Tristan
Tristan (latin/brytonisk: Drustanus; walisisk: Drystan; også kjent som Tristran, Tristram, etc.) er en av hovedfigurene i fortellingene om Tristan og Isolde, en helt fra Cornwall og en av ridderne av det runde bord som figurerer litterært i britiske emner. Han er sønn av Blancheflor og Rivalen (i senere versjoner av Isabelle og Meliodas), og er nevø av kong Mark av Cornwall. Han ble sendt av Mark for å hendte prinsesse Isolde fra Irland for at hun skal giftes med kongen. Imidlertid drakk Tristan og Isolde en kjærlighetsdrikk mens de seilte til Cornwall, og ble hjelpeløst forelsket i hverandre. Paret gjennom går tallrike prøvelser inntil de tragisk døde.
Syklusene med Tristanlegenden rediger
Tristan dukker først opp tidlig på 1100-tallet i keltiske folkeminne som sirkulerte i nordlige Frankrike. Selv om de eldste fortellingene om Tristan har gått tapt eksisterer fortsatt en del avledninger. De fleste tidlige versjonene faller sammen i to greiner, «høviske» som er representert i gjenfortellingene til den anglo-normanniske poeten Thomas d'Angleterre og hans tyske etterfølger i Gottfried von Strassburg; og den «vanlige» eller ikkehøviske grein som omfatter verkene til den franske poeten Béroul og den tyske dikteren Eilhart von Oberg.
Sentral i arthurlitteraturen er Chrétien de Troyes og som nevnte Tristan i sitt dikt Cligès ved å skrive at han har skrevet sin egen redegjørelse av fortellingen. Imidlertid finnes det ikke lengre noen bevarte kopier eller nedtegnelser av slike tekster. På 1200-tallet, i løpet av den store perioden av prosaromanene, var Tristan en prose eller Prosa-Tristan en av de mest populære romansene i sin tid. Denne lange, mangfoldige og ofte lyriske verket (den moderne utgaven består av 13 bind) følger Tristan fra den tradisjonelle legenden og inn i riket til kong Arthur av britene hvor Tristan deltar i søken etter den hellige gral. På 1400-tallet forkortet sir Thomas Malory denne franske utgaven i sin egen utforming, «The Book of Sir Tristram de Lyones», i hans Le Morte d'Arthur (Arthurs død).
Historiske røtter rediger
Det er en del merkelige aspekter knyttet til Tristan, blant annet hans piktiske navn. Drust er et svært vanlig navn for piktiske konger, og Drustanus er kun Drust gjengitt på latin. Navnet kan ha sin opprinnelse fra oldtidslegende angående en piktisk konge som drepte en kjempe i en fjern fortid, noe som har spredt seg over De britiske øyer. Navnet kan også ha kommet fra den piktiske helgenen fra 500-tallet som bar en form av navnet. I tillegg finnes det interessant nok en Tristan som er nevnt som vitne til et juridisk dokument ved Fyrsteabbediet St. Gallen i Schwaben i 807.
Et annet merkelig aspekt er hans kongedømme Lyonesse som det ikke eksisterer noen for bevis. Imidlertid finnes det to steder som heter Leonais: ett i Bretagne, og det andre er den gammelfranske skrivemåten for Lothian i Skottland. I tillegg har Scillyøyene blitt foreslått å være stedet ettersom de muligens var en øy fram til romersk tid og flere av øyene er fortsatt forbundet ved lavvann. Uansett, Tristan som en prins av Lothian ville gjøre hans navn mer forståelig. Lothian var et av grenselandene til det piktiske kongeriket og var en tid også et piktisk område. Tristan kan faktisk ha vært en piktisk prins underlagt britonsk overherredømme. Et forslag, om enn svært usannsynlig, er at han kan ha vært adoptert inn i familien til Mark av Cornwall, historisk sett en praksis som var attestert i romersk lov.
