Underkjeven fra Mauer
Underkjeven fra Mauer, også kalt Mauer 1 og GPIH 1, er et fossil og et typeeksemplar av en underkjeve av fortidsmennesket Homo heidelbergensis.[1] Fossilet er det eldste kjente tilfellet av slekten Homo som er funnet i Tyskland. Fossilet ble funnet den 21. oktober 1907 av grusarbeideren Daniel Hartmann. Funnstedet var et grustak i kommunen Mauer i storhertugdømmet Baden, omkring 10 km sørøst for Heidelberg.
.JPG)
Europeiske antropologer trodde først at kjeven hadde tilhørt en europeisk underart av homo erectus; de brukte derfor benevnelsen homo erectus heidelbergensis. Etterhvert forstod de at kjeven hadde tilhørt en egen art som inntil da hadde vært ukjent. Kjeven kan ligne på kjevene til homo erectus, men tennene ligner mer på dem vi finner hos moderne mennesker.
I 1908 ble det utgitt en vitenskapelig publikasjon av den tyske antropologen Otto Schoetensack ved Universitetet i Heidelberg. Publikasjonen var en artsbeskrivelse, og fastslo at kjeven hadde tilhørt en egen art som var yngre enn homo erectus, men eldre enn neandertalerne. Schoetensack introduserte artsnavnet Homo heidelbergensis. Artsbeskrivelsen ble bekreftet i 1933, da den tyske maleren Karl Sigrist oppdaget steinheimskallen i et grustak i nærheten av Steinheim an der Murr, 20 km nord for Stuttgart. Senere ble det gjort flere funn av arten rundt om i Europa og Afrika.
En radiometrisk datering fra 2010 viste en alder på 609 000 ± 40 000 år.[2] I eldre faglitteratur varierte dateringene mellom 474 000 og 621 000 år. Variasjonene skyldtes usikkerheter om alderen på funnstedets arkeologiske horisont.[3]
Funnhistorien rediger
Den 21. oktober 1907 avdekket grustakarbeideren Daniel Hartmann en underkjeve i et grustak i teigskiftet Grafenrain i den lille kommunen Mauer, som på denne tiden tilhørte storhertugdømmet Baden. Kjeven ble funnet i en dybde på 24.63 meter, og han gjenkjente den som restene av et menneske.[4] Han var klar over sannsynligheten av å finne fortidslevninger på stedet. Den tyske antropologen Otto Schoetensack hadde i 20 år bedt arbeiderne på grustaket om å være på utkikk etter arkeologiske funn, etter at et velbevart kranium av den europeiske skogselefanten Elephas antiquus ble oppdaget i 1887. Schoetensack hadde lært arbeiderne om særpreg ved menneskebein, basert på nylig oppdagede eksemplarer. Han besøkte også grustaket jevnlig på leting etter «spor etter mennesker».[4]
.JPG)
Mens Hartmann gravde, ble kjevebeinet sendt opp i luften. Da det ble gjenfunnet, var det dessverre blitt delt i to deler. I tillegg løsnet en bit av kjevens venstre side, som ikke ble gjenfunnet. En tykk, sementert skorpe av grov sand satt fast på og omkring hjørnetennene og jekslene; dette er vanlig på mange av fossilene fra Mauer. Sementeringen var forårsaket av karbonisering av kalsium. På toppen av forjekslene (premolarene) på venstre side og på begge de to fremste molarene, satt en 15 cm lang og 10 cm bred blokk av kalkstein, trolig muslingkalk, som var fast forbundet med den grove sanden. Den etterfølgende fjerning av sandskorpen gjorde at tynne lag av tannemalje ble skrapet av noen av tennene. I tillegg gikk de to venstre forjekslene tapt for alltid som følge av en uegnet lagringsmåte under andre verdenskrig.[4][5][a]
Grustakets entreprenør varslet umiddelbart Schoetensack om funnet, og sistnevnte undersøkte og dokumenterte kjeven og funnstedet. Han presenterte resultatene av sine studier i september 1908 i en monografi med tittelen: Underkjeven av homo heidelbergensis fra grustaket i Mauer, i nærheten av Heidelberg (Der Unterkiefer des Homo Heidelbergensis aus den Sanden von Mauer bei Heidelberg).[1] Den 19. november 1907 uttalte Schoetensack i et rettslig dokument at entreprenøren Josef Rösch (1838–1925) skulle gi gjenstanden til Universitetet i Heidelberg som en gave.[6] Kjevebeinet har siden den tid vært oppbevart ved universitetets geologisk-paleontologiske institutt som «det mest verdifulle objektet i naturhistoriesamlingen hos Universitetet i Heidelberg».[7] På høyre innside av underkjeven er samlingens nummerering GPIH 1 og Mauer 1 avmerket med sorte kapitéler; GPIH er en forkortelse for Geologisch-Paläontologisches Institut Heidelberg.
