Valgordningen i Norge

(Omdirigert fra «Valgordning i Norge»)

Valgordningen, eller valgsystemet i Norge, beskriver hvordan valg til Stortinget, kommunestyrer, fylkesting og Sametinget samt til bydelsutvalg i Oslo organiseres og gjennomføres. Et valgsystem har som oppgave å oversette velgeres preferanser av politiske partier, enkeltkandidater og andre grupper til en forsamling som skal representere velgernes synspunkter og ta politiske avgjørelser på vegne av disse. I Norge avholdes valg annethvert år, vekselvis mellom kommunestyre- og fylkestingsvalg og stortingsvalg/sametingsvalg, noe som gir valgperioder på 4 år. Det nyligste stortingsvalget fant sted i 2021, og det nyligste kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023.

Eldre stemmeurne fra Selje, Sogn og Fjordane

Ved hvert valg velges samtlige mandater. Dette til forskjell fra valgsystemer der kun deler av en forsamling er på valg ved hvert valg. Et eksempel på dette er valget av representanter til USAs senat. Her avholdes valg hvert andre år, men kun ⅓ av representantene er oppe til valg hver gang. En termin er da altså seks år. I Norge er valgterminen for alle valg fire år.

Før andre verdenskrig var det lokalvalg og stortingsvalg hvert tredje år (uavhengig av hverandre).

Historie

rediger

«Bondeparagrafen», som gjaldt fra 1814 til 1952, fastsatte at landdistriktene (amtene) skulle ha dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene (kjøpstedene). Paragrafen innebar at byene og omliggende landdistriktene var adskilte valgkretser. Bestemmelsen førte til at bydistriktene fikk langt flere representanter relativt til folketallet enn landdistriktene. Noen byer som var til dels langt fra hverandre ble slått sammen til en valgkrets for eksempel Tromsø, Narvik og Bodø eller Kristiania og Kongsvinger. Det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet i 1952.[1][2][3]

1814–1905

rediger

Norge hadde fra vedtaket om Grunnloven i 1814 fram til og med stortingsvalget 1903 et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. Det var én valgmann per 50 stemmeberettigede i kjøpstedene og én valgmann per 100–200 stemmeberettigede i prestegjeldene på landet.[4] På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man så dermed at valgmennene skulle være bedre skikket til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget.

Antallet plasser på Stortinget var ikke fastsatt i 1814, men var avhengig av antall valgmenn og stemmeberettigede - ingen valgdistrikter skulle likevel ha over 4 representanter og samlet antall representanter «burde» ligge mellom 75 og 100. I 1816 ble amtenes representasjon begrenset til 3, grensen ble i 1830 igjen hevet til 4. I 1842 ble regelen grensen for totalantallet fjernet. Antallet representanter på Stortinget gikk opp og ned med folketallet inntil 1859 da antallet representanter og fordelingen av disse på valgdistriktene ble fastsatt i Grunnloven: 74 fra landdistriktene, 37 fra kjøpstedene, total 111. I 1902 var totaltallet øket til 117, med 78 og 39 på henholdsvis land- og bydistriktene.[5] Systemet kom under kritikk mot slutten av 1800-tallet, dette var spesielt rettet mot bondeparagrafen som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landkommuner noe som førte til at byene ble klart overrepresentert. Byenes overrepresentasjon ble noe mindre ved urbaniseringen på slutten av 1800-tallet. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1953.[6][7][8]

Systemet med valgmenn er i dag særlig kjent fra USAs presidentvalg

I 1840 var 90 % av det stemmeberettigede i landdistriktene og sank på grunn av urbaniseringen til 75 % i 1900. Ved utvidelsen av stemmeretten økte landdistriktenes andel til 80 % i 1905.[9] I 1949 var det i landdistriktene gjennomsnitt 14600 stemmeberettigede for hver representant, mens i byene var det 14300.[10]

By og land 1815-1900[11]
År representanter stemmeberettigede

per representant

Innbyggere

per representant

land by land by land by
1815 61 26 878 219 13 322 3008
1838 67 32 937 216 16 778 3478
1850 67 39 953 238 18 751 3913
1859 67 50 950 250 19 100
1870 74 37 947 304 20 078 7347
1888 76 38 1388 703 20 473 11710
1900 76 38 4425 2733 21673 15899

1905–1919

rediger

I 1905 ble valgsystemet lagt om slik at man fikk enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt.[9] Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført en ny valgomgang. Valget favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg noe som førte til at Arbeiderpartiet som fikk rundt 33 % av stemmene i 1915 bare fikk 15 % av setene i Stortinget.

Venstre som på starten av 1900-tallet var det største partiet ønsket ikke å endre valgsystemet da de fryktet dette ville favorisere Høyre, men med Arbeiderpartiets framvekst gikk Venstre med på å endre valgordningen i 1919.[trenger referanse]

I 1905 var byene og de omliggende landdistriktene separate valgkretser. Fra 1905 var Kristiania egen valgkrets (tidligere inngikk Hønefoss og Kongsvinger sammen med Kristiania i en krets med fire mandater til sammen), Tromsø ble skilt fra Bodø/Narvik (1 representant hver), og Kongsberg/Hønefoss og Mjøsbyene/Kongsvinger dannet en valgkrets hver.[12]

Representanter fordelt på enmannskretser fra 1906[13]
Amtene Representanter Kjøpstedene Representanter
Akershus amt 5 Ålesund og Molde (Q71943454) 1
Bergen amt 4 Arendal og Grimstad 1
Nordre Bergenhus amt 5 Bodø og Narvik 1
Søndre Bergenhus amt 6 Brevik 1
Bratsberg amt 4 Drammen (Q65945578) 2
Buskerud amt 4 Flekkefjord (Q71976134) 1
Finmarkens amt 2 Fredrikshald 1
Hedemarkens amt 6 Fredrikstad 1
Jarlsberg og Larviks amt 4 Hammerfest, Vardø, og Vadsø 1
Tromsø amt 3 Haugesund (Q72272260) 1
Nordre Trondhjems amt 4 Holmestrand (Q50247194) 1
Kristiania amt 5 Tromsø (Q72102234) 1
Kristians amt 5 Kongsberg og Hønefoss (Q72272335) 1
Lister og Mandals amt 4 Kragerø (Q71523973) 1
Nedenes amt 4 Kristiansand (Q59307471) 2
Nordlands amt 6 Kristiansund (Q55279069) 1
Romsdals amt 5 Larvik og Sandefjord (Q51071711) 1
Smaalenenes amt 5 Lillehammer, Gjøvik, Hamar, og Kongsvinger 1
Stavanger amt 5 Moss og Drøbak 1
Søndre Trondhjems amt 5 Porsgrund (Q54656771) 1
Sarpsborg 1
Skien (Q50172635) 1
Stavanger (Q71527645) 2
Trondhjem og Levanger 4
Tønsberg (Q59240435) 1
Østerrisør (Q50246615) 1

