Wikipedia

Veier i Norge

Den første kjøreveien eller kongeveien i Norge beregnet for hjultransport ble bygget i årene 1625–1630 mellom Kongsberg og Hokksund for transport mellom Kongsberg Sølvverk og nærmeste havn. Omkring 1650 ble den forlenget til Drammen og Christiania. Siden ble kongevei en felles betegnelse for gjennomgående hovedveier anlagt av statlige myndigheter. Den Fredrikshaldske kongevei gikk mellom Christiania og Fredrikshald (Halden) og var en videreføring av de eldre tråkk, dels oldtidsveier, som ble forsøkt gjort farbare med hjuldoninger rundt 1660. Den Fredrikshaldske var en del av Norges første utenriks ferdselsvei, Københavnske Kongevei, som ved hjelp av fergeforbindelse fra Helsingborg til Helsingør førte helt til København. Den Bergenske kongevei bandt sammen Oslo og Bergen, blant annet over Krokkleiva i Buskerud og Harestua i Oppland. Den Wingerske kongevei var hovedferdsåren mellom Kristiania og Stockholm og gikk via Kongsvinger. Andre norske kongeveier er Den Østerdalske kongevei og Den Trondhjemske kongevei. Den gamle kjerreveien som går fra Kristiansand til Jæren og Stavanger er også en kongevei. En gammel kongevei gikk dessuten gjennom den dype Vidalen i Oppland og en annen fra Ringerike til Valdres. Før disse veiene fantes private veier for landbruksformål, men de utgjorde ikke noe sammenhengende nettverk.

Vindhallavegen ved Borgund i Lærdal

Etter vedtaket om veiloven (vegloven) av 1851 ble det fart på veiutbyggingen i alle deler av landet.[trenger referanse]

Veier med transport som hovedformål utformes slik at de gir effektiv transport av personer og gods. Effektiv transport innebærer at mange personer og mye gods kan komme raskt og pålitelig fra et sted til et annet. Veiene utformes derfor helst slik at de både gir høy transporthastighet og tilstrekkelig transportkapasitet i forhold til behovet. I veiplanlegging er det anbefalt å planlegge for en tidsperiode på 20-30 år frem i tid når transportkapasiteten skal dimensjoneres.[trenger referanse]

Veiene er i dag mye bredere enn før, og har stadig bedre standard, med unntak av store deler av vestlandet[trenger referanse]. I tillegg kreves mange steder at fortau og eventuelt sykkelbane kommer i tillegg. I svinger er det vanlig med dossering av veien.

Den generelle fartsgrensen i Norge er 80 km/t på landevei og 50 km/t i tettbygd strøk, andre fartsgrenser er skiltet.[1] I bebygde strøk er det vanlig med ytterligere fartsbegrensning, gjerne forbundet med fartshumper for å beskytte myke trafikanter, som også har prioritet når de krysser veien på fotgjengeroverganger.

Sikkerhet rediger

Vegmyndighetene arbeider etter en visjon om null drepte og null varig skadde i trafikken, den såkalte nullvisjonen. Nullvisjonen innebærer noen enkle huskeregler for dimensjonering av maksimum hastighetsnivå på veier. Det er 70 km/t på strekninger med møtende trafikk uten midtdeler, 50 km/t for veier med kryssende trafikk (kryssområder) og 30 km/t i områder hvor det ferdes myke trafikanter (bysentrum, boliggater). [2] viser at 214 personer døde i trafikken i 2009. Dette er det laveste antallet drepte siden 1955. Antall drepte nådde en topp i 1970 med 560 på ett år og det har siden vært en generell nedgang i antall drepte. Det har ikke vært en like sterk nedgang i antall hardt skadde. I 2020 var antall drepte på et år under 100 for første gang siden 1947. I 2020 var det en nedgang i veitrafikken på opp mot 8 % fra året før, noe som trolig har betydning for antall ulykker. Norge har det lavest antall drepte i trafikken både i forhold til antall innbyggere og i forhold til kjørte kilometer.[3]

Anlegg og vedlikehold rediger

Asfalten, veibanens dekke i overflaten, slites særlig av piggdekk, mens de dypere, bærende lagene av veien brytes bare ned av tunge kjøretøy. Antallet personbiler på en vei har ingen betydning for skader i dypere lag av veikonstruksjonen.[4][5]

