Våtmarksfugler
Våtmarksfugler er en ikke-systematisk gruppe av fugler som har våtmark som sitt økologiske preferanseområde (habitat). Dette er typisk vannfugler (vadefugler og badefugler), men en rekke andre arter er også sterkt knyttet til våtmarkene, som i tillegg til fisk og andre vannlevende smådyr og planter ofte er rike på insekter og andre byttedyr i kantsonen. Våtmarkene og området rundt er dessuten viktige hekke-, beite- og rasteplasser, både for standfugler og trekkfugler. Hele 34 av de 82 rødlistede fugler i Norge har våtmark som levested.[1]
Sivhøne (Gallinula chloropus) og vannrikse (Rallus aquaticus) er eksempler på våtmarkstilknyttede vadefugler, mens toppdykker (Podiceps cristatus) og sangsvane (Cygnus cygnus) er eksempler på badefugler.
Våtmarksfuglene er gjerne knyttet til gruntvannsområder med tett kantvegetasjon som gir god beskyttelse og mange gjemmesteder, som laguner, grunne innsjøer og strandsoner, elvedeltaer, grunne elvestrekninger, elvebredder, evjer og mudderflater med mer. Våtmarkene kan være tilknyttet både saltvann, brakkvann og ferskvann. Spesielt viktige våtmarksområder for fugler kan få internasjonal status som IBA-område. Et eksempel på et slikt område er Tyrifjorden våtmarkssystem IBA i Buskerud, som består av ferskvann og er viktig for såvel trekkfugler som standfugler.
Referanser rediger
- ^ Martin Eggen og Håvar Hveding (2018) Urbane våtmarker gjør byene levelige. Norsk Ornitologisk Forening, 2. februar 2018