I 1924 oppdaget paleontologen Karl Friedrich Hormuth 29 redskaper av chert i grustaket i Mauer; de antas å ha blitt brukt av heidelbergmennesket.[8] I 1933 oppdaget den tyske paleontologen Wilhelm Freudenberg et fragment av et mellom 430 000 og 480 000 år gammelt pannebein, som også kan ha tilhørt heidelbergmennesket.[9]
Funnbeskrivelsen rediger
_01.jpg)
I september 1908 publiserte Otto Schoetensack resultatene av de anatomiske analysene av underkjeven. Innholdet var for en stor del basert på ekspertisen fra den tyske medisineren og anatomen Hermann Klaatsch fra Breslau; dette ble så vidt omtalt i en kort notis i forordet.[10][11] I forordet nevnes også zoologen Johann Adam Otto Bütschli, anatomen og ornitologen Max Fürbringer, samt geologen og paleontologen Wilhelm Salomon-Calvi som medhjelpere.[10] I tillegg fikk han hjelp av odontologen Gottlieb Port.[11][b]
Publikasjonen var en artsbeskrivelse, og fastslo at kjeven hadde tilhørt en egen art som var yngre enn homo erectus, men eldre enn neandertalerne.[12] Schoetensack introduserte artsnavnet homo heidelbergensis.[12]
I sin beskrivelse skrev han at «naturen til vårt objekt» avslører seg selv «ved første øyekast», ettersom «et bestemt misforhold mellom kjeven og tennene» er helt soleklart: «Tennene er alt for små for [kjeve]beinet. Det ledige rommet ville tillate en mye større fleksibilitet i utviklingen [av tennene].»[13] Han fortsetter med å si:
Det [kjevebeinet] fremviser en kombinasjon av egenskaper, som tidligere ikke har blitt funnet i en nåværende eller i en fossil menneskelig underkjeve. Endog den lærde burde ikke bli anklaget dersom han bare motvillig ville akseptere det som menneskelig: Det mangler totalt en egenskap som blir betraktet som spesielt menneskelig, nemlig hakens projeksjon utover; på tross av denne mangelen er det funnet å bli kombinert med ekstremt merkelige dimensjoner i kjevebeinet. Det virkelige beviset for at vi her har å gjøre med deler av et menneske, ligger utelukkende i naturen til tennene. De fullstendig bevarte tennene bærer merket «menneskelig» som bevis: Hjørnetennene viser ingen tegn til å ha en fremtredende utforming i forhold til de andre gruppene med tenner. De antyder en moderat og harmonisk, samspilt utvikling, slik tilfellet er i moderne mennesker.[14]
Den eiendommelige ved underkjeven er derfor mangelen på en hake, samt dens betydelige størrelse: Bak visdomstennene ville det være nok plass til å utvikle en fjerde forjeksel. Ettersom visdomstennene er tilstede, og deres tannbein er blitt synlig – riktignok bare på noen få steder, må kjevebeinets eier ha vært omkring 20 eller 30 år.[15][c]
Ut ifra analysene av tennene, konkluderte han med at kjeven hadde tilhørt et fortidsmenneske som var i slekt med moderne mennesker eller homo sapiens. Han plasserte funnet innenfor slekten Homo, et synspunkt som fortsatt fastholdes av paleontologer. Fordi kjeven manglet hake som på moderne mennesker, følte han behov for å definere en egen art med epitetet heidelbergensis. Undertittelen på hans artsbeskrivelse var «et bidrag til menneskets paleontologi» (ein Betrag zur Paläontolontologie des Menschen). Med dette fastslo han at det var tale om et fortidsmenneske, og tok i tillegg et eksplisitt standpunkt mot kreasjonismen og til fordel for darwinismen, «i den store debatten om menneskets opprinnelse, nemlig at menneskene har utviklet seg fra dyreriket og ikke på noen måte bare er et produkt av en enkelt bibelsk skapelseshandling.»[16]
Han var varsom med å plassere funnet i menneskets stamtre. Litt motvillig skrev han i artsbeskrivelsen at «det synes å være mulig at homo heidelbergesis tilhører stamtreet til det europeiske menneske».[12] Etter en omhyggelig og detaljert sammenligning med andre europeiske fossiler, skrev han like vagt at «vi må derfor betegne kjeven av homo heidelbergensis som pre-neandertaloid». Det sistnevnte har vist seg å være riktig.
