Karnilshaugen
Karnilshaugen, også kalt Tinghaugen på Hauge, er en tinghaug lokalisert på gården Hauge, to kilometer vest for kommunesenteret Sandane i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Den var over ti meter høy med en diameter på rundt 55 meter. Dette gjør haugen til Vestlandets største menneskebygde tinghaug,[1] og blant de ti største haugene i Norden. Plasseringen gjør at haugen er godt synlig i terrenget, både fra Gloppefjorden og fra landevegen mot Breim i vest. Haugen har gitt navn til gårdene i området Hauge.
| Karnilshaugen | |||
|---|---|---|---|
 Gårdstunet med Karnilshaugen fra øst | |||
| Land |  Norge | ||
 Karnilshaugen 61°47′13″N 6°11′04″Ø | |||
Haugen har særegne astronomiske forhold knyttet til både sommersolverv og vintersolverv. Dette styrker troen på at haugen hadde en form for religiøs betydning. Ved siden av en røys på Todneset i Tysnes i Sunnhordland er dette det eneste stedet i Norden, hvor det er påvist en tilknytting mellom et solfenomen ved solverv og plassering av en hedensk menneskeskapt haug.[2]
Opphav rediger
Rundt år 475 e. Kr. ble høvdingen på Eide begravet i en haug på storgården på det som nå er Sandane og omegn. Eidehøvdingen, som han i nyere tid blir kalt, bar røde staselige klær med gullbelagt sverd og annet overdådig utstyr. Gravfunnet av Eidehøvdingen i gravhaugen på Ulvesbakken i 1889 er i nasjonal målestokk et viktig arkeologisk funn fra eldre jernalder.[3]
I 2000 ble hele gårdstunet til Eidehøvdingen i Mona på platået bak Ulvesbakken, gravd ut. Hovedbygget til gården målte 43 x 8 meter og hadde 20 søylepunkter og seks gruer. Det var trolig hele fem innganger. Fjøset lå parallelt med hovedhuset og målte 24 x 7 meter. Det foreligger planer om å rekonstruere gården til Eidehøvdingen, og en lokal kunstner, og historiker har laget en modell som viser hvordan det antas at det store huset så ut.[3]
Det er fra denne tiden, rundt eldre jernalder, at det antas at en rekke gravhauger ble bygget på nordsiden av Gloppefjorden. Omtrent på samme tid, eller noe senere, skal det ha vært en storgård på Vereide. Nordsiden av fjorden ligger solrikt vendt mot sørvest og er grøderik. En rekke gravhauger lå i forbindelse med storgården på Vereide. Midt i mellom gårdene Eide og Vereide ligger gården Hauge. I dette området skal det også ha vært flere gravhauger, kanskje så mange som ti hauger. En av haugene liggende ved kanten til bakken med mot Gloppefjorden var betraktelig større enn de andre. Dette er en tinghaug og ligger der også i dag og er kjent som Karnilshaugen, eller Tinghaugen på Hauge.
Gravhauger og tinghauger var viktige religiøse symbol for bønder og husmenn på gardene i eldre jernalder. Ofte ble de plassert nær ferdselsveier og sjøleier, gjerne på den beste åkerjorden og sjelden langt fra selve gårdstunet.
Hvordan det kom til at folket fant ut at solen hadde et punkt på Hauge som var spesielt opplyst ved solsnu, både sommer og vinter, vites ikke, men det kan ha vært store trær her som fanget solen. Solen var et sentralt symbol for liv. Folk koblet forholdet mellom sol og avlingenes størrelse. Det kan være grunnen til at det ble brukt så mye tid på å bygge en tinghaug på dette stedet. Haugen, som kalles Karnilshaugen etter bonden Kornelius «Karnils» Hauge, fikk et tverrmål på rundt 55 meter og var trolig over ti meter høy. Haugen er med tiden blitt noe mindre. Den har mistet mest i høyden og er nå drøyt sju meter høy. Volumet er beregnet til å ha vært omtrent 7000 m³. Dersom haugen ble bygget på ett år, er det beregnet at arbeidet har krevd rundt 90 mann, tilsvarende 17 500 dagsverk.[4] Haugen er bygget av store deler stein og grus, men er dekket av god matjord. Trespadar, samt hest og kjerre ble brukt til arbeidet. Regnes det til vintrer med snø og tele, må det antas at byggingen krevde mer en ett kalenderår.[5]
Det vites ikke sikkert om området på Hauge ble nyttet av både Eidegården og Vereidegården til religiøs dyrkelse. Kanskje vandret folk helt fra Breim for å være med på tilstellinger på Hauge. De spesielle lysforholdene tilsier at området ble brukt til religiøse handlinger og haugens størrelse tilsier at det må ha vært en mektig høvding som har kunnet prioritere en slik bygging. I førkristen tid var det ikke uvanlig å bringe ulike former for offer til solen og solens krefter. De meget spesielle lysforholdene på Hauge åpner for at området var velkjent på Nordvestlandet, og tiltrakk folk til solverv.
