Tuareg

Tuaregene er opprinnelig et nomadisk berber-folk som utvandret fra det nordlige Afrika (trolig Libya) til Sahel-området på 400-tallet e.Kr. I dag kan man imidlertid ikke lenger betegne tuaregene som et eget folk, men snarere en språkgruppe. Det opprinnelige folket har gjennom århundrene blandet seg med andre afrikanske folkeslag, og dermed sluttet å eksistere som en homogen folkegruppe. Tuareger flest er muslimer.

Tuareg
Antall
Mellom 1 og 1,5 millioner. Omtrent 1 200 000 med tuareg som morsmål (ca. 900 000 ved årtusenskiftet)
Områder med stor befolkning
Niger		Ukjent, anslått til ca 700 000 som snakker et tuareg-språk
Mali		Ukjent
Burkina Faso		Ukjent
Algerie		Ukjent
Libya		Ukjent
Marokko		Ukjent
Tunisia		Ukjent
Språk
Tuareg-språkene (tamasheq, tamajeq og tamahaq), hausa, arabisk, fransk.
Religion
Islam ispedd animisme.
Relaterte etniske grupper
Andre berber-folk.
Tuareg på Commons

Tuaregene er kjent for sine indigo-fargede tekstiler og ble lenge kalt «det blå folket». Det spesielle hodeplagget kalles en tagelmust

Tuaregenes leveområde

Tuaregene kan være etterkommere av det folket den greske historikeren Herodot kalte «garamantene». De hadde et kongedømme i dagens Ferran-område i Libya. Området het tidligere Germa.

Tuaregene var tradisjonelt et omvandrende gjeterfolk, men må nå mer regnes som et folk med faste bosetninger. De holder kyr og geiter, dyr som har forutsetninger for å livnære seg i det karrige landskapet like syd for Sahara-ørkenen. Folk i dette området har av FN vært regnet blant de fattigste på jorden.

Tuaregspråk

Utdypende artikkel: Tuareg (språk)

Det folket vi i dag kaller tuareger, snakker et språk som kalles tamasheq, som er en av fem grunnleggende dialekter i den berberske språkgruppen. Tamasheq har fire dialekter, en nordlig og tre sydlige. Den nordlige tales av tuareger i Algerie, Tunisia og Libya, mens de sydlige tales av tuareger i Mali, Niger, Burkina Faso og Nigeria. Alt i alt teller tuaregene ca. 1,25 millioner mennesker, hvorav ca. 700 000 har tilhold i Niger og ca. 350 000 i Mali. De resterende fordeler seg stort sett på landene Algerie, Tunisia, Libya med ca. 60 000 og Burkina Faso med ca. 140 000. Tuaregenes skriftsystem kalles tifinagh. Tuareger har en rik kultur som går langt tilbake til oldtidens Mali-imperium. Tallrike legender forteller om deres fortid.

Tuaregopprøret

I dag er tuaregene mest kjent i Mali for deres opprør mot sentrale myndigheter. Det er inngått en rekke avtaler mellom ledere for tuaregsopprøret og sentrale myndigheter i Mali. Konflikten med sentrale myndigheter bærer i seg elementer av politisk og økonomisk marginalisering, kamp om kontroll over illegal virksomhet, etnisitet og religiøs fundamentalisme i kombinasjon med svært vanskelig klimatiske forhold (UD).

Ørkenens gull

Tuaregene er kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen.

Tuaregene er kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen, der de gjennom århundrer har ferdes med «ørkenens gull» – salt – fra de fjerne og utilgjengelige saltgruvene i Sahara til mer tilgjengelige handelssentra. Etniske tuareger grunnla byen Timbuktu i Mali omkring år 1100 e.Kr. Byen ble et slags senter for tuaregenes saltkaravaner og handel med gull og slaver. Selv den dag i dag kan man oppleve tuaregenes saltkaravaner i Sahara.

Det blå folket

Tuaregene er også kjent for sin bruk av det blå fargestoffet indigo i sine tekstiler. Blant annet er tagelmusten, et kombinert plagg som både fungerer som slør og som turban et viktig plagg for mannlige tuareger.