Et mulig bevis for Tristans røtter i Cornwall er Tristansteinen med inskripsjoner fra 400-tallet som i dag er plassert langs vegen som leder til Fowey i Cornwall. Den måler rundt 2 meter i høyden og er i dag satt på et moderne fundament i sement. Fram til 1980-tallet sto den på sitt opprinnelige sted rett ved kystvegen på et felt i nærheten av den lille havnebyen Polkerris. Den var da nærmere festningen Castle Dore og kan ha vært opprinnelsen til assosiasjonen for dette stedet med den tragiske kjærlighetsfortellingen om Tristan og Isolde. Det er et taukors (minner om en torshammer) på den ene siden og en latinsk inskripsjon på den andre, i dag svært forvitret, som leses: [1]
- Drustanus Hic Lacit Cunomori Filius («Drustanus ligger her, sønn av Cunomorus»)
Det har blitt foreslått og er tillitsfullt hevdet på plaketten på steinen at figurene som er nevnt er Tristan, hvor Drustan er en variant av, og Cynvawr, latinisert til Cunomorus. Denne Cynvawr er etter sigende ved forfatteren Nennius fra 800-tallet, som satte sammen en tidlig pesudohistorisk fortelling om kong Arthur, identisk med kong Mark.
Forfatteren Sigmund Eisner konkluderte med at navnet Tristan er avledet fra Drust, sønn av Talorc, men at legenden om Tristan slik som den kjennes er samlet sammen av en irskutdannet medlem av klostersystemet i nordlige Britannia en gang tidlig på 700-tallet.[2] Eisner forklarte at et medlem av det irske klostervesenet på denne tiden ville være kjent med alle de greske og romerske fortellingene som legenden lånte fra, eksempelvis Pyramus og Thisbe, men også kjent med de keltiske elementene i fortellinger som eksempelvis Forfølgelsen av Diarmuid og Gráinne. Eisner konkluderte med at «forfatteren av Tristan-fortellingen benyttet navnene og en del lokale tradisjoner fra sin egen nyere fortid. Til disse figurene knyttet han eventyrene som har blitt overlevert fra romersk og gresk mytologi. Han levde nord i Britannia, var tilknyttet et kloster, og begynte den første gjengivelsen av Tristan-fortellingen på sin reise til hva som har blitt funnet.»[3]
Moderne tilpasninger rediger
I løpet av årene 1857 og fram til 1859 komponerte Richard Wagner sin opera Tristan und Isolde og er i dag betraktet som en av de mest innflytelsesrike musikkstykker fra 1800-tallet. I dette verket er Tristan portrettert som en nederlagsdømt romantisk figur.
Algernon Charles Swinburne skrev et episk dikt kalt Tristram of Lyonesse. Fortellingen har også blitt tilpasset til film flere ganger.[4] Den nyeste er den amerikanske versjonen kalt for Tristan & Isolde, produsert av Tony og Ridley Scott, skrevet av Dean Georgaris, regissert av Kevin Reynolds, og med James Franco og Sophia Myles i hovedrollene. Legenden om Tristan har også blitt representert i sangen av samme navn ved den engelske musikeren Patrick Wolf som ble utgitt som singel fra albumet Wind in the Wires fra 2005.
Tristan spiller en framtredende rolle i tegneseriebokserien Camelot 3000 hvor han ble reinkarnert i år 3000 som en kvinne og hadde strid med å komme overens med sin nye kropp, kjønn og identitet og bli forsont med de andre ridderne.
Den russiske komponisten Nikita Koshkin skrev et stykke for klassisk gitar kalt Tristan spiller på lutt i 1983, en leken tilpasning av tradisjonell engelsk luttmusikk, i det minste innledningsvis.
Referanser rediger
- ^ Megalithic Portal
- ^ Sigmund Eisner: The Tristan Legend, A Study in Sources, Northwestern University Press, Chicago, 1969, s.37, 52
- ^ Sigmund Eisner: The Tristan Legend, A Study in Sources, Northwestern University Press, Chicago, 1969, s. 37
- ^ IMDB: Popular Titles Tristan & Isolde
Se også rediger
- Auchinleck-manuskriptet
- Tristan (navn) – navnets opprinnelse og moderne utforming
Litteratur rediger
- Ronan Coghlan (red.): The Illustrated Encyclopedia of Arthurian Legends, New York, 1993.
- Norris J. Lacy (red.): The New Arthurian Encyclopedia, New York: Garland, 1996.
Eksterne lenker rediger
- Béroul: Le Roman de Tristan
- Thomas d'Angleterre: Tristan
- Tristan-side fra Camelot-prosjektet
- Transkripsjon og bilder av sidene fra Auchinleck-manuskriptet
- Libretto for Wagners opera, både engelsk og tysk
- Bibliografi av moderne Tristaniana på engelsk
- Tristan Waterkeyn
- Engelsk oversettelse av Gottfried von Strassburgs Tristan