Åpne hovedmenyen
Innblandingen til de sabinske kvinnene, maleri av Jacques-Louis David, Titus Tatius er framstilt til venstre.

Titus Tatius var ifølge romersk tradisjon og legender en mektig konge over det italiske folket sabinerne, som etter sabinerinnerovet erklærte krig mot byen Roma.[1][2] Etter krigen, ved mellomkost av sabinerkvinnene, ble sabinerne og romerne enige om å slå sine folk sammen og styre under to konger, sabinernes konge Titus Tatius, og romernes konge Romulus. Noen år etter ble Titus drept i opprør i nabobyen Lavinium,[3] og Romas første konge Romulus sto igjen som hersker over en nå mye større befolkning og skal ha styrt i tretti år.[1] Tatius er ikke blitt inkludert som en i den tradisjonelle listen over kongene av Roma. Titus hadde en datter ved navn Tatia, som ble gift med Numa Pompilius, Romulus’ etterfølger som Romas konge, og som også var sabiner. Titus hadde også en sønn som ble stamfar til adelsfamilien Tatii.

Innhold

SabinerkrigeneRediger

Titus Livius er den meste kjente av de antikke forfatterne som har skrevet om Romas mytiske grunnleggelse. Ifølge ham var Titus Tatius samtidig med Romulus, Romas første konge som første styrte sammen med sin bror Remus, før broren ble drept. Etter at det ble et kvinneunderskudd i Roma, ble sabinerne invitert over til en fest, og på denne røvet romerne de unge, og i henhold til enkelte romerske forfattere, ugifte sabinerkvinnene. Deretter stengte romerne sine bymurer. I henhold til Livius flokket forargede alle de bortførtes foreldre seg om Titus Tatius etter hendelsent. Titus Tatius skal rasende ha erklært krig for å hevne kvinnerovet.[4]

Titus Tatius klarte ved forræderi å komme seg innenfor Romas bymurer. Han bestikket vestaprestinnen Tarpeia med smykker til å forråde byen og la sabinerne innta borgen på Kapitolhøyden. Istedenfor sin forfengelige belønning ble hun straffet ved å bli kastet over de sørlige klippene av Kapitolhøyden, og knust mot bunnen. Som et minne om forræderens straff ble dette stedet siden oppkalt etter henne, Rupes TarpeiaDen tarpeiske klippe»).[5]

Dionysios fra Halikarnassos har fortalte at etter et år med forberedelser kom det til flere sammenstøt mellom romerne og sabinerne før to store slag ble utkjempet. To dager etter det første ble det andre og siste slaget mellom dem utkjempet på sletta mellom Kapitolhøyden og Palatinerhøyden.[3] Det ble et stort slag, hvor overtaket gikk fram og tilbake. Mot slutten av dagen trakk sabinerne seg tilbake til sin borg, og romerne forfulgte dem ikke.[6]

Før kampen igjen kom i gang kom de bortførte sabinerkvinnene fram, en del i gravkledning, en del som bar sine barn, og anmodet på det sterkeste at de ikke ville at deres sabinske fedre og romerske ektemenn ble drept. Ifølge Livius tryglet de snart sine fedre, snart sine ektemenn om ikke å la seg besudle av frenders blod, og sa det var naturstridig for ektemennene å drepe sine svigerfedre, samt naturstridig for sine fedre å drepe sine svigersønner. Det overbeviste Tatius og Romulus om å avslutte krigen. Etter en våpenhvile, forhandlet de to folkene, og ble enige om å opprettet et enkelt kongedømme som styrt sammen av begge konger. Fellesstyret varte fram til Tatius ble drept noen år senere.[1]

Tatius’ dødRediger

De to kongene ledet Romas ekspansjon og byggingen av flere landemerker. Deres første uenighet kom i det sjette året av deres felles styre. Dionysios har fortalt at en del av Tatius’ venner hadde skadet en del av borgerne i nabobyen Lavinium. Byen sendte forhandlere som krevde rettferdighet, men Tatius ville ikke utlevere gjerningsmennene. Etter at sendebudene reiste hjem ble de overfalt av sabinere. En del av sendebudene klarte å slippe unna, og da Romulus fikk høre om dette, sørget for å få de skyldige gjerningsmennene grepet og utlevert, inkludert medlemmer av Tatius’ egen familie. Tatius grep da inn med vold for å sette fri sabinerne, men ble senere deltok begge kongene i en religiøs offerhandling Lavinium og Tatius ble drept som hevn.[7]

Den romerske historikeren Licinius Macers tapte verk om Romas historie ble benyttet som kilde hos Dionysios. I denne versjonen ble Tatius drept da han alene forsøkte å få de forurettede innbyggerne i Lavinium til å tilgi forbrytelsene som var blitt begått mot dem. Da han ikke hadde brakt med seg de skyldige som Romulus hadde beordret, ble Tatius steinet til døde.[8]