Fra 1920

rediger

I 1919 ble det innført forholdstallsvalg (med D'Hondts metode)[14] for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn, valgkretsene ble også endret slik at de samsvarer med fylkene og det blir flere representanter fra hvert fylke og et lavt styringstillegg. Regelen om at 2/3 av representantene skulle komme fra landdistrikter (bondeparagrafen) ble beholdt, men antallet representanter ble i 1919 økt til 150.[6][5] I 1952 var «bondeparagrafen» ble opphevet og det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet. Samtidig ble St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført.[15][16] Stortingsvalget i 1953 var det første med fylkene som valgdistrikter der byer og landdistrikter valgt sammen.[6] I dag brukes St. Laguës modifiserte metode for mandatberegning mellom valglistene, og St. Laguës metode (umodifisert) til mandatfordelingen mellom valgdistriktene.[17]

Antall velgere bak hver representant, etter parti (gjennomsnitt)[2]
Parti 1927 1930 1933 1936 1945 1949
Arbeiderpartiet 6239 7972 7252 8837 8013 9463
Høyre 7998 7989 8414 8656 10115 13605
Venstre 5746 7642 8877 10106 10246 11324
Bondepartiet 5732 7605 7546 9335 11914 11609
Kristelig folkeparti 10280 9805 14723 16579
Kommunistene 15046

Ny valglov fra stortingsvalget 2025

rediger

Et valglovutvalg ledet av Ørnulf Røhnebæk ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. juni 2017 for å fremme forslag til ny valglov. Utvalget la frem sin utredning til Kommunal- og moderniseringsdepartementet 27. mai 2020.[18] Grunnlovsendringene knyttet til dette ble vedtatt 1. juni 2022.[19] Regjeringen sitt forslag til ny valglov ble lagt frem 3. mars 2023. Den nye valgloven gjelder fra stortingsvalget 2025.[20]

Blant de større endringene som ble innført er muligheten til å forlenge eller utsette valg og utnevne omvalg om det er en ekstraordinær situasjon som hindrer velgerne å stemme.[19] Muligheten for å endre rekkefølgen på kandidatene på listen ved stortingsvalg ble også fjernet. Dette var fordi mulighet ikke var reell og ga velgerne et inntrykk av at de hadde en innflytelse de ikke hadde.[20]

Stortingsvalg

rediger
Se også: Stortingsvalg

Ved stortingsvalg har norske statsborgere som er minst 18 år det kalenderåret valget avholdes stemmerett. Vedkommende må også være eller ha vært folkeregistrert som bosett i Norge. Stemmeretten gjelder i den kommunen personen er manntallsført. Manntallet er basert på folkeregisteret og gjelder bosted 30. juni i valgåret[21].

Alle som har stemmerett er i utgangspunktet valgbare og er forpliktet til å ta i mot vervet, med mindre de gir skriftlig melding om at de ikke ønsker å bli ført opp på den aktuelle valglisten (også kalt ombudsplikten, grunnloven § 63). Enkelte personer med spesielle stillinger eller embeter er av prinsppielle grunner ikke valgbare, blant annet høyesterettsdommere, medarbeidere i utenrikstjenesten og i departementene (grunnloven § 62). Valget skjer ved lister vanligvis sammensatt av partiene, men vervet er personlig og ikke knyttet til parttilhørighet. Stortingsrepresentanten kan gå ut av partiet eller skifte parti i stortingsperioden.

Valget avholdes samtidig i alle kommuner en mandag i september måned det siste året i hver stortingsperiode (det er anledning til å avholde valg også søndagen før den felles valgdagen). Stortinget trer sammen første hverdag i oktober (grunnloven § 68). Det sittende stortinget kan forlenge eller utsette valget om det har skjedd noe ekstraordinært som hindrer en vesentlig del av velgerne å stemme. Stortinget har også mulighet til å vedta omvalg i slike tilfeller (grunnloven § 54).[19]

Valgkretser og mandater

rediger

Utdypende artikkel: Mandatfordeling på fylker

Stortinget sitter totalt 169 stortingsrepresentanter valgt inn fra 19 valgdirstrikt. Valgdistrikt tilsvarer fylkene før 2018. Hvor mange representanter det til en hver tid skal være fra hver valgdistrikt er basert på en utregning som både vurderer folketall og areal. Denne utregningen gjøres på nytt før hvert valg. Utregningen er lagt opp på en slik måte at store valgkretser får en fordel, da hver innbygger gir ett poeng, mens hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Dette gir videre grunnlaget for mandatfordelingen mellom valgdistrikt. Et valgdistrikt kan ikke få mindre enn 4 mandater[22].

Mandatfordeling (2025)[23]
Østfold 9 Rogaland 14
Akershus 20 Hordaland 16
Oslo 20 Sogn og Fjordane 4
Hedmark 7 Møre og Romsdal 8
Oppland 6 Sør-Trøndelag 10
Buskerud 8 Nord-Trøndelag 5
Vestfold 7 Nordland 9
Telemark 6 Troms 6
Aust-Agder 4 Finnmark 4
Vest-Agder 6 Derav 19 utjevningsmandater

Mandatfordeling

rediger

Utdypende artikkel: Sainte-Laguës metode

I Norge brukes en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode for å bestemme mandatfordelingen. Antall stemmer for hvert enkelt parti divideres på henholdsvis 1,4; 3; 5; 7; 9; 11; ... og så videre, med økning på 2. Dette fortsetter man med inntil antall kvotienter er likt eller større enn antall mandater til fordeling. Kvotientene rangeres så fra høyest til lavest. Partiet som står for den høyeste kvotienten får det første mandatet, mandat nummer to går til partiet med nest høyeste kvotient og så videre til alle mandater er fordelt.