Administrativ inndeling rediger

I Norge kan veiene deles inn i følgende kategorier:

Vegloven av 1824 delte veinettet i hovedveger og bygdeveger. Som hovedveg regnet loven alle mellomriksveier, mellom landsdeler, mellom byer og tilførselsveier til byer. Loven av 1824 bestemte at utgiftene som hovedregel skulle dekkes av det fylke hovedveien gikk gjennom. Videre stilte vegloven av 1824 følgende krav til veibredde: hovedvei 5,00 meter (unntaksvis 4,40 meter) og bygdevei 3,75 meter. Vegloven fra 1851 justerte unntaksregelen (for eksisterende vei eller spesielle forhold) ned til 3,75 m for hovedvei og 2,50 meter for bygdevei.[6] Veglovene fra 1851 og 1912 beholdt inndelingen i bygdevei og hovedvei. Fra 1893 ble utgiftene til hovedveier dekket av statskassen. I 1912 ble de offentlige veiene inndelt i hovedveier og bygdeveier. Inndelingen i riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført med vegloven av 1963.[7]

I Norge var det pr. 1. januar 2010 til sammen 93 347 km offentlige veier. Av dette var 10 451 km (11,2 %) riksveier/europaveier, 44 318 km (47,5 %) fylkesveier og 38 578 km (41,3 %) kommunale veier.[8] I tillegg til dette kommer private veier.

Veinettets utvikling rediger

På 1600-tallet var strekningen Christiania-Drammen med forgreninger til Kongsberg og Larvik praktisk talt de eneste veiene som var kjørbare med hjul om sommeren. På 1700-tallet ble det fart i veibyggingen og ved om lag år 1800 var det kjørbare veier mellom Christiania og de andre hovedbyene i Sør-Norge (Trondheim, Bergen og Stavanger). Ved omkring 1800 var det totale veinettet på 11.500 kilometer. Selv om dette var et sammenhengende veinettet egnet veiene seg best til ridning (sommer) og kjøring med slede om vinteren.[6] Etter 1950 har den samlede lengden på vegnettet i Norge vokst med 1,1-1,3 % årlig.[9]

Før 1950 er tallene for «hovedveger» ført under riks- og fylkesvei, mens «bygdeveier» er ført under kommunale veier. Tall i kilometer.

År Tilsammen Derav fast veidekke
Riksveier Fylkesveier Kommunale veier Totalt Riksveier Fylkesveier Kommunale veier Totalt
2010[8] 10 451 44 318 38 578 93 347
2010[10] 27 477 27 281 38 589 93 347
2000[11] 26 705 27 213 36 962 90 880
1990[12] 26 143 26 849 35 177 88 174 25 484 17 559 17 982 61 025
1980[13] 25 141 31 505 24 265 80 911 21 170 13 438 9 865 44 473
1970[14] 24 118 29 223 17 760 71 101 6 370 1 736 3 379 11 485
1960[15] 16 277 8 093 26 013 50 383 2 628 580 543 3 751
1950[16] 21 568 22 679 44 247
1900[17] 10 671 17 920 28 591
1850[17] 6 181 9 910 16 091
1800[18] 3 935 7 413 11 348

Regionsreform av veinettet rediger

Det var i 2009 i alt 27 262 km fylkesveier i Norge. Dette utgjorde 29,2 % av de 93 247 km offentlige veiene i Norge.[19] 1. januar 2010 ble de fleste riksveier som ikke var stamveier (kalt øvrige riksveier) overført til regionene (fylkene) og ble fylkesveier. 17 200 km riksvei (og 78 ferjesamband) ble omgjort til fylkesvei og gitt til fylkene, mot en kompensasjon på 6,9 milliarder kroner.[20] Fylkene har etter dette rundt 44 000 kilometer vei, mens staten har cirka 10 000 kilometer i sitt veinett. Etter at reformen trådte i kraft er det to typer fylkesveier i Norge – de opprinnelige fylkesveiene som ikke var skiltet, og skiltet fylkesvei, dvs. de tidligere riksveiene.

