Uførepensjon

Uføretrygd (tidligere uførepensjon) er en betegnelse på ulike ytelser som tilstås ved varig arbeidsuførhet. 370.000 mennesker er uføretrygdede gjennom Folketrygden i Norge, noe som tilsvarer over 10% av befolkningen i forventet yrkesaktiv alder[1]. I tillegg til uføretrygd fra Folketrygden kan man få ytelser fra ulike pensjons- og forsikringsordninger som for eksempel Statens pensjonskasse[2].

Uføretrygd fra FolketrygdenRediger

Uføretrygd fra Folketrygden reguleres av folketrygdloven kapittel 12, med nærmere presiseringer blant annet i kapittel 2 (om medlemskap). Regelverket kan grovt inndeles i tre: Vilkårene for å få uføretrygd, beregning av uføretrygd og reduksjon/opphør av uføretrygd.

FormålRediger

Formålet med uføretrygd er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, se folketrygdloven § 12-1. Formålsbestemmelsen har alene liten rettskildemessig vekt, ettersom inngangsvilkårene er nærmere presisert i de påfølgende bestemmelsene.

InngangsvilkårRediger

Som med alle folketrygdytelser er det et grunnvilkår at man er medlem i trygden. For uføretrygd må man ha vært medlem i en tilstrekkelig kvalifiserende periode før man ble ufør og har medlemskapet i behold, se folketrygdloven §§ 12-2 og 12-3. Det betyr at man generelt ikke kan få uføretrygd hvis man kommer ufør til Norge. Hvis man flytter fra Norge før man blir ufør, og så blir ufør i utlandet, kan man ha mistet medlemskapet og dermed også mistet rett til uføretrygden.

Uføretrygd kan bare gis til den som er mellom 18 og 67 år, se folketrygdloven § 12-4.

Det aller viktigste vilkåret for uføretrygd, som skiller uføretrygd fra ytelser som sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 og arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven kapittel 11, er attføringsvilkåret i § 12-5. Dette vilkåret speiler folketrygdloven § 11-6 (om behov for å få avklart arbeidsevnen) i reglene om arbeidsavklaringspenger. Som nevnt i artikkelen om arbeidsavklaringspenger innebærer attføring at man har vært forsøkt tilbakeført til arbeidslivet. Altså, NAV (som forvalter disse ytelsene, se NAV-loven) må ha funnet egnede arbeidsrettede tiltak, fulgt opp den medisinske behandlingen og på andre måter bistått medlemmet med tanke på tilbakeføring til arbeid, og deretter konkludert med at forsøket enten har vært vellykket eller helt eller delvis mislykket. Når NAV har etablert en sikker konklusjon om akkurat hvor mye vedkommende over tid vil være i stand til å arbeide, foreligger det et tilstrekkelig forsøk på attføring.

Det er et vilkår at sykdom/skade/lyte (heretter "sykdom") er hovedårsaken til uførheten, se folketrygdloven § 12-6. Selv om loven bruker en videre definisjon av de helsemessige forholdene enn for eksempel sykepengereglene i kapittel 8, er det lite vesensforskjell; sykdomsbegrepet i folketrygdloven kapittel 8 er så vidt, at det favner over de fleste tilfeller som også kan kalles "skade" eller "lyte". Begrepet "lyte" er for øvrig en litt arkaisk betegnelse på "medfødt legemsfeil"[3]. Men med en vanlig språklig forståelse er det vanskelig å se for seg et lyte som ikke også kan rubriseres under sykdomsbegrepet.

Det siste sentrale inngangsvilkåret er at man har tapt inntekt. Den som har inntekt i behold på tross av uførheten har ikke rett på uføretrygd selv om vedkommende i et medisinsk perspektiv har helt ufør. For å få uføretrygd må man være ervervsmessig invalid; medisinsk invaliditet som nevnt i § 12-6 er ikke tilstrekkelig alene.

Beregning av uføretrygdenRediger

Uførepensjon består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Pensjonsprosenten er 45 for poengår før 1992 og 42 for poengår fra og med 1992. For å få full pensjon må man ha minst 40 års botid i Norge. Kortere trygdetid gir lavere pensjon. Tilleggspensjon forutsetter at man har opptjent pensjonspoeng i minst tre år.

Størrelsen på tilleggspensjonen er bl.a. avhengig av:

  • hvor mange år man har opptjent pensjonspoeng
  • hvor høy arbeidsinntekten har vært i opptjeningstiden

Det er dessuten særregler for beregning av trygdens størrelse avhengig av om man er yrkesskadet og/eller har barn, på samme måte som ved arbeidsavklaringspenger, se folketrygdloven §§ 12-15 - 12-17.

Endring / reduksjon / opphør av ytelsenRediger

Uføretrygden kan reduseres ved arbeid, se folketrygdloven § 12-14. Den kan reduseres ved straffegjennomføring og institusjonsopphold, se §§ 12-19 og 12-20. Det er også mulig å gi avkall på uføretrygd, se § 12-21.

Statistikk og historikkRediger

«Uføreytelse» er en fellesbetegnelse for (tidligere) tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. «Uførestønad» ble foreslått som navn på ny uførepensjon fra folketrygden.[4] I Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) er det foreslått at ytelsen skal hete uføretrygd.

Siden uførepensjon ble innført i 1961 er omtrent 1,1 millioner personer innvilget ytelsen.[5] I 2005 ble det brukt nesten 49 milliarder til uføretrygd, noe som økte til 61 milliarder i 2013.[6] Per 31. mars 2016 var det 317 100 mottakere av uføretrygd. Dette utgjorde 9,5 % av befolkningen mellom 18 og 67 år.[7]

Også private forsikringer og pensjonsordninger kan gi ytelser ved uførhet. Disse kan inneholde alt fra premiefritak ved langtidssykdom til ytelser som kommer i tillegg til NAVs utbetalinger, avhengig av avtale. Ifølge OECD er Norge blant de land med flest uføretrygdede relativt i forhold til befolkning.[8]

ReferanserRediger

  1. ^ «Uføretrygdede». SSB. Besøkt 3. september 2021. 
  2. ^ Wold, Taran Victoria R. (10. juni 2020). «Nordiske Digitaliseringstrender: Fra Biodiversitet Og Institusjonsegne Økosystemer Til Integrasjon, Samordning Og Samarbeid?». dx.doi.org. Besøkt 3. september 2021. 
  3. ^ «lyte – Wiktionary». no.wiktionary.org. Besøkt 3. september 2021. 
  4. ^ NOU 2007: 4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre kap. 12.6.
  5. ^ Uføretrygden runder 50 i MEMU nr. 1/2011 på side 4–5.
  6. ^ «Antall uføretrygdede øker kraftig», artikkel i Aftenposten, 11. oktober 2012
  7. ^ Uføretrygd Arkivert 20. august 2016 hos Wayback Machine., Statistikk per 31. mars 2016.
  8. ^ «Mens det gjennomsnittlige OECD-land bruker 1,9 prosent av bruttonasjonalprodukt på syke og uføre, bruker vi 4,8 prosent.», fra artikkelen «En ubehagelig sannhet» i avisen Dagens Næringsliv, lørdag 27. november 2010.

Eksterne lenkerRediger

 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.