I Vesten ble tuaregene lenge kalt «det blå folket». Bruken av indigo-fargede tekstiler gjorde at tuaregene kunne framstå som blå på kroppen, fordi fargen trakk inn i de øverste hudlagene. Blåmann (flertall: blåmenn), eller på norrønt blámaðr, var også de gamle nordboernes navn på folk med mørk hud.

Sør i Tunisia, i den nordlige delen av Sahara bor det en gruppe tuareger i huler i bakken. Hulene er gravd ut (ned) i den forholdsvis harde sanden ørkenen der består av. Det første man får øye på dersom man besøker disse menneskene, er tv-antennene som stikker opp av bakken. Huleinngangene får en først øye på når man kommer ganske nært. Den finnes sågar et hotell der, gravd ut på tradisjonelt vis. Landskapet rundt ligner til forveksling på et månelandskap, og derfor ble det også benyttet under innspillingene av den første Star Wars-filmen. Skuespillerne som var med bodde sågar i hotellet under innspillingen. Temperaturen i disse hulene holder seg konstant året rundt, selv om det kan bli både svært varmt og kaldt i ørkenen.

Betegnelsen «tuareg» kan komme av den beduinske uttalen av det arabiske ordet «tawariq» (entall tarqi), som betyr «forlatt av Gud». De bruker ikke ordet tuareg om seg selv, men kaller seg enten «imouhar/imuhagh/imashaghen» eller «kel tamasheq/tamajaq». Førstnevnte betyr «de frie», sistnevnte «fra tamasheq» eller «folk av tamasheq». Av og til kan tuareger også omtales som «Tamust», som betyr «nasjonen».

Skikkene

Samfunnet er oppbygd hierarkisk. Det finnes adelige og vasaller, og tidligere også slaver. Hos tuaregene er det mennene som bærer ansiktsslør, noe som ellers er svært fremmed for islamsk sedvane. Det dreier seg om å tildekke munnen, ettersom kroppsåpninger oppfattes som urene. Kvinnenes ansikt er på berberevis utildekket, men med en liten duk kan kvinnene tildekke munnen i nærvær av menn av høy rang (som f.eks. i nærvær av svigerfar).Tuareger er muslimer, men de har også de beholdt mange av skikkene og ritualene fra pre-islamsk tid som alle andre stammer i Mali.

Hundene

Tuareger er tradisjonelt nomadiske gjetere og karavaneførere som alltid har holdt hetsende hunder

Adelige tuareger har alltid holdt jakthunder av myndetypen. Mens berbere og beduiner har hatt sine sloughi og saluki, så har tuaregene hatt sin Idii N'illeli. Her i Vesten er imidlertid denne hunderasen blitt kjent som azawakh. Tuaregenes strenge avlsprinsipper gjennom mer enn 1 000 år gjør den trolig til den mest opprinnelige av alle mynder i dag.

Disse hundene tilhører en landrase og har fungert som vakthunder i og rundt tuaregenes leire. Hundene lever fritt og har en primitiv atferd. Hundene formerer seg også fritt, men gjennom århundrene har tuaregene bare latt de beste hannvalpene få leve opp, og unntaksvis tisper som har blitt plukket ut til framtidig avl. De skjønneste eksemplarene kaller tuaregene «oscas» eller «idii-idii». Valpene som får leve gis en næringsrik blanding av geitemelk og hirse. De plasseres tidlig i kveget sammen med produksjonsdyrene og vokser opp med en sterk tilknytning til disse. Som voksne individer lever hundene i en slags paria-tilværelse i og rundt boplassene. De forsvarer både bufe og eiendom mot ville dyr og tyver, og regnes som svært effektive og fryktløse vakthunder.

Kunnskapen om utvelgelse har blitt nedarvet fra far til sønn gjennom utallige generasjoner, men i dag er det trolig kun et fåtall eldre som besitter den. De siste tiårene har det vært reell fare for at denne kunnskapen kan gå tapt. En gruppe tyske forskere og eksperter dannet derfor i 1992 en organisasjon for å ta vare på kunnskapen om disse hundene i sitt egentlige habitat. Association Burkinabé Idi du Sahel (A.B.I.S.) gjør dette gjennom å bygge infrastruktur og gi medisinsk støtte til befolkningen. Hvert år organiserer organisasjonen ekspedisjoner til Sahel, der et av målene også er å styrke kunnskapen om disse meget spesielle hundene.