-
Kjevens opprinnelige tilstand -
Kjevens tilstand etter å ha blitt renset -
Radiografiske bilder av kjeven -
Kjeven sett ovenfra og nedenfra
_02.jpg)
_03.jpg)
_04.jpg)
_05.jpg)
Likesom mange tidlige darwinister, betraktet han feilaktig heidelbergmennesket som det manglende mellomledd mellom hominider (aper) og mennesker: «Kjeven til homo heidelbergensis viser den opprinnelige tilstand som definerer menneskets og apens felles stamfar.»[17][d] I 1924 ble Taungbarnet oppdaget i Taung, Sør-Afrika. Det tilhørte arten australopithecus africanus og er mellom 2,8 og 3,2 millioner år gammelt. På tross av sin høye alder, representerer det fortsatt ikke noe manglende mellomledd mellom aper og mennesker.
Dateringen rediger
Otto Schoetensack sørget for at det i bunnen av sandtaket ble reist en minnestøtte hvor en horisontal linje viser funnets nivå i sedimentene.[18] Hvorvidt hans ønske er blitt oppfylt – nemlig at steinen må forbli på sitt sted, selv om endog grustaket en dag kan bli gjenfylt, er uvisst. På 1930-tallet ble den nederste delen av grustaket – der hvor underkjeven kom til syne, fylt igjen med sand som var hentet opp under utgravningene. Området ble ført tilbake til naturen og omdannet til et naturreservat i 1982. Funnstedet er derfor ikke lenger tilgjengelig for forskning. En presis datering av funnstedets arkeologiske horisont ved å bruke samtidens vitenskapelige metoder, var derfor ikke mulig på lange tider. Som et alternativ prøvde forskere gjentatte ganger å utlede alderen til fossilets lag ved å benytte stratigrafi.
Schoetensack beskrev det 10 cm tykke funnlaget som et «lag av grus, som var lett sementert grunnet karbonisering av kalsium, med svært tynne lag av leire som reagerer svakt med saltsyre»[18] Over og under funnets arkeologiske horisont, hadde sand og andre materialer blitt akkumulert i ulike klart definerbare lag. Disse lagene hadde blitt avsatt langs enden av en tidligere bue av elven Neckar i løpet av mange tusen år. I forordet til sitt studium skrev han: «Det er almen enighet om at alderen på denne sanden er paleodiluvial, noe vi ser av de begravde levningene av pattedyr; dette på tross av at enkelte arter antyder et signifikant slektskap med en mer yngre seksjon av tertiær, nemlig pliocen. Ifølge samtidens dateringsmetoder, skulle disse fakta innebære en nedre aldersgrense på omkring 780 000 år, og et maksimum på flere millioner år.»[10]
-02.jpg)
Selv om Schoetensack utførlig beskrev tallrike fossile dyrearter, som var blitt funnet i sandtaket, hadde han åpenbart ikke letet i det som han kalte «skikt 4», hvor kjeven ble oppdaget. I stedet omtaler han funn på mange sider i sin publikasjon som ikke kunne knyttes til noe bestemt geologisk lag. En relativ datering basert på ledefossiler er derfor ikke mulig på grunnlag av hans fremlagte materiale.
På 100-årsdagen for oppdagelsen i 2007, ble det i et vitenskapelig festskrift forklart at «det finnes fortsatt ingen tilfredsstillende, eksakte data for bestemmelsen av den geologiske alderen til underkjeven av homo heidelbergensis».[19] På grunnlag av små fossiler fra Mauer, kunne man fra 1995 avgrense alderen på sanden fra Mauer med en større presisjon; i tillegg ble det forsøkt på å foreta presise dateringer av tilgrensende sandtak, som fortsatt var tilgjengelig for forskere. Til dags dato har forskere likevel ikke blitt enige om hvilket lag fra Cromer-komplekset – av flere mulige, som er identisk med funnskiktet i gruven i Grafenrain. Derfor er det slik at kommunen Mauer på sin hjemmeside omtaler fossilets alder som «mer enn 600 000 år»[20][e] mens minnesteinen oppgir en alder på 500 000 år.[f] Alderen på «skikt 4», hvor kjeven ble funnet, er datert til mellom 474 000 og 621 000 år; kjevens alder avhenger derfor av om den ble funnet i det laveste laget (omkring 600 000 år) eller det øvre laget (omkring 500 000 år).
