Trål

Trål (fra engelsk trawl, fra nederlandsk tragelen, «trekke, dra») er en type fiskeredskap. En trål er et fiskegarn formet som en lang trakt («trålpose»), og den slepes etter et fartøy – en tråler. Dette prinsippet krever nettingposer som slepes gjennom vann for å fange forskjellige arter av fisk eller noen ganger målrettede arter.

Trålpose

Båtene som brukes til tråling kalles trålere eller mindre vanlig, dragere (avledet fra tysk). Trålere varierer i størrelse fra små åpne båter med så lite som 30 hk (22 kW) motorer til store fabrikktrålere med over 10 000 hk (7,5 MW). Tråling kan utføres av én tråler eller av to trålere som fisker i samarbeid (partråling).

Tråling kan sammenlignes med dorging (avledet fra norrønt dorg). Mens tråling involverer et garn og vanligvis gjøres for kommersiell bruk, involverer dorging i stedet et snelle, stang og et agn eller et sluk, og gjøres vanligvis for rekreasjonsformål. Tråling er også ofte brukt som en vitenskapelig metode for prøvetaking.

Generelt

Tråling er en fisketeknikk som har eksistert siden 1500-tallet, og har utviklet seg fra små håndholdte redskaper til fabrikktrålere som er i stand til å fiske og produsere et tresifret antall tonn fisk hvert eneste døgn. Trålere brukes for å fange de fleste arter fisk og i tillegg reker og andre skalldyr. Tradisjonelt sett tenker de fleste på bunntrålere som fisker reker, torsk og sei og lignende, men det tråles etter et stort utvalg arter på de fleste dyp. Den trålingen som foregår høyere i sjøen enn bunntråling kalles pelagisk tråling.

Moderne trålere finnes i en rekke størrelser og fasonger tilpasset mange forskjellige typer fangst og forhold og består av en rekke redskaper i tillegg til selve trålposen (som i seg selv består av flere sammensydde deler). I dag bruker trålerne vanligvis 2 tråldører eller tilsvarende innretninger som er laget for å få optimal åpning sideveien under tauing. Med mindre det drives partråling, da brukes 2 skip for å taue(trekke) en enkelt trål og hvert av skipene tauer en wire til hver sin side av åpningen, da styres trålposens sideveis åpning av skipenes avstand, men denne metoden er heller sjelden og fartøyene opererer som oftest alene. Flere moderne fartøyer som driver med bunntråling kan fiske med flere trålposer samtidig (dobbel- eller trippeltråling), da brukes det i tillegg ett eller flere senterlodd mellom trålposene da tråldørene kun brukes i ytterkantene.

Oppbygging og virkemåte ved bunntråling

Skalamodell av bunntrål sett fra siden. Tråldørene befinner seg normalt utenfor venstre billedkant.

Fra moderskipet, som vanligvis tauer i 2,5 – 4 knops fart, går det stålwire ned til tråldørene og eventuelle senterlodd. I denne hastigheten vil tråldørene stå på høykant med ene siden i kontakt med bunnen for å virvle opp mudder og lage lyd, henholdsvis for å skjule trålåpningen og for å skape nysgjerrighet og tiltrekke fisk, samtidig er de utformet til å trekke sideveien for å sørge for en optimal sideåpning av trålen, mens senterloddene ruller langs bunnen mellom trålene ved dobbel- og trippeltråling. Tråldørene og senterlodd er i de fleste tilfeller utstyrt med sensorer, disse gir signal om innbyrdes avstand for å holde oversikt over sideåpningen(e) på trålen(e). Disse tallene kan også brukes til å påvise problemer med tråldører og senterlodd som f.eks kryssing av wire mellom skipet og trålen.

Trålposen er festet til tråldører og senterlodd med wire (gul farge), de to øverste festet i trålens vinger og den øverste av disse er festet til trålens «headline» (grønn farge), som ligger i overkant av vingene og inneholder et varierende antall fløytkuler, de lyse områdene på headlinen. Headlinens oppgave er hovedsakelig å bidra med oppdrift for at trålens vertikale åpning skal bli størst mulig. Det er ofte også montert et tråløye i åpningen, dette er en sensor som er lik den man finner i et ekkolodd, denne brukes til å lese av temperatur, vise trålens dybde og trålens vertikale åpning, og se om det er fangst å få. Den nederste wire er festet til en kjetting eller wire (blå farge) som er påsatt en rekke «bobbins», store stålkuler med hull tvers igjennom til kjetting eller wire. Disse skal sørge for å holde giret (rød farge) i kontakt med bunnen og er laget for å rulle langs havbunnen på samme måte som giret. Giret består i hovedsak av solide runde hjul av gummi med kjetting tredd gjennom og er laget for å rulle lett langs havbunnen. Giret har flere funksjoner, beskytte selve trålposen ved blant annet å kunne hoppe over steiner og andre lignende hindringer, på grunn av dette blir det ofte kalt «rock-hopper». Giret er også designet for å gjøre minimale skader på havbunnen i motsetning til tidligere, da man visste lite om skadevirkningene av bunntråling.