Under er mandatfordelingen slik den foregikk for Nordland ved Stortingsvalget 2013.[24] Arbeiderpartiet fikk klart flest stemmer og får dermed også det første distriktmandatet med høyest tall (33 387,9) etter første deling (på 1,4). Følgelig gjelder så tallet ved neste deling for Arbeiderpartiet (15 581,0) og dette er ikke høyt nok til å få distriktmandat nr. to der Høyre har et høyere tall etter første deling (20 193,6). Høyre får dermed det andre distriktmandatet. Slik føres hele valgregnskapet frem til de åtte distriktmandatene i Nordland er utdelt. Til slutt vil det da gjenstående høyeste tallet til et parti få utjevningsmandatet. I dette tilfellet er dette Senterpartiet. Senterpartiet fikk en nasjonal oppslutning på 5,5 %, og er dermed over sperregrensen og har tilgang til fordelingen av utjevningsmandatene.[25]

Fordelingen av stortingsrepresentanter fra Nordland ved stortingsvalget i 2013
Deletall A SV MDG Sp KrF V H FrP
Stemmer til partiet 46 743 6 907 2 653 9 237 4 886 4 938 28 271 25 020
1,4 33 387,9 (1) 4 933,6 1 895,0 6 597,9 (9u) 3 490,0 3 527,1 20 193,6 (2) 17 871,4 (3)
3 15 581,0 (4) 9 423,7 (5) 8 340,0 (7)
5 9 348,6 (6) 5 654,2 5 004,0
7 6 677,6 (8)
9 5 193,7
Sum (totalt 9 mandater) 4 mandater 0 mandater 0 mandater 1 mandat 0 mandater 0 mandater 2 mandater 2 mandater
Prosent av stemmene[a 1] 35,1 5,2 2,0 6,9 3,7 3,7 21,2 18,8
Prosent av mandatene 44,4 % 0 % 0 % 11,1 % 0 % 0 % 22,2 % 22,2 %
  1. ^ Summen av disse prosentpoengene er ikke 100 % da noen mindre partier fikk noe oppslutning.
  • Tallet i parentes og fet skrift er mandatnummeret.
  • Senterpartiet fikk Nordlands utjevningsmandat.

Kandidatkåring

rediger

Etter at mandatene er fordelt på partier eller lister, bestemmes hvilke personer som får mandatet basert på rekkefølgen av kandidatene på valglisten. Frem til Stortingsvalget 2025 eksisterte det en ordning som gjorde det mulig for velgere å endre rekkefølgen på kandidatene på listen (preferansevalg). Ordningen ble kritisert for å gi velgerne et falskt inntryk av å ha en innflytelse de ikke hadde. Terskelen for at endringer skulle påvirke resultatet, gjorde at muligheten bare var teoretisk.[20]

Utjevningsmandat

rediger

Utdypende artikkel: Utjevningsmandat

Ved stortingsvalg i Norge er det proporsjonal representasjon som er prinsippet for mandatfordelingen. Dette innebærer at valgordningen forsøker å ha lik andel av mandater tilhørende hvert parti og andel stemmer partiet fikk nasjonalt. Dette er i motsetning til flertallsvalg der det største partiet tar de fleste eller alle setene ved valgseier. Det er imidlertid to hensyn ved mandatfordelingen under stortingsvalg som er gjeldende; utjevningsmandater og sperregrensen. Førstnevnte har som formål å gi partier som ikke får uttelling for sine velgere (såkalte «reststemmer») tilgangen til mandater. Sistnevnte har derimot som formål å ikke gi denne tilgangen til alle partier som gjør det godt i enkelte valgkretser. De står i så måte som motpoler.

Ved stortingsvalg er det først og fremst 150 distriktmandater som fordeles mellom partilistene. Etter at disse er fordelt finnes det i Norge 19 ekstra mandater som kalles utjevningsmandater. Ordningen med utjevningsmandater ble innført i 1989 for å gi partier med flest reststemmer representasjon.[26] Ordningen er altså tiltenkt å få høyere korrelasjon mellom andel representanter og andel stemmer ved valget til hvert parti (altså proporsjonal representasjon). Da ordningen ble innført var det bare 8 utjevningsmandater, mens siden stortingsvalget i 2005 har hvert fylke hatt hvert sitt utjevningsmandat.[26]

Fordeling til partiene

rediger

Utjevningsmandater fordeles i to ledd. Først bestemmes det hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Sist skal det bestemmes i hvilke fylker de aktuelle mandatene skal havne. Etter at alle distriktmandatene er fordelt med metoden vist over, gjøres hele utregningen på nytt, men nå med hele landet som én enkelt valgkrets. Så utdeles 169 mandater på partiene etter samme system som for distriktmandatene. Dette resulterer i at man får en fordeling av mandater dersom landet var en enkelt valgkrets. Differansen mellom dette antallet mandater og antallet distriktmandater hvert parti allerede er gitt legger grunnlaget for hvor mange utjevningsmandater partiet skal få tilgang til.[27][26] Hvis noen av partiene som fikk distriktmandater var under sperregrensen på 4 % nasjonal valgoppslutning får de ikke ta del i fordelingen av flere mandater enn antallet distriktmandater. I eksempelet under er dette tilfellet for Miljøpartiet De Grønne da de fikk et distriktmandat, men hadde kun 2,8 % oppslutning nasjonalt. De tildeles da følgelig kun ett mandat i fordelingen under. Nedenfor er utregningen satt opp på lignende måte som for mandatfordelingen av distriktmandatene over, men nå med stemmetallet for hele landet for valget i 2013. Som formel kan utregningen settes opp på følgende måte:

 ,
Der x er antall utjevningsmandater et gitt parti blir tildelt,
a er antall mandater gitt partiet hvis fordelingen hadde skjedd med en nasjonal valgkrets,
og b er antallet distriktmandater partiet allerede har fått ved opprinnelig mandatfordeling.
Fordelingen av samtlige representanter ved stortingsvalget i 2013 (for å finne utjevningsmandatene)
Deletall A SV MDG (*) Sp KrF V H FrP
Stemmer til partiet 874 769 116 021 79 152 155 357 158 475 148 275 760 232 463 560
1,4 624 835,0 (1) 82 872,1 (17) 56 537 (22) 110 969,3 (11) 113 196,4 (10) 105 910,7 (13) 543 022,9 (2) 331 114,3 (3)
3 291 589,7 (4) 38 673,7 (33) 26 384,0 51 785,7 (24) 52 825,0 (23) 49 425,0 (28) 253 410,7 (5) 154 520,0 (7)
5 174 953,8 (6) 23 204,2 (56) 15 830,4 31 071,4 (41) 31 695,0 (40) 29 655,0 (45) 152 046 (8) 92 712,0 (15)
  .
  .
  .
107 8 175,4 (165) 1 084,3 739,7 1 451,9 1 481,1 1 385,7 7 105,0 4 332,3
109 8 025,4 (168)
111 7 880,8
(a) Delsum: Mandater fordelt (hvis nasjonal valgkrets) 55 7 5 10 10 9 48 29
(b)    – Antall distriktmandater allerede tildelt (totalt 150) 54 2 1 8 5 4 47 29
(x)    = Sum antall utjevningsmandater hvert parti får tildelt 1 5 0 2 5 5 1 0
  • (*) Da Miljøpartiet De Grønne (MDG) ikke var over sperregrensen på 4 % får de ikke tildelt de siste fire mandatene som stemmetallet egentlig ville tilsi nasjonalt. Disse blir altså videre fordelt på de resterende partiene. De fire siste kvotientene på listen er da Høyre med 8174,5 (ant. stemmer/91), Frp med 8132,6 (ant. stemmer/57), Arbeiderpartiet med 8025,4 (ant. stemmer/109) og Høyre igjen med 8002,4 (ant. stemmer/95).
  • Tallene i parentes og uthevet skrift er mandatnummeret som blir tildelt basert på kvotienten.