Geografisk inndeling rediger

Hovedveinettet i Norge er organisert langs 8 korridorer. Disse representerer landets hovedtrafikkårer.[21]

Teknisk inndeling rediger

I Norge kan veiene inndeles i tre hovedgrupper med forskjellig utbyggingsstandard. Disse er

Det viktigste kjennetegnet som skiller disse fra hverandre er evnen til å lede forskjellig stor trafikkmengde. For å oppnå ønsket flyt i trafikken er det laget en vegnormal, som sier hvilken vegtype som skal bygges avhengig av gjennomsnittlig trafikkmengde/døgn/år, ÅDT (årsdøgnstrafikk). Vegnormalen er veiledende. Mange veier har høyere trafikkmengde enn listen og mange hovedveier har lavere bredde enn 8,5m. Ombygging skjer dersom finansiering tillater. Tallene for hovedveier er som følger utenfor tettbygd strøk:[22]

  • ÅDT <4 000: 8,5m kjørebane med 3,25m kjørefelt og 1m skuldre (Kan reduseres til 7,5m i kostbart/sårbart terreng). Fartsgrense 80/90 km/t. Kan være motortrafikkvei.
  • ÅDT 4 000-6 000: 10m kjørebane med 3,5m kjørefelt, 1m forsterket midtoppmerking og 1m skuldre. Fartsgrense 80 km/t. Kan være motortrafikkvei.
  • ÅDT 6 000-12 000: 12,5m kjørebane med 3,5m kjørefelt, 2,5m midtdeler og 1,5m skuldre. Fartsgrense 90 km/t. Motortrafikkvei.
  • ÅDT 12 000-20 000: 20m kjørebane med 3,5m kjørefelt (4 stk), 3m midtdeler og 1,5m skuldre. Fartsgrense 100 km/t. Motorvei (kalles også «smal motorvei»).
  • ÅDT >20 000: 23m kjørebane med 3,5m kjørefelt (min 4 stk), 3m midtdeler og 3m skuldre. Fartsgrense 100/110 km/t. Motorvei.

Andre inndelinger er etter største totalvekt, største aksellast om vinteren, vogntoglengde, dossering og type veidekke. I 2009 hadde alle riksveiene i Norge fast veidekke bortsett fra riksvei 252 (nå fylkesvei 252) (Tyin–Eidsbugarden), riksvei 258 (nå fylkesvei 258) (Gamle Strynefjellsvegen) og riksvei 886 (nå fylkesvei 8860) (Storskog–Grense Jakobselv).[23] Disse fikk beholde grusdekket i henhold til Nasjonal verneplan for veger og bruer. Alle tre ble omdefinert til fylkesvei 1. januar 2010. Det er fortsatt en del andre fylkesveier med grusdekke.

De enkelte veistrekningene kan inndeles etter type byggverk, som for eksempel bro, tunnel, skjæring eller fylling. Også fergestrekninger kan betraktes som veistrekninger ved at bilfergene inngår i veinettet.

I 2005 var 111 km riksveg skiltet med fartsgrense 100 km/t, 1083 km var skiltet 90 km/t og 19000 km hadde vanlig fartsgrenser på 80 km/t.[24] I 2014 ble en del motorveier skiltet med 110 km/t.

I 2020 hadde 11 % (om lag 1200 km) av riksvegnettet så smal kjørebane at det ikke var gul midtstripe, noe som betyr at det kan være vanskelig for to vogntog å møtes. I Nord-Norge hadde 785 km riksveg ikke gul midtstripe, mens Vestland og Rogaland fylker hadde 270 km riksveg uten midtstripe.[25]

Veier og delstrekninger i Norge har en intern kode hos Vegvesenet. Det er en bokstav for veikategori (E,R,F,K,P,S=europa/riks/fylkes/kommunal/privat/skogsbilvei), en bokstav (som er V for veier i trafikk, og A under anlegg m.fl.), og et nummer 1–9999. Nummeret er fra 2020 unikt i Norge for kategori E,R,F. For delstrekninger legges det til S og et nummer (for strekning) og D og et nummer (for delstrekning som normalt er 1 for hovedløpet). I tillegg kan steder langs veien betegnes med koden pluss M og et nummer 0–99999 som er meter innenfor delstrekningen. Armer kan ha eget S-nummer, men har ofte kun egne D-nummer.[26]