HistoriografiRediger

En tradisjon har insistert at det opprinnelig var et delt kongedømme som etterlot Romulus med Palatinerhøyden, og Titus Tatius og sabinerne styrte Kapitolhøyden og Quirinalhøyden. Historikeren Tacitus mente at det var Titus Tatius som gjorde Kapitolhøyden og Forum til en del av Roma. Selv om det er uklare og forvirrende skriftlige nedtegnelser, er det klare arkeologiske og litterære spor etter sabinerne i Roma. Etter Romulus og Titus Tatius var den første konge etter dem Numa Pompilius, som kom fra den sabinske byen Cures. Som Titus Tatius var Numa betraktet som en stor organisator av de religiøse kultene og bodde på Quirinalhøyden.[9]

Det var ikke første gang Roma etter tradisjonen forsøkte dualistisk monark. Romulus styrte først med sin bror Remus, og deretter sammen med Titus Tatius i et dualistisk kongedømme. Etter at det romerske monarkiet ble avviklet, ble Roma styrt samtidig av to konsuler, før Julius Cæsar tok eneveldig makt som diktator. Denne legendariske tiden, hvor både Romulus, sønn av krigsguden Mars, og Titus Tatius må betraktes som fiktive figurer, ikke historiske, opptrer i moralske og pedagogiske lærefortellinger. Cicero omtalte kortfattet denne tiden, men hovedkildene greske Dionysios fra Halikarnassos og romerske Titus Livius, som begge skrev rundt 500 år etter at de påståtte hendelsene fant sted. Særlig Livius synes å indikere at eneherredømme er det beste for Roma.[10]

Fortellingen om Titus Tatius opptrer som en parallell til fortellingen om Remus. I begge deler begynte Romulus som konge ved å dele makten. I begge tilfeller mislykkes maktdelingen, og hans medkonger ble drept. I første tilfelle var Romulus selv skyldig, og i andre tilfelle lar fortellingen han være uskyldig og den rettferdige, mens Titus Tatius blir drept av sin egen nasjonalistiske sjåvinisme. Det er Romulus som enekonge forente romerne og sabinerne til ett folk etter at Titus Tatius er drept. Den moralske og politiske lærdommen er at maktdeling er både vanskelig og direkte farlig.[11]

Den tyske klassiske historikeren Theodor Mommsen vurderte historien om Titus Tatius’ død som en pedagogisk fortelling skapt på 200-tallet f.Kr. for å rettferdiggjøre forbudet mot blodhevn. Tatius, som minner om Remus, er ikke en historisk figur, men den eponymiske helten som har gitt navn til det religiøse huset (sodalitas) kalt Sodales Titii.[12] Til dette huset uttrykte Tacitus to forskjellige meninger som representerte to forskjellige tradisjoner.[13] At det ble opprettet av enten Tatius selv for å bevare en sabinsk kult i Roma; eller av Romulus i Tatius’ ære, hvis grav kultens medlemmer var forpliktet til å ha årlige offerhandlinger. Oppslutning forsvant mot slutten av republikken, men ble restaurert av Augustus og eksisterte fram til slutten av 100-tallet e.Kr. August selv og senere keiser Claudius var medlem av huset, og alle dets medlemmer var senatorer.[3]

Marcus Terentius Varro omtalte Titus Tatius som en konge av Roma og som utvidet den og etablerte bestemte kulter, men at han kunne ha vært et eponym for stammen Titiæ, eller selv kun diktet opp for å skape en presedens for kultens magistrater. Ovid kom med kun en kort referanse til fortellingen om Tatius i Metamorfoser ved at han ble konge for kun å bli drept i neste linje. Ovid understreker at lovgivningen i Roma skjedde først etter at Tatius var død.[10]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Beard, Mary (2016): SPQR. A History of Ancient Rome, Profile Books, s. 64
  2. ^ «The Roman Kings», Roman Empire
  3. ^ a b c Chisholm, Hugh, red. (1911): «Titus Tatius», Encyclopædia Britannica. 26, 11. utg., Cambridge University Press.
  4. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, bok 1, kapittel 9 (engelsk tekst)
  5. ^ Sanders, H. (1904): Roman historical sources and institutions, Macmillan, s. 1–47.
  6. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Roman Antiquities, bok II, kapittel 42 (gresk tekst med engelsk oversettelse). Loeb Classical Library
  7. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Roman Antiquities, bok II, kapittel 51-52 (gresk tekst med engelsk oversettelse). Loeb Classical Library
  8. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Roman Antiquities, bok II, kapittel 53 (gresk tekst med engelsk oversettelse). Loeb Classical Library
  9. ^ Shotter, David (2014): Rome and her Empire, Routledge
  10. ^ a b Neel, Jaclyn (2014): Legendary Rivals: Collegiality and Ambition in the Tales of Early Rome, BRILL, s. 177, 179
  11. ^ Neel, Jaclyn (2014): Legendary Rivals: Collegiality and Ambition in the Tales of Early Rome, BRILL, s. 180
  12. ^ Wiseman, T. P. (2011): Remembering the Roman People: Essays on Late-Republican Politics and Literature, OUP Oxford
  13. ^ Tacitus: Annals I. 54

LitteraturRediger

Primære kilder
Sekundære kilder