Formålet med utjevningsmandater er å gi de partiene som har flere stemmer nasjonalt enn antall distriktmandater ville vært proporsjonalt med. Utdelingen har en tendens til å gi fordeler til de partiene som er små, men over sperregrensen. Og derfor omtales også denne mye rundt valget for de partiene som ligger nær sperregrensen på prognosene. Ved valget i 2009 fikk Venstre en oppslutning på 3,9 og dermed under sperregrensen. I 2013 fikk de 5,2 % og førstnevnte valg ga dem 2 distriktmandater og sistnevnte ga dem 4 distriktmandater. I tillegg fikk partiet 5 utjevningsmandater da de var over sperregrensen. Det er altså potensielt stor uttelling for et parti å komme over sperregrensen.

Geografisk fordeling

rediger

Etter at partiene har fått fordelt antall utjevningsmandater skal det vurderes hvor disse skal plasseres. Hvert fylke har ett utjevningsmandat. Først og fremst fjernes partiene som ikke har fått tildelt utjevningsmandater. Ved Stortingsvalget i 2009 ble det utregnet at partiene SV, KrF, Sp, H og Frp fikk utjevningsmandater. Arbeiderpartiet fikk altså ikke noen utjevningsmandater, og var dermed ikke med i den geografiske fordelingen. Tilsvarende var ikke partier under sperregrensen med i denne fordelingen, og fikk heller ikke utjevningsmandater i den opprinnelige fordelingen. Dette gjaldt her Rødt, Pensjonistpartiet og Venstre.

 
der x er gjenstående stemmetall som ikke er brukt for tildeling av distriktmandat,
y er totalt antall stemmer i fylket, og
z er antall distriktmandater som er fordelt i fylket.

Først finner man den såkalte «restkvotienten» til hvert parti med i den geografiske fordelingen innenfor hvert fylke. Nedenfor er tabellen med disse restkvotientene. Restkvotienten er utregnet basert på det «gjenstående stemmetall i de enkelte fylker».[26] Dette er altså det stemmetallet som var det høyeste partiet i fylket ikke fikk et distriktmandat for. For SV som fikk 14 698 stemmer i Hordaland i 2009, og fikk ett distriktmandat her skal man altså ikke finne frem til det opprinnelige stemmetallet som ga distriktmandatet (etter å ha delt på 1,4), men det man får hvis man deler stemmene på neste deletall, det vil si 3. 14 698 / 3 er lik 4 899,33. Videre skal dette divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer bak hvert distriktmandat i fylket. Fylket hadde i 2009 14 distriktmandater, og det totale antallet stemmer i fylket var 268 033. 268 033 / 14 er lik 19 145,21 og deles 4 899,3319 145,21 får man restkvotienten 0,2559. Dette gjøres følgelig for alle partiene som har fått tildelt utjevningsmandater til hvert fylke. Videre sorteres disse restkvotientene etter størrelse, og utjevningsmandater fordeles nedover på denne listen.

SV skal ha fem utjevningsmandater, Krf skal ha seks, Senterpartiet skal ha to, Høyre skal ha tre og Fremskrittspartiet skal også ha tre utjevningsmandater etter valget i 2009. Nedenfor er samtlige restkvotienter for disse partiene i alle fylker skrevet i synkende rekkefølge. På denne måten fordeles utjevningsmandatene til de partiene med høyest restkvotient. Er utjevningsmandatet allerede tatt i et fylke, vil neste restkvotient vurderes. Når et parti har fått alle sine utjevningsmandater, skjer det samme.

Restkvotient Parti Fylke Utfall Utj.mand.nr.
0,5611 SV Rogaland Vinner mandat 1
0,4998 Sp Troms Vinner mandat 2
0,4973 Sp Buskerud Vinner mandat 3
0,4847 H Sogn og Fjordane Vinner mandat 4
0,4708 Sp Akerhus Har fått sine mandater
0,4645 KrF Akerhus Vinner mandat 5
0,4612 KrF Østfold Vinner mandat 6
0,4589 SV Hedmark Vinner mandat 7
0,4563 Frp Hordaland Vinner mandat 8
0,4503 KrF Rogaland Tatt av SV
0,4471 SV Troms Tatt av Sp
0,4464 H Nord-Trøndelag Vinner mandat 9
0,4381 Frp Møre og Romsdal Vinner mandat 10
0,4380 Frp Nordland Vinner mandat 11
0,4351 KrF Oslo Vinner mandat 12
0,4299 H Møre og Romsdal Tatt av Frp
0,4281 H Finnmark Vinner mandat 13
0,4177 Frp Hedmark Har fått sine mandater
0,4169 H Sør-Trøndelag Har fått sine mandater
0,4064 Frp Akershus Har fått sine mandater
0,4034 H Hordaland Har fått sine mandater
0,4029 Frp Oslo Har fått sine mandater
0,4023 Frp Buskerud Har fått sine mandater
0,3945 H Østfold Har fått sine mandater
0,3928 H Vestfold Har fått sine mandater
0,3913 SV Vestfold Vinner mandat 14
0,3893 Sp Østfold Har fått sine mandater
0,3854 H Akershus Har fått sine mandater
0,3851 H Oslo Har fått sine mandater
0,3835 Frp Telemark Har fått sine mandater
0,3663 SV Buskerud Tatt av Sp
0,3531 Frp Sør-Trøndelag Har fått sine mandater
0,3528 Frp Rogaland Har fått sine mandater
0,3504 Frp Oppland Har fått sine mandater
0,3491 SV Østfold Tatt av KrF
0,3447 H Nordland Har fått sine mandater
0,3427 KrF Sør-Trøndelag Vinner mandat 15
0,3357 Sp Sogn og Fjordane Har fått sine mandater
0,3353 KrF Aust-Agder Vinner mandat 16
0,3346 H Rogaland Har fått sine mandater
0,3332 KrF Hordaland Tatt av Frp
0,3315 KrF Nordland Tatt av Frp
0,3307 KrF Telemark Vinner mandat 17
0,3288 SV Oslo Tatt av KrF
0,3266 Frp Vestfold Har fått sine mandater
0,3235 SV Nord-Trøndelag Tatt av Høyre
0,3223 SV Finnmark Tatt av Høyre
0,3103 H Buskerud Har fått sine mandater
0,3088 SV Oppland Vinner mandat 18
0,3046 SV Møre og Romsdal Tatt av Frp
0,3024 Frp Troms Har fått sine mandater
0,2980 Frp Østfold Har fått sine mandater
0,2975 Frp Finnmark Har fått sine mandater
0,2925 H Vest-Agder Har fått sine mandater
0,2910 Frp Nord-Trøndelag Har fått sine mandater
0,2834 SV Akershus Tatt av KrF
0,2821 KrF Vestfold Har fått sine mandater
0,2748 Sp Telemark Har fått sine mandater
0,2738 Frp Vest-Agder Har fått sine mandater
0,2714 KrF Sogn og Fjordane Har fått sine mandater
0,2661 SV Telemark Tatt av KrF
0,2606 Frp Aust-Agder Har fått sine mandater
0,2592 Sp Nord-Trøndelag Har fått sine mandater
0,2587 KrF Vest-Agder Har fått sine mandater
0,2576 H Troms Har fått sine mandater
0,2571 Sp Hordaland Har fått sine mandater
0,2559 SV Hordaland Tatt av Frp
0,2531 KrF Buskerud Har fått sine mandater
0,2483 Sp Nordland Har fått sine mandater
0,2476 Sp Oppland Har fått sine mandater
0,2398 Sp Hedmark Har fått sine mandater
0,2376 H Hedmark Har fått sine mandater
0,2372 SV Sør-Trøndelag Tatt av KrF
0,2331 SV Sogn og Fjordane Tatt av Høyre
0,2320 SV Nordland Tatt av Frp
0,2317 Sp Rogaland Har fått sine mandater
0,2284 Sp Møre og Romsdal Har fått sine mandater
0,2252 KrF Møre og Romsdal Har fått sine mandater
0,2233 H Oppland Har fått sine mandater
0,2192 H Telemark Har fått sine mandater
0,2179 Sp Sør-Trøndelag Har fått sine mandater
0,2167 KrF Troms Har fått sine mandater
0,2109 Frp Sogn og Fjordane Har fått sine mandater
0,2014 KrF Nord-Trøndelag Har fått sine mandater
0,1974 SV Vest-Agder Vinner mandat 19
0,1948 Sp Vestfold Har fått sine mandater
0,1831 KrF Oppland Har fått sine mandater
0,1784 Sp Vest-Agder Har fått sine mandater
0,1739 Sp Finnmark Har fått sine mandater
0,1719 KrF Hedmark Har fått sine mandater
0,1630 H Aust-Agder Har fått sine mandater
0,1548 Sp Oslo Har fått sine mandater
0,1310 Sp Aust-Agder Har fått sine mandater
0,1302 SV Aust-Agder Har fått sine mandater
0,1106 KrF Finnmark Har fått sine mandater