I november 2010 ble det for første gang foretatt en presis datering, som samme måned ble publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences. Sandkornene ble datert med infrarød-radio fluorescence (IR-RF), mens tennene ble datert via elektrospinning kombinert med uran-bly-metoden. Denne radiometriske dateringen viste en alder på 609 000 ± 40 000 år.[22]
Forholdet til moderne mennesker rediger
Underkjeven fra Mauer er et typeeksemplar av en underkjeve av fortidsmennesket homo heidelbergensis.[1] «Anatomien er helt klart mer primitiv enn neandertalernes, mens den harmonisk avrundede tannbuen og den komplette rekken av tenner ... allerede er typisk menneskelige.»[23] Basert på den kronologiske avgrensningen fra de yngre neandertalerne og de eldre fossiler av homo erectus, er det forsvarlig å tilskrive kjeven en egen art. Den britiske antropologen Chris Stringer (f. 1947) rangerer heidelbergmennesket mellom homo erectus og neandertalerne; ut fra dette synspunktet utgjør heidelbergmennesket en felles stamfar til både neandertalerne og moderne mennesker.[24]
_2.JPG)
Et mindretall av forskere betrakter evolusjonen av menneskene i Europa og Afrika som en gradvis prosess fra homo erectus til neandertalerne og senere det moderne menneske – så gradvis at de betrakter segregering i adskilte arter som vilkårlige inndelinger under denne prosessen. Derfor avviser de også at heidelbergmennesket er en egen art, og identifiserer underkjeven som tilhørende homo erectus.
En av de to rådende teoriene om menneskets opprinnelse er ut av Afrika-hypotesen. Den andre er den multiregionale hypotesen. Den første antar at homo heidelbergensis, neanderthalerne og det moderne mennesket vandret ut fra Afrika på forskjellige tidspunkter. Heidelbergmennesket deltok i en utvandring, hvis eldste fossiler utenom Afrika er omkring 1.8 millioner år gamle. De siste etterkommerne av denne første migrasjonsbølgen fra Afrika til Europa var neandertalerne, som døde ut for omkring 30,000 år siden. Dagens homo sapiens i Europa tilhører en migrasjonsbølge (ut av Afrika II) som fant sted for omkring 40,000 til 30,000 år siden.
Habitat rediger
Like usikker som kjevens eksakte alder var inntil nylig, like vanskelig er det å knytte andre fossiler til laget. Slike ledefossiler er de eneste direkte bevis på en nøyaktig rekonstruksjon av funnets habitat.
Noter rediger
- ^ Ordrett sitat fra Dietrich Wegner: Der Fund (2007): Die Entfernung der Kalkkrusten führte später zu weiteren Beschädigungen, u.a. platzten bei einigen Zähnen winzige Splitter des Zahnschmelzes ab. Als Folge einer unsachgemäßen Auslagerung gingen im Zweiten Weltkrieg zudem die zwei linken Prämolaren verloren.[5]
- ^ Hermann Klaatsch skrev i sin nekrolog over Otto Schoetensack: «Som de fleste i fagmiljøet vet, er den anatomiske undersøkelsen av underkjeven fra Heidelberg, både i dens ikke-tekstlige og tekstlige innhold, i all hovedsak mitt verk ... Den eneste lille turbiditet i vårt ellers så ideelle vennskapsbånd, var at Schoetensack ikke ønsket å innrømme dette da han bekjentgjorde tittelen på sin monografi for arbeidsstokken sin.» Klaatsch nevner på samme sted at den nøyaktige beskrivelsen av tennene heller ikke ble gjort av Schoetensack alene, men med hjelp fra odontologen Gottlieb Port.[11]
- ^ «Gjennom intensiv tygging blir tannemaljen i allmenhet erodert og tannbeinet blir synlig; derfor kan omfanget av denne slitasjen brukes som et holdepunkt for en veiledning i estimering av levealder.»[15]
- ^ «Apeteorien» ble ikke utviklet av Charles Darwin. Opphavsmannen var den tyske zoologen Ernst Haeckel, som presenterte teorien i 1866 i verket Generelle Morphologie der Organismen : allgemeine Grundzüge der organischen Formen-Wissenschaft, mechanisch begründet durch die von C. Darwin reformirte Decendenz-Theorie. Der presenterte han teorien om at mennesket har utviklet seg fra apene, og postulerte eksistensen av det manglende mellomledd mellom mennesker og aper. Han kalte denne hypotetiske overgangsformen for Pithecanthropus (apemenneske) alalus (uten tale).
