Grad av utnytting
Grad av utnytting er innen kommunal planlegging og regulering et mål på hvor mye det kan tillates bygd på et område. Med hjemmel i plan- og bygningsloven kan kommunene blant annet på denne måten styre arealbruken gjennom ulike typer planvedtak.
Tidligere brukte en gjerne begrepet utnyttingsgrad (u-grad), som grovt sett var definert som forholdet mellom byggets (eller byggenes) golvflate og tomtas areal. Om det på ei tomt på 1000 kvadratmeter står et en-etasjes bygg på 200 kvadratmeter, blir graden 200/1000 = 0,2. Er bygget på to etasjer a 200 kvadratmeter, blir graden 400/1000 = 0,4.
Reglene for beregning av grad av utnytting finnes nå i byggteknisk forskrift (TEK 10) § 5.[1] Graden kan fastsettes for den enkelte tomt i et planområde eller for området samla. Kommunen kan velge mellom å oppgi graden i absolutte tall (antall kvadratmeter) eller i prosent av tomtearealet.[2] For begge typer kan en velge å forholde seg til «bebygd areal» eller «bruksareal», og forskriften angir hvordan disse beregnes. Det er verdt å merke seg at nødvendig parkeringsareal skal inkluderes i både bebygd areal og bruksareal. Parallelt med bestemmelser om grad av utnytting gis det gjerne også regler om maksimal høyde på bebyggelsen.
Lovverket har gjennom tidene hatt ulike definisjoner og beregningsmåter for utnyttingsgrad. For å fastslå lovlig byggstørrelse må en benytte reglene som gjaldt da reguleringsplanen blei vedtatt.[3]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Forskrift om tekniske krav til byggverk av 26. mars 2010.
- ^ Prosentangivelse er da stort sett lik den gamle u-graden, men slik at u=0,2 nå angis som 20 %.
- ^ Veiledningsheftet Grad av utnytting (2014) har oversikt over eldre regler.
Eksterne lenker rediger
- Hva er utnyttelsesgrad? - Romly
- Grad av utnytting. Beregnings- og måleregler, utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2014.