Sperregrensen

rediger

Utdypende artikkel: sperregrense

Sperregrensen i Norge har en litt annen funksjon enn de enkleste formene for sperregrense som man kan finne i andre land. Noen stater setter en prosentandel som minstekrav ved valg for at partier skal få tilgangen til fordelingen av representanter til parlamentet i det hele tatt. I Norge gjelder denne grensen kun for fordelingen av utjevningsmandater. Grensen er 4 % og er skrevet inn i Grunnlovens § 59 der det står at «Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst fire prosent av de godkjente stemmene i hele riket.».[28] Selv om et parti da får regional oppslutning vil partiet ikke få tilgangen til utjevningsmandater hvis det ikke har over fire prosent oppslutning nasjonalt. Partiet har likevel tilgangen til de vanlige distriktmandatene. Sperregrensen kan bety mye for antall mandater partiet får.

Fylkestingsvalg

rediger

Ved fylkestingsvalg, velges hvem som skal sitte på Fylkestinget. For å ha stemmerett ved fylkestingsvalg må en ha fylt eller fyller 18 år det året det holdes valg. I tillegg må en av punktene under oppfylles:[29]

  • Være norske statsborgere som er eller ha vært folkeregistrert som bodsatt i Norge. Det finnes untakk fra folkeregistrering for diplomater og deres familie.
  • Være statsborger av et annet nordisk land og folkereistrert som er bodsatt i Norge 30. juli i valgåret.
  • Ha vært folkeregistrert som bosatt Norge de siste tre årene før valgdagen.

Personen får stemmrett i det fylket de er folkeregistrert i 30. juli i valgåret. Er personen ikke folkeregistrert i Norge, får de stemmerett i fylket de sist var folkeregistrert i.[29]

Valgkretser og mandater

rediger

Fylkestingets medlemstall varierer og bestemmes av fylkestinget selv. Kravnene for antallet fastsettes slik for fylkeskommuner med: a. ikke over 150 000 innbyggere, minst 19 b. over 150 000, men ikke over 200 000 innbyggere, minst 27 c. over 200 000, men ikke over 300 000 innbyggere, minst 35 d. over 300 000 innbyggere, minst 43.[30]

Ved fylkestingsvalg, finnes det kun en valgkrets per fylke.

Mandatfordeling

rediger

Mandatfordelingen mellom partiene/listene bestemmes ved hjelp av en modifisert versjon av Sainte-Laguës metode, slik som mandatfordelingen ved stortingsvalg.[31]

Kandidatkåring

rediger

Ved fylkestingsvalg kan velgere gi personstemmer. Det gjøres ved å markere kandidaten de ønsker å gi sin stemme til. Ved fylkestingsvalget må antall personstemmer overstige 8 % av det totale antallet stemmer som ble gitt til partiet i valgkretsen, for at kandidaten skal bli flyttet oppover på listen. Eksempelet nedenfor er hentet fra regjeringens nettsider.[32]

Kandidatnavn
Rekkefølgen på listen
Personstemmer fra velgerne Kandidatkåring
Rekkefølge
1. Hilde Hauge 90 (9 %) * 1. Hilde Hauge *
2. Lars Lie 75 (7,5 %) 2. Jo Jensen *
3. Vibeke Vang 5 (0,5 %) 3. Lars Lie
4. Tor Tomset 21 (2,1 %) 4. Vibeke Vang
5. Liv Larsen 79 (7,9 %) 5. Tor Tomset
6. Jo Jensen 81 (8,1 %) * 6. Liv Larsen
  • (*) Personlig stemmetall overstiger 8 % av stemmetallet til listen
  • Antall stemmer: 1 000, 8 % av 1 000 = 80 personstemmer nødvendig for å endre rekkefølgen

Det er altså personstemmene som avgjør rekkefølgen på kandidatene på valglisten, men listen endrer bare sin opprinnelige oppsetning dersom noen kandidater har fått over det som tilsvarer 8 % av listestemmene som personstemmer. Hvis de så har fått flere personstemmer enn noen høyere opp på listen vil de flyttes følgelig opp så langt personstemmene rekker. Dette betyr at fylkestingsvalgets kandidatkåring opererer med en slags sperregrense, men av en annen karakter enn den mer kjente sperregrensen ved stortingsvalg.

