Vår ære og vår makt
- For filmen med samme tittel, se Vår ære og vår makt (film)
Vår ære og vår makt er et skuespill skrevet av Nordahl Grieg. Stykket ble uroppført på Den Nationale Scene i Bergen våren 1935, og utgitt samme år på Gyldendal forlag. Stykket var kontroversielt for sitt politiske innhold, men fikk et stort publikum, både i Bergen og på Nationaltheatret, som også satte det opp samme år. Stykket skildrer livet blant sjøfolk og redere i Bergen i den såkalte «jobbetiden» under første verdenskrig, og kontrasterer redernes spekulasjon og overflod med sjøfolkenes risikofylte arbeid og harde liv. Grieg tok i bruk en rekke svært moderne grep i stykket, og stykket representerer noe nytt i nordisk dramatikk, både formelt og politisk.
Historikk rediger
Stykket ble i sin helhet skrevet i perioden fra 1. januar – 4. mai 1935. Første nyttårsdag møtte Grieg den nytilsatte teatersjefen ved DNS Hans Jacob Nilsen, og på Nilsens oppfordring satte Grieg i gang med arbeidet på et stykke om bergenske sjøfolk og redere under første verdenskrig. Samarbeidet mellom Grieg og Nilsen var fruktbart og skrivingen gikk svært raskt, så raskt at Nilsen i utgangspunktet ønsket å sette stykket opp i april.[1] Imidlertid skulle den politiske tendensen som lå til grunn for stykket skape problemer.
Nordahl Grieg var nylig hjemkommet fra Sovjet, hvor han hadde oppholdt seg siden våren 1933. Der hadde han blitt kommunist, og dette gikk ikke upåaktet hen. Styret ved DNS vedtok etter en gjennomlesning av det ferdige materialet å stoppe prøvene.[1] Teatersjef Nilsen protesterte og Grieg valgte selv å trekke stykket. Etter en ukes intens debatt, hvor også Nationaltheatret meldte sin interesse for å sette opp stykket, og forsikringer fra teatersjefen om at oppsetningen skulle være kritisk til krigen, men ikke selv drive politikk, valgte styret likevel å gå videre med det.[2]
Grieg studerte historiske aviser, rettsreferater og organisasjonsprotokoller som kunne gi informasjon om hvordan forholdene var under første verdenskrig. Visstnok skal enkelte replikker være hentet direkte ut av datidens aviser.[3] I tillegg foretok han flere forundersøkelser blant sjøfolk i Bergen, både for å lære om deres erfaringer under krigen og for å kunne gjengi deres sosiolekt, talemåter og sanger på en så realistisk måte som mulig. Stykket ble en suksess med 60 forestillinger, 30 000 i publikum og stort sett positive anmeldelser, selv i konservative aviser.
Stykket rediger
Vår ære og vår makt forteller ikke en tradisjonell historie om én hovedperson, men binder i stedet sammen flere fortellinger om personer som befinner seg i ulike sjikt av det bergenske samfunnet. Det er slik sett et kollektivdrama som forteller historien om hvordan krigen påvirker et kapitalistisk sjøfartssamfunn. Stykkets scener veksler mellom å utspille seg på skipsrederkontorer, på kaien, i private hjem, på havet og så videre, og handlingen følger krigens og kapitalkreftenes virkning på enkeltmenneskenes liv.
Redernes investeringer og spekulative utnyttelse av informasjon får katastrofale konsekvenser for sjøfolkene som jobber på skipene som blir senket av tyske torpedoer, enten de omkommer på havet eller ender i alkoholisme. Og på land leder den økonomiske konkurransen folk fra mellomlagene ut i ulykke. Grieg skildrer slik et samfunn hvor vinnerne tar alt, uten hensyn til de likene de må gå over.
Vår ære og vår makt henter sin tittel fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Norsk Sjømandssang» (1868), hvor det heter «vor Ære og vor Magt / har hvide Sejl os bragt». Griegs tittel leses helst ironisk som et uttrykk for hvor langt skipsfartens praksis under 1. verdenskrig lå fra det ærerike bildet som ble tegnet av Bjørnson. Tittelen kan også være et uttrykk for hvordan Grieg så skipsfarten som en del av det kapitalistiske systemets maktspill mellom land og mellom samfunnsklasser. Det er mulig å se misforholdet mellom makt og ære som en av stykkets tematiske hovedkonflikter.
Formelt sett var stykket nyskapende, og sterkt inspirert av sovjetisk teaterkunst som Grieg hadde opplevd de foregående årene. Et eksempel kan være den raske og bevisste bruken av sceneskift – for eksempel fra redere som øser punsj i glassene, til sjømenn som øser livbåten for vann. Felles for mange av grepene var at de bar bud om at også teateret måtte ta steget ut i en større verden. Særlig nyskapende var Griegs grep med å skrive publikum inn i stykket, og dermed innkorporere stykkets mottagelse og den diskusjonen som han ønsket at det skulle avstedkomme. Dette er det første eksempelet på en bevisst bruk i skandinavisk sammenheng, av det Bertolt Brecht har kalt fremmedgjøringseffekten, som er ment å skape en distanse mellom publikum og scene som vil muliggjøre kritisk refleksjon.
Referanser rediger
- ^ a b Skjeldal, Gudmund (2012). Diktaren i bombeflyet : ein biografi om Nordahl Grieg. Oslo: Cappelen Damm. s. 196. ISBN 9788202335113.
- ^ Skjeldal, Gudmund (2012). Diktaren i bombeflyet : ein biografi om Nordahl Grieg. Oslo: Cappelen Damm. s. 197. ISBN 9788202335113.
- ^ Vold, Helge (1983). Nordahl Grieg om seg selv. Stabekk: Bokklubben. s. 110. ISBN 8252510507.