- ^ Dette tallet gjelder åpenbart skikt MIS 15 i Cromer-komplekset, som er datert til en alder på mellom 568 000 og 621 000 år.[21]
- ^ Dette tidsrommet gjelder skikt MIS 13, som er datert til en alder på mellom 474 000 og 528 000 år.
Referanser rediger
- ^ a b c Schoetensack 1908
- ^ Günther A. Wagner et al.: Radiometric dating of the type-site for Homo heidelbergensis at Mauer, Germany. In: PNAS, Band 107, Nr. 46, 2010, S. 19726–19730, doi:10.1073/pnas.1012722107
- ^ H. Dieter Schreiber et al.: Die Tierwelt der Mauerer Waldzeit, i Wagner et al, 2007, side 146
- ^ a b c Schoetensack 1908, side 23
- ^ a b Dietrich Wegner: Der Fund, i Wagner et al, 2007, side 42
- ^ Schoetensack 1908, side 24
- ^ Dietrich Wegner et al: Der Fund, i Wagner et al, 2007, side 19
- ^ Dietrich Wegner: Karl Friedrich Hormuth – Ein Mannheimer Wissenschaftler findet die Werkzeuge des Homo erectus heidelbergensis, i Wagner et al, 1997
- ^ Dietrich Wegner, Wolfram Freudenberg: Wilhelm Freudenberg – Ein fast vergessener Erforscher der Fundstelle Mauer „Grafenrain“, i Wagner et al, 1997
- ^ a b c Schoetensack 1908, forordet
- ^ a b c Dietrich Wegner et al: Der Fund, i Wagner et al, 2007, side 38
- ^ a b c Schoetensack 1908, side 34
- ^ Schoetensack 1908, side 26
- ^ Schoetensack 1908, side 25-26
- ^ a b Johanna Kontny et. al: Reisetagebuch eines Fossils, i Wagner et al, 2007, side 48
- ^ Günther A. Wagner: 100 Jahre Homo heidelbergensis aus Mauer, i Wagner et al, 2007, side 15
- ^ Schoetensack 1908, side 44
- ^ a b Schoetensack 1908, side 4
- ^ H. Dieter Schreiber et al.: Die Tierwelt der Mauerer Waldzeit, i Wagner et al, 2007, side 129
- ^ gemeinde-mauer.de Gemeinde Mauer: Urmenschenfund Arkivert 18. januar 2020 hos Wayback Machine. (besøkt 13. desember 2014)
- ^ Günther A. Wagner: Altersbestimmung: Der lange Atem der Menschwerdung, i Wagner et al, 2007, side 224
- ^ Günther A. Wagner et al.: Radiometric dating of the type-site for Homo heidelbergensis at Mauer, Germany. In: PNAS, Band 107, Nr. 46, 2010, S. 19726–19730, doi:10.1073/pnas.1012722107
- ^ Johanna Kontny et. al: Reisetagebuch eines Fossils, i Wagner et al, 2007, side 44
- ^ Chris Stringer: Comment: What makes a modern human. In: Nature. Band 485, Nr. 7396, 2012, S. 33–35 (hier S. 34), doi:10.1038/485033a
Litteratur rediger
- Schoetensack, Otto (1908). Der Unterkiefer des Homo Heidelbergensis aus den Sanden von Mauer bei Heidelberg. Ein Beitrag zur Paläontologie des Menschen. Verlag von Wilhelm Engelmann, Leipzig, september 1908.
- Wagner, Günther A.; Beinhauer, Karl, W (1997). Homo heidelbergensis von Mauer: das Auftreten des Menschen in Europa. Universitätsverlag Winter, 1. oktober 1997. ISBN 3-825-37105-0. ISBN-13: 978-3-8253-7105-0.
- Wagner, Günther A.; Rieder, Hermann; Zöller, Ludwig; Mick, Erich (redaktør) (2007). Homo heidelbergensis. Schlüsselfund der Menschheitsgeschichte. Konrad Theiss Verlag, Stuttgart, 1. september 2007. ISBN 3-806-22113-8. ISBN-13: 978-3-8062-2113-8.