Kommunestyrevalg

rediger

Ved kommunestyrevalg, velges hvem som skal sitte på Kommunestyret. For å ha stemmerett ved kommunestyrevalg må en ha fylt eller fyller 18 år det året det holdes valg. I tillegg må en av punktene under oppfylles:[29]

  • Være norske statsborgere som er eller ha vært folkeregistrert som bosatt i Norge. Det finnes unntak fra folkeregistrering for diplomater og deres familie.
  • Være statsborger av et annet nordisk land og folkeregistrert som er bosatt i Norge 30. juli i valgåret.
  • Ha vært folkeregistrert som bosatt Norge de siste tre årene før valgdagen.

Personen får stemmerett i kommunen de er folkeregistrert i 30. juli i valgåret. Er personen ikke folkeregistrert i Norge, får de stemmerett i kommunen de sist var folkeregistrert i.[29]

Valgkretser og mandater

rediger

Kommunestyrets medlemstall skal være et oddetall, som fastsettes slik for kommuner med minstekravet: a. ikke over 5 000 innbyggere, minst 11 b. over 5 000, men ikke over 10 000 innbyggere, minst 19 c. over 10 000, men ikke over 50 000 innbyggere, minst 27 d. over 50 000, men ikke over 100 000 innbyggere, minst 35 e. over 100 000 innbyggere, minst 43.

Hver kommune har en valgkrets.

Mandatfordeling

rediger

Ved kommunestyrevalg representerer hver stemmeseddel like mange listestemmer som antallet kommunestyrerepresentanter som skal velges til kommunestyret. Velgeren har mulighet til å gi personstemmer til personer på andre lister. Om en velger gir en personstemme til en kandidat på en annen liste, overføres en av listestemmene til denne listen. Disse stemmene kalles for slengere.

Mandatfordelingen mellom partiene/listene bestemmes ved hjelp av en modifisert versjon av Sainte-Laguës metode, slik som mandatfordelingen ved stortingsvalg, men man bruker antall listestemmer, ikke antall stemmesedler.

Eksemplet under er fra kommunestyrevalget i Oppdal i 2011. I dette eksemplet ville fordelingen basert på stemmesedler ført til at Sp hadde hatt 5 mandater, men slengerne førte til at Sp tapte det ene mandatet til SV med en margin på to listestemmer.[33]

Parti Antallet stemmesedler Listestemmer uten slengere Mottatte slengere Avgitte slengere Sum listestemmer Mandater
A 1601 40025 242 363 39904 12
SV 88 2200 101 47 2254 1
Sp 580 14500 230 241 14489 4
KrF 213 5325 97 86 5336 2
V 233 5825 185 181 5829 2
H 408 10200 200 137 10263 3
FrP 158 3950 27 27 3950 1

Kandidatkåring

rediger
Antall kandidater partiet
kan gi stemmetillegg avhengig
av kommunestyrestørrelse
(Antall representanter) (Maks antall)
11 - 23 4
25 - 53 6
55 - oppover 10

Etter at antall mandater er fordelt mellom partiene i hver valgkrets må det vurderes hvilke kandidater som skal velges inn. Dette er basert på hvorvidt partiet selv har foretrukket kandidaten (står i uthevet skrift på stemmeseddelen og kalles stemmetillegg), antall personstemmer og antall slengere. Førstnevnte prioritering gir kandidaten et stemmetillegg på tilsvarende 25 % av antall stemmer til partiet. Fikk altså partiet 100 stemmer får de prioriterte kandidatene umiddelbart 25 stemmer. Videre legges antallet personstemmer til dette tallet, samt slengere og det dannes dermed en prioritering av rekkefølgen på kandidatene.

Det er begrensninger til både antall slengere en velger kan gi og hvor mange stemmetillegg som kan deles ut, men ikke vanlige personstemmer. I valglovens § 7-2 ledd 3 står det blant annet: "(...) Slike personstemmer [(altså slengere)] kan gis til inntil så mange kandidater som tilsvarer 1/4 av det antallet medlemmer som skal velges til kommunestyret. Velgerne kan likevel alltid gi personstemme til minst fem kandidater fra andre lister."[34] Partiet kan ikke gi ubegrenset antall kandidater stemmetillegg, og det begrenses avhengig av størrelse på kommunestyret (se tabell til høyre).[32] En personstemme gis hvis en velger av det aktuelle partiet markerer ved siden av en kandidat. En slenger gis hvis en velger som stemmer på parti A har lagt til navnet til en kandidat fra parti B. Dette betyr at velgere ved kommunestyrevalg har muligheten til å gi personstemmer til andre kandidater enn de som står på listen de stemmer på.

Eksempelet nedenfor er hentet fra Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 og for Arbeiderpartiet i Overhalla kommune i Nord-Trøndelag. Overhalla Arbeiderparti stilte opp 17 kandidater på sin liste, og kommunestyret skulle bestå av 21 medlemmer.[35]

  • (*) Indikerer at kandidaten er gitt stemmetillegg av partiet
  • 1 Representanten stiller ikke som representant av ukjent årsak - niende kandidaten fyller plassen.
  • Antall stemmer til Overhalla Arbeiderparti: 722. 25 % av disse stemmene gis som stemmetillegg til de forhåndskumulerte kandidatene (uthevet skrift). Dette tilsvarer 180,5 stemmer/poeng.
  •   Valgt inn til kommunestyret
Valglisten for Arbeiderpartiet i Overhalla, Nord-Trøndelag til Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011
Opprinnelig kandidatliste[36] Kandidatstemmer[37] Endeling rangering[38]
Nr. Navn Stemmetillegg Personstemmer Slengere Totalt +/- Nr. Navn
1 Ragnar Prestvik * 180,5 153 47 380,5   1 Ragnar Prestvik
2 Kjersti Jensen * 180,5 63 14 257,5   2 Kjersti Jensen
3 Asbjørn Hagerup * 180,5 16 0 196,5   +1 3 Mai-Kristin Skaret
4 Mai-Kristin Skaret * 180,5 41 7 228,5   -1 4 Asbjørn Hagerup
5 Erlend Lande 0 40 21 61   5 Erlend Lande
6 Astrid M. Brøndbo Selnes 0 20 3 23   +1 6 Bernt Harald Opdal
7 Bernt Harald Opdal 0 50 8 58   +3 7 Anniken Opdal (1)
8 Elin May H. Mevassvik 0 23 2 25   +4 8 Hild-Sissel Sagvik
9 Knut Hermann Vollan 0 21 0 21   -1 9 Elin May H. Mevassvik (1)
10 Anniken Opdal 0 28 1 29   -4 10 Astrid M. Brøndbo Selnes
11 Lasse Jenssen 0 8 2 10   -2 11 Knut Hermann Vollan
12 Hild-Sissel Sagvik 0 27 2 29   +4 12 Anne-Lise Grande Vollan
13 Jann O. Skogmo 0 8 2 10   +2 13 Tom-Arve Julsrud
14 Annie H. Wennevik 0 7 0 7   -3 14 Lasse Jenssen
15 Tom-Arve Julsrud 0 18 1 19   -2 15 Jann O. Skogmo
16 Anne-Lise Grande Vollan 0 19 1 20   +1 16 Hallvard Antonsen
17 Hallvard Antonsen 0 9 0 9   -3 17 Annie H. Wennevik