Trålens fiskeline er festet til giret, og er underste del av trålposen. Det er ofte festet fløytkuler på fiskelinen, men i langt mindre grad enn på headlinen, også dette for å holde belgen klar av giret og redusere trykket giret har på havbunnen. Belgen er størstedelen av enhver trål, og strekker seg fra bakenfor vingene og helt bak til sorteringsristen.

I de fleste farvann er det bestemmelser og strenge kontroller når det gjelder minstestørrelse på fisken og bifangst. Ettersom en trål samler opp alt som kommer inn gjennom åpningen, må man skille ut fisk som er under minstemålet dersom man fisker etter fisk. Ved reketråling vil man unngå at større fisk og eventuelle arter man ikke har kvote på, slipper inn i sekkene. Når man fisker etter vanlig bunnfisk, vil man unngå fisk under et visst minstemål og en effektiv metode å unngå dette på er å tilpasse maskevidden. I en vanlig trål blir som oftest maskevidden mindre etter hvert som man nærmer seg sekken. I tillegg til dette benyttes sorteringsrister som i hovedsak er en slags metallgrind som blir satt inn fremfor sekken for å skille ut fisk og andre objekter som er større enn en viss størrelse. Ristene for både reker og fisk er i prinsippet like, men det er én forskjell: Ristene til rekefiske slipper ut de største objektene gjennom et hull i taket på trålen (Trålens overside), mens når man fisker fisk vil det som kommer seg gjennom risten gå tilbake i havet. Det er også i mange tilfeller montert sensorer i ristene, disse sensorene gir informasjon om ristenes vinkel i sjøen, dette er viktig på grunn av ristene kan ha snudd seg opp-ned mens skipet la ut trålen, noe som resulterer i at trålen blir vridd og ingenting kommer inn i sekkene.

Helt bakerst på en trål finner man sekken, eller «cod-end». Det er her alt som har sluppet gjennom sorteringsristen havner. Sekkene består av flere lag not som blir knytt sammen bakerst med tau for å enkelt kunne tømme sekkene. Det er også ganske vanlig med en påsatt sensor som gir beskjed når posen når en viss størrelse.

Miljøutfordringer ved trålfiske

Trålfiske i åpent hav stiller store krav til myndigheter med hensyn til kontroll av fartøyer, utstyr og fangst. Det er grunn til å anta at fiskejuks forekommer, det vil si at undermåls og uønsket fangst dumpes på havet, slik at den foreskrevne kvoten kan landes med fisk av beste kvalitet. Den norske Kystvakten, som er utøvende myndighet i henhold til fiskeri, holder strengt oppsyn med fiskefartøy i norsk økonomisk sone og mener at både blant norske båter og i norske farvann er dette et lite problem generelt sett.

Selv om trålfiske er strengt regulert i de fleste farvann er metoden omstridt, og mange mener at bunntråling er uheldig for miljøet. Det er særlig tre forhold som trekkes fram:

Bunntråling gjør skade på bunnfaunaen

Siden bunntråling innebærer sleping av tung redskap langs havbunnen, kan en vanskelig unngå å skade bunnen og livet som finnes der. Særlig er det bekymring omkring virkningen på kaldtvannskorallrevene, som er viktige habitater for et stort antall arter. Det har heldigvis de siste tiårene vært et solid fokus på dette og myndigheter, rederier og utstyrsutviklere sammen med havforskningsinstanser har bidratt til omlegging av fiskeområder og utvikling av redskaper som reduserer miljøskadene på havbunnen betraktelig.

Trålen skiller ikke mellom ønsket og uønsket fangst

Tidligere var dette et stort problem, men også her har økt miljøfokus ført til gode metoder for å sortere ut uønsket fangst mens trålen er i sjøen. Høyere krav til behandling etter ombordtaking har også ført til at flere sjødyr blir sortert ut av fangsten i live.

Trålfiske har et høyere drivstofforbruk enn kystfiske med lettere, passiv redskap

Dette stemmer fortsatt hvis man sammenligner gjennomsnittlig drivstofforbruk pr. båt, men i begge grupper har drivstofforbruket gått merkbart ned de siste tiår som en naturlig del av at rederier ønsker å redusere forbruket fra et økonomisk ståsted. Trålfiske har også et høyere antall produserte tonn matvarer pr. m3 diesel.

Litteratur

• Karlsen, Ludvig: Redskapslære og fangstteknologi, 1998 ISBN 82-529-1791-7
• Karlsen; Gjøsæter; Hamre: Fiskeriteknolgi. ISBN 82-529-2387-9
• Karlsen, Kjeldsberg, Sandnes, Hay, Juul (red.): Båten, bruket og fangsten ISBN 978-82-8090-020-3