Veinavn rediger

Navn på lokale gater og veier i Norge blir bestemt av kommunen. Ofte har navnet lange tradisjoner eller lages med lokalhistoriske referanser.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Vegtrafikkloven av 1965, § 6, lest på Lovdata http://www.lovdata.no/all/hl-19650618-004.html 8.des 2012.
  2. ^ Statistikken
  3. ^ Rønning, Oliver (1. januar 2021). «Historisk få mistet livet i trafikken i 2020». NRK. Besøkt 3. januar 2021. «For annerledesåret 2020 ble det første året siden tellingene startet at antallet trafikkdrepte på norske veier er under 100.» 
  4. ^ «Bare de tunge kjøretøyene ødelegger norske veier». www.aftenposten.no. 19. oktober 2013. Besøkt 7. august 2022. «— Det spiller ingen rolle hvor mange personbiler som kjører på veiene. Bare tungtransport bryter ned, sier Arild Ragnøy ved Statens vegvesen.» 
  5. ^ «- Bare tungtransport sliter norske veier». e24.no. 19. oktober 2013. Besøkt 7. august 2022. 
  6. ^ a b Bjørnland, Dag (1989): Vegen og samfunnet. Oslo: Vegdirektoratet.
  7. ^ Bjørnland, Dag (1989): Vegen og samfunnet. Oslo: Vegdirektoratet, s.217.
  8. ^ a b Etter at regionsreformen trådte i kraft.
  9. ^ Bjørnland, Dag (1989): Vegen og samfunnet. Oslo: Vegdirektoratet, s.218.
  10. ^ «Tabell 415: Offentlige veier, etter fylke. 1. januar 2010.». Statistisk sentralbyrå. 2010. Besøkt 27. april 2011. 
  11. ^ «Tabell 537: Offentlige veier, fylke. 1. januar 2000.». Statistisk sentralbyrå. 2000. Besøkt 27. april 2011. [død lenke]
  12. ^ «Tabell 377: Offentlige veier. Fylke. 1. januar 1990.» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 1990. Besøkt 27. april 2011. 
  13. ^ «Tabell 261: Offentlige veier. 1. januar. 1980» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 1980. Besøkt 27. april 2011. 
  14. ^ «Tabell 230: Offentlige veier. 1. januar. 1970» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 1970. Besøkt 27. april 2011. 
  15. ^ «Tabell 172: Offentlige veier. 30. juni. 1959, fast vegdekke pr. 1. oktober 1959» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 1960. Besøkt 27. april 2011. 
  16. ^ «Tabell 146: Lengden av offentlige veier 1938 og 1944–1949.» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 1960. Besøkt 27. april 2011. 
  17. ^ a b Bjørnland, Dag (1989): Vegen og samfunnet. Oslo: Vegdirektoratet. (tallene gjelder "offentlig veg" s.350).
  18. ^ Bjørnland, Dag (1989): Vegen og samfunnet. Oslo: Vegdirektoratet. (tallene gjelder "offentlig veg" og er tatt fra grafisk fremstilling s.9 som er vanskelig å lese av helt nøyaktig).
  19. ^ Statistisk sentralbyrå: Tabell 416: Offentlige veier etter fylke 1. januar 2009 Arkivert 14. januar 2008 hos Wayback Machine.
    Merk: Tallene er medregnet gatenettet i byene. For kommunale veier er ikke alle kommunene oppdatert.
  20. ^ Byggeindustrien.no[død lenke] – Får 6,9 mrd vei-kroner
  21. ^ «Stamnettutredning-Riksvegnettet» (PDF). Vegvesenet. 7. april 2011. Besøkt 17. november 2011. [død lenke]
  22. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 30. juni 2018. Besøkt 20. april 2019. 
  23. ^ «Nasjonal verneplan - del 2 av 9: Vegmiljø, alle fylker». Statens vegvesen/Vegdirektoratet. 2002. s. 85. Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2016. Besøkt 20. juni 2016. 
  24. ^ Transportøkonomisk institutt, Trafikksikkerhetshåndboken, kapittel 3.11. Lest på nett http://tsh.toi.no/index.html?22141 8.des 2012.
  25. ^ Bjelland, Eli (2. mars 2020). «Har venta 25 år på gul midtstripe på europavegen». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 3. mars 2020. «Rundt 11 prosent av riksvegnettet er så smalt at det manglar gul midtstripe, viser tal frå Statens vegvesen. Desse vegane finst nesten berre i Nord-Noreg og på Vestlandet.» 
  26. ^ Referansesystemet i NVDB fra 2020[død lenke]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Veier_i_Norge&oldid=24267927»