Som det kommer frem av tabellen over klarte velgerne med personstemmer og slengere å endre rekkefølgen på kandidatene betydelig og to kandidater partiet opprinnelig hadde blant sine topp åtte havnet lenger nede på listen og kom dermed ikke inn i kommunestyret. Tilsvarende fikk to kandidater (A. Opdal og Sagvik) plass i styret grunnet sine mange personstemmer, henholdsvis 28 og 29. For de kandidater som oppnår likt antall stemmer bestemmer valglistens rangering den endelig rekkefølgen. Dette er tilfellet for Jenssen og Skogmo på plass 14 og 15. Hadde partiet altså fått 14 plasser i styret hadde da Jenssen kommet inn heller enn Skogmo kun fordi han ble plassert som partiets 11. kandidat og ikke 13. slik Skogmo ble.

Andre valg

rediger

Sametingsvalg

rediger

Utdypende artikkel: Sametingsvalg

På samme dag som Stortingsvalg holdes, holdes det valg om hvem som skal sitte på Sametinget. Ved sametingsvalg er det personer som oppfatter seg selv som same som kan melde seg inn i manntallet og dermed få stemmerett. Det er 39 mandater fordelt på 7 valgkretser. For å fordele mandater på de ulike partiene brukes en modifisert versjon av Sainte-Laguës metode, slik som mandatfordelingen ved stortingsvalg.[39][40]

Bydelsvalg i Oslo

rediger

Oslo er både fylke og kommune og det er kun kommunestyrevalg i Oslo og ikke noe fylkestingsvalg. Ved lokalvalget i 2007 ble det innført valg til bydelsutvalg i tillegg til vanlig kommunestyrevalg.[41][42][43] Oslo-borgere har dermed to stemmer ved lokalvalg som andre velgere i landet. Ved bydelsvalg kan velgeren også avgi personstemme og legge til slengere om dette er ønskelig. Prosessen med mandatfordeling og kandidatkåring til bydelsutvalgene er helt likt et kommunestyrevalg.

Forslag til endringer i valgordningen

rediger

Elektronisk stemmegivning

rediger

Utdypende artikkel: Elektronisk stemmegivning

Elektronisk stemmegivning eller bare «E-valg», å gi sin stemme ved valg via internett, er ikke gjort i Norge, men ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 ble prøveordningen E-valg 2011-prosjektet forsøkt i kommunene Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn, og Ålesund.[44] Det er hittil få land som har forsøkt e-valg, men av land det er naturlig å sammenlignes med har både Sveits og Estland allerede forsøkt ordningen.[45] I forkant av det norske forsøket var det debatt om hvorvidt ordningen var en god idé. Sikkerhet og valgfusk er blant bekymringene og flere forskere har også advart mot at e-valg ikke nødvendigvis gjennomføres hemmelig og at påvirkning fra personene velgeren omgås vil få enda større innvirkning enn tidligere.[46][47] Også politikere har vært uenige og enkelte har til og med ønsket forsøket avbrutt.[48] Forsøket skulle ifølge norske myndigheter hjelpe Stortinget til å ha et «godt grunnlag for å vurdere om det skal legges til rette for at velgerne i hele landet skal få anledning til å stemme elektronisk og eventuelt tidsperspektivet for dette».[44] Forsøksordningen ble gjentatt i 12 kommuner ved lokalvalget 2013.[49]

Utredning av ny valgordning (NOU 2020:6)

rediger

Et utvalgt ledet av Ørnulf Røhnebæk la i mai 2020 frem en utredning om ny valglov.[50] Utvalget ønsket å videreføre valgordningen, men å gjøre den mer proporsjonal, slik at det ble større samsvar mellom antall representanter og antall stemmer. Konkret ble det forslått å senke sperregrensen til 3%. Utvalget vil beholde 19 valgdistrikt, men vil fjerne arealfaktoren og fordele bare etter innbyggertall. Representasjon sikres gjennom at ingen valgdistrikt får færre en fire mandater, uavhengig av folketall. Utvalget vil også ha reell mulighet personvalg, og foreslår å bruke modellen med forhåndskumulering som er brukt ved kommunevalg på alle nivåer.

Utvalget går inn for å senke stemmerettsalderen til 16 år ved kommune- og fylkestings-valg, men vil beholde 18-årsgrensen ved Stortingsvalg. Utvalget foreslår også et klagesystem som gjør at høyesterett undersøker klager på stortingsvalget, mens riksvalgstyret håndterer klager på andre valg. Utvalget ønsker ikke elektroniske valg, men de ønsker et felles IKT-system for valggjennomføring. De ønsker også at stemmene telles to ganger av forskjellige systemer slik at maskinfeil eller hacker-angrep kan oppdages.

Utvalget vil innføre en beredskapshjemmel slik at valg kan utsettes eller det åpnes for gjenvalg dersom det har skjedd noe ekstraordinært som hindrer velgerne fra å stemme. Stortinget får denne myndigheten, men fordi det kun er relevant i ekstraordinære situasjoner bør Kongen i statsråd kunne utsette valget dersom Stortinget ikke kan samles.

Utvalget vurderte hvordan rådgivende folkeavstemninger bør avholdes, og kom til at dagens ordning, med at hver folkeavstemning har egne bestemmelser, fungerer godt. Kravene til listeforslag vurderte utvalget som for strenge og ønsker å redusere antallet som må stå på en liste for at den skal bli godkjent.

Utvalget mente sameloven bør endres bl.a. slik at det kan innføres sanksjoner for brudd på forbudet om offentliggjøring av valgresultatet.

