Tofteelva

elv på Hurumlandet i Asker kommune

Tofteelva, også kalt Rødvassdraget,[1] er ei kalkfattig, humøs elv sør på Hurumlandet i Asker kommune (tidligere Hurum kommune) i Akershus fylke.[2] Vassdraget er det sjette største i kommunen, med et nedbørsfelt på 17,95 kvadratkilometer og et årlig tilsig på rundt 9,93 millioner kubikkmeter. Tofteelvas økologiske tilstand er vurdert som «moderat».[3] Elva innfridde ikke EUs vanndirektiv i 2014, der siktemålet var å oppnå «god kvalitet» innen 2015.[4]

Tofteelva
FylkeAkershus
KommuneAsker
Lengde hovedløp4,4 km(NVE Atlas)
Lengde totalt11 km(NVE Atlas)
Nedbørfelt17,95 km²(NVE Atlas)
StartRøskestadvannet
  – Høyde162 moh.
  – Koord.   59°34′24″N 10°33′04″Ø
Fjerneste kildeVestre Askedalen
  – Høyde280 moh.
  – Koord.   59°37′33″N 10°31′18″Ø
  – VannstrengNavnløs bekk, Sæterpytten, Navnløs bekk, Rødvannet, Langvann, Røskestadvannet, Tofteelva
MunningYtre Oslofjord ved Tofte
  – Koord.   59°32′49″N 10°34′11″Ø

Opprinnelig har elva trolig hett *Þopta. Dette var det norrøne navnet på gården Tofte, som ligger ved elvas utløp i Ytre Oslofjord, og gården har trolig fått navn etter elva. Indirekte er derfor også det moderne tettstedet Tofte oppkalt etter elva. Navnet er det samme som det norrøne ordet for "rorbenk/tofte i båt", men det er usikkert hvilken betydning som ligger til grunn for elvenavnet.[5]

Tofteelvas øverste kilder kommer fra Østernmyrene (250,1 moh.) og Sæterpytten (213,6 moh.) sør for Stikkvannskollen og Bjørnebåsvann (214,4 moh.) vest for Skavmyrfjellet. En bekk fra Sæterpytten renner ut i Rødvannet (190,8 moh.). Rødvannet ble regulert ved oppdemming i 1949/1950. Reguleringshøyden er ni meter, og magasinet rommer rundt 1,4 millioner kubikkmeter vann.

Den korte Sagbekken forbinder Rødvannet med Langvannet (180,3 moh.), som er den største innsjøen i vassdraget. Langvannet ble først regulert ved oppdemming på midten av 1700-tallet, men den nåværende reguleringa stammer fra 1898, da Toftevassdraget ble regulert for å forsyne Tofte Cellulosefabrikk med vann og elektrisitet. Etter påbygging av demningen i 1924 har Langvannet en reguleringshøyde på 13,2 meter, og magasinet rommer rundt 7,7 millioner kubikkmeter vann.

Før oppdemminga i 1898 lå det flere mindre vann rundt Langvannet: Blankvann og Røssvann på østsida av vannet, og det lille myrtjernet Surtingen på vestsida av vannet. På begynnelsen av 1800-tallet ble det også bygd en demning i Røssvannet. Ved full reguleringshøyde står alle disse vannene nå i direkte kontakt med Langvannet. Ei av Hurums største myrer, Nøklemyr, ligger på østsida av Langvannet. Navnet kommer av det norrøne navnet Miklamýrr, som betyr "Stormyr".

En kort bekk forbinder Langvannet med det lavereliggende Røskestadvannet (162,3 moh.). Også denne innsjøen ble regulert i 1898, med en elleve meter høy murdam. Reguleringshøyden er 8,5 meter, og magasinet rommer rundt 1,1 milloner kubikkmeter vann. Det var også en demning her tidligere på 1800-tallet, og den gamle veien mellom Rødsbygda og Kirkebygda, den såkalte Råkålstien, passerte over dammen, som ble kalt "Dambru-dammen". Før oppdemminga var Røskestadvannet en lang og smal innsjø. Råkålstien gikk langs sørenden av dette vannet. I nordenden av vannet lå gården Røskestad, og i vestenden lå Røskestadplassen. Begge måtte fraflyttes da vannet ble regulert. Røskestad var en husmannsplass under gården Rød vestre, som ble rydda tidlig på 1800-tallet. Husmannsplassen lå på samme sted som en tidligere ødegård fra middelalderen ved navn *Hrosskellsstaðir, oppkalt etter mannsnavnet Hrosskellr.

Den rundt fire kilometer lange strekninga fra elvas utløp fra Røskestadvannet til utløpet i sjøen ved Tofte regnes som elvas hovedløp. Fra Røskestadvannet til Engdammen (92,9 moh.) renner elva gjennom en trang bekkedal, og sør for plassen Ulvekula kaster den seg utfor i en stor foss. Engdammen ble, i likhet med Langvannsdammen og Røskestaddammen, bygd i 1898. Tidligere var det også en liten dam her, som gav vann til sag- og kvernbruket til gårdene Rød østre og Rød vestre. Ved Engdammen ble det også bygd en damvokterbolig for Tofte Cellulosefabrikks damvokter. Det ble også bygd en liten kraftstasjon ved Svelta nord for Engdammen, som forsynte fabrikken med elektrisitet fram til rundt 1970.

Sørover fra Engdammen renner elva gjennom bekkekløfter og ravinedaler med leirjord. Her er det svært frodig vegetasjon og stor artsrikdom. En bekk som renner inn i elva nedenfor plassen kalt Kula bidrar til økt vannføring. Rundt 300 meter nordvest for tunet på Tofte gård forsvinner elva imidlertid inn i en tunnel. Herfra og til utløpet i sjøen renner elva i rør gjennom industriområdet til forhenværende Tofte Cellulosefabrikk.[6] Toftedalen, der elva rant tidligere, er nå fylt opp av avfall fra industrien. Eldre kart viser at det før fabrikkens tid var ei svakt skrånende slette ned mot ei brei strand i Toftebukta, og at elva gikk i en stor, meandrert sving før utløpet i sjøen.

Bøndene på Tofte og Rød-gårdene dreiv et omfattende sagbruk i Tofteelva fra 1500-tallet og fram mot slutten av 1800-tallet. I de første tiåra av 1600-tallet var dette Hurums største sagbruk.[7]

Referanser rediger

  1. ^ Aage Berg Hanssen (1997). «Vannrettigheter». Cellulosefabrikken på Tofte gjennom 100 år (1897–1997). no: Norske skogindustrier. s. 204–206. 
  2. ^ «Klassifisering av vannforekomster i indre Oslofjord vest». Arkivert fra originalen (doc) 8. mai 2018. Besøkt 30. desember 2019. 
  3. ^ «Faktaark om Tofteelva på vann-nett.no». Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 7. desember 2021. 
  4. ^ Harald Bonaventura Borchrevink (8. august 2014). «Nær halvparten av elvene var forurenset». Forskning.no. Besøkt 30. desember 2019. 
  5. ^ Rygh, Oluf (1919). Norske Gaardnavne - Bind 5 Buskeruds Amt. s. 361. 
  6. ^ «Norgeskart». Kartverket. Besøkt 30. desember 2019. 
  7. ^ Antonsen, A. & Kilhavn, H. Toftevassdraget. Årbok for Hurum 2021, s. 23-43. Utg. Hurum historielag.

Kilder rediger