Veitsle (norrønt veizla) eller gjesting betegnet i middelalderen fritt underhold for kongen og følget hans i det distriktet de oppholdt seg når de var ute på reise i riket.[1] Dette var mat og drikke som bøndene og leilendingene måtte skaffe til veie.[2] Biskopene hadde samme rett til veitsle hos prestene.[1] Varighet og antall følgesveiner var slått fast ved lov eller sedvane. Etter hvert ble veitsle en fast skatt.[1][3]

Veitsle betyr egentlig «gave» eller «ytelse» , men kan også bety «gjestebud» og «gjestebudskost».[4]

ReferanserRediger