Noen av forslagene til utvalget ble innført fra Stortingsvalget 2025.[51]

Referanser

rediger
  1. ^ Andenæs, Johs. (1986). Statsforfatningen i Norge. Oslo: Tano. ISBN 8251822106. 
  2. ^ a b Fakta om Norge: oppslagsbok i samfunnsspørsmål ; 1950-1951. Oslo: Tiden. 1950. 
  3. ^ Hagen, Jan (1971). Valgkretsloven 1906. Bergen: Universitetet i Bergen. 
  4. ^ Haffner, side 68
  5. ^ a b Haffner, Vilhelm (1949): Biografier. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914.
  6. ^ a b c Kleven, Øyvin (11. mai 2017). «Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815». ssb.no (norsk). Besøkt 20. juni 2020. «En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede.» 
  7. ^ «Stortingsvalg». Stortinget (norsk). 2. september 2019. Besøkt 20. juni 2020. «Det siste punktet er kjent som «bondeparagrafen». I mange år førte denne ordningen til at byene ble sterkt overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering og «flukt fra landsbygda» til at dette endret seg. I 1952 ble «bondeparagrafen», etter mye strid, opphevet ved en grunnlovsendring. Dermed ble det valgtekniske skillet mellom by og land avskaffet, og fylkene ble gjort til valgkretser.» 
  8. ^ Andenæs, Johs. (1990). Statsforfatningen i Norge. Oslo: TANO. s. 127–128. ISBN 8251828309. «Til tross for denne betegnelsen førte bestemmelsen til en sterk underrepresentasjon for landdistriktene.» 
  9. ^ a b Kleven, Øyvin (11. mai 2017). «Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815». ssb.no (norsk). Besøkt 20. juni 2020. «En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede. ... I 1859 vedtok stortinget å endre paragraf 57 i Grunnloven: to tredjeparter av representantene skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.» 
  10. ^ Andenæs, Johs. (1990). Statsforfatningen i Norge. Oslo: TANO. s. 127–128. ISBN 8251828309. «Til tross for denne betegnelsen førte bestemmelsen til en sterk underrepresentasjon for landdistriktene.» 
  11. ^ Hagen, Jan (1971). Valgkretsloven 1906. Bergen: Universitetet i Bergen. 
  12. ^ Hagen, Jan (1971). Valgkretsloven 1906. Bergen. 
  13. ^ Haffner, Vilhelm (1949): Biografier.Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914.
  14. ^ Røhnebæk, Ørnulf m.fl. (2020). NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg (PDF) (avhandling). s. 447. ISSN 0333-2306. 
  15. ^ «NOU 2001: 03 Velgere, valgordning, valgte». regjeringen.no. 2001. Besøkt 13. juni 2010. 
  16. ^ Sejersted, Francis (1984). Opposisjon og posisjon: 1945-1981. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202049946. 
  17. ^ Valgloven §11.3
  18. ^ Regjeringen (2020). «Høring - NOU 2020 6 - Frie og hemmelig valg - Ny valglov». 
  19. ^ a b c Lovdata, Dag T. Hoelseth. «Endringer i Grunnloven - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 4. juni 2022. 
  20. ^ a b c distriktsdepartementet, Kommunal-og (3. mars 2023). «Ny vallov skal sikre frie og hemmelege val». Regjeringa.no (norsk nynorsk). Besøkt 19. mars 2023. 
  21. ^ «Stemmerett». Valg.no. Arkivert fra originalen 24. april 2021. Besøkt 13. mars 2021. 
  22. ^ «Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) - Kapittel 11. Mandatfordeling og kåring av representanter ved stortingsvalg - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  23. ^ distriktsdepartementet, Kommunal-og (24. mai 2024). «Fordeling av mandatene for stortingsvalget i 2025». Regjeringen.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  24. ^ Valgportalen (2013). «Resultater for Nordland av Stortingsvalget 2013». Regjeringen.no. Arkivert fra originalen 3. august 2017. Besøkt 22. april 2015. 
  25. ^ «Valgresultatene 2013» (norsk). NRK. 2013. Besøkt 22. april 2015. 
  26. ^ a b c d «Eksempel på hvordan utjevningsmandatene fordeles på partier og fylker med den nye valgordningen» (PDF) (norsk). Bernt Aardal. udatert. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 23. april 2015. 
  27. ^ Kjetil Løset (14. september 2009). «Slik fordeles utjevningsmandatene». TV2. Besøkt 23. april 2015. 
  28. ^ «Norges Grunnlov § 59». Lovdata. 
  29. ^ a b c d «Stemmerett og manntal - Valgdirektoratet». www.valg.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  30. ^ «Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) - Kapittel 5. Kommunal organisering. Folkevalgte organer - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  31. ^ «Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) - Kapittel 12. Mandatfordeling og kåring av representanter ved fylkestingsvalg - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  32. ^ a b Valgportalen valg.no (7. juli 2014). «Den norske valgordningen i hovedtrekk» (norsk). Besøkt 20. april 2015. 
  33. ^ «Avgitte stemmer og listestemmer – hva er forskjellen og hva betyr det?» (PDF). Besøkt 30. juni 2024. 
  34. ^ «Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) - Kapittel 6. Fellesbestemmelser for stemming innenlands - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  35. ^ Kommunal- og regionaldepartementet (15. september 2011). «Resultater for Overhalla i Nord-Trøndelag». Regjeringen.no. Besøkt 22. april 2015. [død lenke]
  36. ^ Valgportalen (2011). «Kommunestyrevalget 2011: valglister og kandidater - Nord-Trøndelag» (PDF) (norsk). Regjeringen.no. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 22. april 2015. 
  37. ^ Valgservice Overhalla kommune (2011). «Oversikt personstemmer til kandidatene». Overhalla kommune. Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 22. april 2015. 
  38. ^ Overhalla kommune (2011). «Kommunestyremedlemmer 2011-2015». Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 22. april 2015. 
  39. ^ «Forskrift om valg til Sametinget - Kapittel 11. Mandatfordelingen og kandidatkåringen - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  40. ^ Pulk, Åse M. P. «Valgordningen og valgkretsene - Sametinget». sametinget.no. Besøkt 30. juni 2024. 
  41. ^ «Hvordan stemmer du?»[død lenke], Oslo kommune. Lest 12. november 2015.
  42. ^ «Bydelsutvalg». Oslo byleksikon. Besøkt 20. september 2023. 
  43. ^ «Valgresultater», Oslo kommune. Lest 12. november 2015.
  44. ^ a b «Presentasjon av prosjektet» (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 29. juni 2011. 
  45. ^ «Estonia claims new e-voting first» (engelsk). BBC. 1. mars 2007. Besøkt 29. juni 2011. 
  46. ^ «E-valg 2011 - Sikkert og hemmelig?» (norsk). 4. mai 2010. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 29. juni 2011. 
  47. ^ «E.valg eller p.valg?». 18. juli 2007. Arkivert fra originalen 19. august 2011. Besøkt 29. juni 2011. 
  48. ^ Espen Zachariassen (3. mai 2010). «Dårlig magefølelse kan stoppe e-valget» (norsk). Arkivert fra originalen 20. mai 2010. Besøkt 29. juni 2011. 
  49. ^ Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2013). «E-valgforsøket» (norsk). Regjeringen.no. Besøkt 20. april 2015. 
  50. ^ moderniseringsdepartementet, Kommunal-og (27. mai 2020). «NOU 2020: 6». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 28. mai 2020. 
  51. ^ Hoelseth, Dag T. «Lov i kraft 1. mai 2024 - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 30. juni 2024. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger