlenge hennes straff, men såpass at hun ikke teknisk sett ble gravlagt i byen, men isteden steg ned i et «bebodd rom». Den faktiske vesen av prosesjonen til Campus Scleretatus har blitt beskrevet som følgende:

Når fordømt av Pontifikalkollegiet ble hun strippet av sine vittæ og andre verdighetsmerker, ble svøpet, kledd som et lik, plassert i en lukket bærestol, fraktet gjennom forum, fulgt av sine gråtende slektninger, med alle seremonier av en ekte begravelse, til en opphøyd grunn kalt Campus Sceleratus rett innenfor bymurene, nær Porta Collina. Der var et lite kammer i undergrunnen som hadde blitt tidligere forberedt, og som inneholdt en sofa, en lampe, og et bord med litt mat. Pontifex maximus løftet opp hennes hender og mumlet en hemmelig bønn, åpnet bærestolen, ledet synderen fram og plasserte henne ved trinnene til stigen som ga adgang til cellen under bakken, overlot henne til offentlige bøddelen og hans hjelpere, som førte henne ned, trakk opp stigen, og fylte gropen med jord fram til den var på samme nivå som den omliggende bakken, etterlot henne til å omkomme, fratatt alle de tegn på respekt som vanligvis ble gitt til den avdødes ånder.

Tilfeller av ukyskhet og straff for det var sjeldne. I 483 f.Kr., fulgt av en periode med illevarslende tegn, og på råd fra sannsigere at religiøse seremonier var ikke fulgt nært nok, ble vestalinnen Oppia funnet skyldig i brudd på kyskheten og straffet. Vestaprestinnen Tuccia ble anklaget for utukt, men hun bar vann i en sil for å bevise sin kyskhet:

Å, Vesta, om jeg alltid har ført rene hender til dine hemmelige tjenester, gjør det så nå med denne silen at jeg skal kunne frakte vann fra Tiber og føre det til ditt tempel.

Ettersom vestalinnenes jomfruhet ble antatt å være direkte korrelert til den hellige brenningen av ilden, og om ilden slukket, da ble det antatt at enten hadde vestalinnen handlet galt eller at hun ganske enkelt ikke fulgt sine plikter. Den endelige beslutningen var ansvaret til pontiffex maximus, eller overhodet for Pontifikalkollegiet, i motsetning til den domstol. Mens vestajomfruenes helligdom eksisterte i over et tusen år, er det kun ti nedtegnede dommer for ukyskhet og disse skjedde alle i tider med politisk krise for den romerske staten. Det har blitt foreslått at vestaprestinnene ble benyttet som politiske syndebukk

Plinius den yngre var overbevist om at Cornelia, som var virgo maxima, som ble gravlagt levende på ordre fra keiser Domitian, var uskyldig i anklagen på ukyskhet, og han beskrev hvordan hin søkte å holde sin verdighet intakt da hun steg ned i kammeret:

... da hun ble ført ned i kammeret under bakken, og hennes kappe hengte seg opp, snudde hun og samlet det opp. Og da bøddelen tilbød henne sin hånd, krympet hun seg fra den og snudde seg vekk i avsky; avviste med forakt ubehaget å få kontakt, kysk, ren og hellig: og med all den holdning av beskjeden verdighet, for med ytterste bestrebelser for å omkomme med korrekt oppførsel og anstand.

Dionysios fra Halikarnassos hevdet at de tidligste vestaprestinner ved Alba Longa ble pisket og «drept» for å bryte deres løfter om sølibat, og at deres barn ble kastet i elven. I henhold til Titus Livius hadde Rea Silvia, mor til Romulus og Remus, hadde hun ble tvunget til å bli en vestaprestinne for at hun ikke skulle føde en arving til kongetronen, og da hun fødte tvillingene, ble det hevdet at hun lenket og kastet i fengsel, og hennes to barn kastet i elven. Dionysios nevte også at troen på at praksisen med levende begravelse ble opprettet av den romerske kongen Tarquinius Priscus, og påførte denne straffen på prestinnen Pinaria. Den bysantinske historikeren Georgios Kedrenos fra 1000-tallet er den eneste gjenværende kilden til påstanden at før Priscus, hadde den romerske kongen Numa Pompilius opprettet dødsstraff ved steining for ukyske vestaprestinner, og at det var Priscus som endret straffen til levende begravelse. Pisking med kjepper ble tidvis benyttet før begravelse, slik som ble gjort med Urbinia i 471 f.Kr.

Mistanker oppsto først mot Minucia ved en ikke helt anstendig kjole og bevis fra en slave. Hun ble funnet skyldig i ukyskhet og gravlagt levende. Tilsvarende med Postumia, som var uskyldig ifølge Livius, ble anklaget for ukysket ved mistanker vekket ved hennes usømmelige holdning og oppførsel. Postumia ble strangt advart. Aemilia, Licinia, og Martia ble henrettet etter å ha blitt angitt av tjeneren til en barbarisk (utenlandsk) rytter. Noen få vestalinner ble frikjent. En del frikjente dem selv ved ildprøve. Kjæresten til en skyldig vestajomfru ble pisket til døde i Forum Boarium eller ved Comitium.

Atrium Vestæ

Vestalinnenes hus og Vestas tempel sett fra Palatinerhøyden.

En rekonstruksjon av vestalinnenes hus, tegning av Christian Huelsen (1905).

Atrium Vestæ, eller Vestajomfruenes hus, var en palasslignende bygning i tre etasjer med femti rom hvor Vestas prestinner bodde. Det lå rett bak det sirkelrunde Vestatempelet ved den østlige enden av Forum Romanum, mellom Regia og ved foten av Palatinerhøyden. Domus publicæ hvor pontifex maximus bodde, lå i nærheten av Atrium inntil denne rollen ble overtatt av de romerske keiserne. Den hellige ild ble oppbevart i Vestatempelet. Helt i øst lå en åpen, hvelvet hall med en statue av Numa Pompilius, den mytologiske grunnleggeren av Vestas kult.

Ovid i Fasti beskrev Vestas rundtempel, hvor dikteren sammenligner tempelet med jorden selv:

Vesta er den samme samme som jorden (Terra): Det er alltid en brennende ild under begge, og både jorden og arnen utgjør hennes sete. Jorden er lik en kule som ikke trenger noen slags støtte: En så stor tyngde svever i luften som omslutter den. Dens egen evne til å rotere holder kretsløpet i balanse og det finnes ingen kanter som kan presse på noen del siden den befinner seg midt i universet og ikke berører noen av sidene mer eller mindre. Hvis den ikke hadde vært avrundet, ville noen av delene vært nærere enn andre, og jorden ville ikke vært byrden i universets midte.

Vestafestivalen

De viktigste festivalen for Vesta var Vestalia som ble feiret fra den 7. juni til 15. juni. På den første dagen ble hennes helligdom tilgjengelig for mødre i familier som brakte matfat. Til alle andre dager var stedet forbudt for alle andre enn gudinnens prestinner. De enkle seremoniene ble forrettet av vestalinnene og de samlet korn og lagde mola salsa, en form for saltkaker, for festivalen. Dette var den eneste tiden hvor de selv gjorde saltkaker da dette var den helligste tiden for Vesta, og det måtte bli gjort perfekt og korrekt, da det ble benyttet i alle offentlige ofringer.

Klesdrakt

Den viktigste klesdrakten besto av en infula, en suffibulum og en palla. Førstnevnte var en drakt som ble båret av prester og andre religiøse personer i Roma. En vestalinnes infula var hvit og gjort av ull. Suffibulum var et hvitt hodekledning som ble båret under ritualer og ofringer. Vanligvis var det røde og hvite ullbånd som symboliserte vestalinnenes forpliktelse å bevare Vestas hellige ild og til deres forpliktelse av kyskhet og sølibat. Palla var en langt, enkelt sjal, en typisk kledning for romerske kvinner. Palla og dens nål, var drapert over venstre skulder.

Vestalinnene hadde også en detaljert frisyre som besto av seks eller sju fletter som romerske bruder også bar. I 2013 ble Janet Stephens den første som gjenskapte hårfrisyren til vestalinnene på en moderne person.

Litteratur

• Beard, Mary (1980): «The Sexual Status of Vestal Virgins» i: The Journal of Roman Studies, 70, s. 12–27.
• Kroppenberg, Inge (2010): «Law, Religion and Constitution of the Vestal Virgins» i: Law and Literature, 22 (3), s. 418–439.
• Lanciani, Rodolfo (1898): «The Fall of a Vestal», kapittel 6 i Ancient Rome in the Light of Recent Discoveries. Houghton, Mifflin and Company, Boston & New York.
• Peck, Harry Thurston (1898): Harpers Dictionary of Classical Antiquities
• Parker, Holt N. (2004): «Why Were the Vestals Virgins? Or the Chastity of Women and the Safety of the Roman State» i: American Journal of Philology, 125 (4), s. 563–601.
• Platner, Samuel Ball; Ashby, Thomas (1929): A Topographical Dictionary of Ancient Rome, London: Humphrey Milford. Oxford University Press, via Perseus
• Wildfang, Robin Lorsch (2006): Rome's Vestal Virgins. Oxford: Routledge, innb., ISBN 0-415-39795-2; uinnb., ISBN 0-415-39796-0.

Eksterne lenker

(en) Vestals – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• «Vesta og nonnene», artikkel av H.M. Trangerud
• «Den evige ild», Teknisk ukeblad
• «Vestales», Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities
• «House of the Vestal Virgins»