Arkeologiske undersøkelser tyder på at gården Hauge oppstod noe senere, og gårdsnavnet Hauge har sin opprinnelse fra den store tinghaugen, eller fra samlingen av hauger i området. Bygdeboken «Soga om Gloppen og Breim» omtaler gården Hauge som en av de eldste gårder i Gloppen og daterer opprinnelsen til førhistorisk tid.
Undersøkelser av haugen rediger
Haugen er grundig undersøkt av både arkeologer og geologer, men aldri utgravd. Undersøkelser geologer har gjennomført med blant annet georadar[6] viser at det er sannsynlig at haugen er menneskelaget. Bildene viser refleksjonsmønster som indikerer menneskelagde strukturer, og et mulig innhold i haugen.
Haugen ble ikke utgravd av arkeologer siden antikvaren[hvem?] fastslo at dette kunne være ødeleggende for haugen. Et eventuelt innhold er derfor ikke kjent. Tidlig på 1900-tallet ble det funnet en stor, rundskåret steinhelle i eller ved haugen. Hella var 10–15 cm tykk, men den ble senere borte. Haugen er noe tverr i hellingen mot vest. Det vites ikke om det har vært forsøk på å plyndre haugen, eller om det er bønder på garden i nyere tid som har hentet jord herfra.
Astronomisk symbol rediger
Lektor Johannes Aursland, lærer ved Firda videregående skole kartla det interessante fenomenet mellom haugen og solverv. Gjennom observasjoner fra 1955 til 1959 fant han at haugen er det siste punktet som får sol ved vintersolverv, da solen skinner gjennom et skar, Fitjeskaret, i fjellet i sør. Midtvinters er haugen det siste punktet i denne delen av bygda som får sol. Haugen står da alene i sol i 8 til 10 minutter. Tilsvarende skjer ved sommersolverv, da toppen av haugen står i sol, mens områdene rundt står uten sol. Klokken 21.30 skinner solen på haugen, og over de neste minuttene vil skyggen av fjellene bre seg over bøene rundt haugen, og solen slipper toppen av haugen sist.[5] Det er ikke kjent at det finnes lignende steder med tilknytning til solfenomen ved solverv i Norden.[2]
Det antas å ha vært minst ti større gravhauger i tilknyting til storgarden Hauge. Foruten den store Karnilshaugen, skal en annen haug i området hatt en diameter på 37 meter. Denne samlingen av store gravhauger på Hauge og flere på Vereide tyder på at nordsida av Gloppefjorden kan ha vært et religiøst sentrum. Haugene kan også tyde på at dette var et sted folk samlet seg til kulturelle tilstellinger og religiøse handlinger. Overtro og offer var vanlig knytt til håpet om gode avlinger.
Førstekonservator Per Fett ved Historisk Museum i Bergen mente at de astronomiske observasjonene som ble knyttet til dette fornminnet var enestående i Norden.[5] I tillegg ble det funnet to runde tilhuggede steinheller like ved haugen. En av disse er bevart i samlingene til Bergen Museum. Den har en diameter på 1,44 meter og er 25 millimeter tykk. Den er av sandstein og kalles også slipeplate.[7] Professor Haakon Shetelig som var konservator ved museet i 1901 mente at slike heller kunne være knyttet til soldyrking. Hvordan steinhellene ble brukt er uklart, men dersom de var solskiver, presenterer Lektor Ottar Sande i en artikkel en hypotese om at de ble kjørt rundt på en vogn til spesielle årstider for å gi økt vekst og beskyttelse av avlingene. Tilsvarende funn er mye eldre for eksempel Trundholmsvognen som kan dateres tilbake til eldre bronsealder.[5]
Alternative teorier rediger
Det foreligger alternativ teori om at haugen er dannet ved naturlige prosesser, som rest av en randmorene eller en kame, en liten åskam.[8] En annen teori er at haugen ble bygget som er maktsymbol og plassert godt synlig for båter som kom inn fjorden, og reisende landveien fra Breim i vest og at sollysfenomenene er tilfeldige.
Nåtid rediger
Haugen ligger på en fredet gård som drives av «stiftelsen Karnilstunet». Haugen er omkranset av flere store bjerketrær, og oppe på haugen står et stor, gammelt almetre. Ekstremværet Dagmar skadet den store almen i julen 2011, men treet ble stående noe redusert. En benk og et bord er også plassert på toppen av haugen som gir flott utsikt over kommunens gårder, sentrum, fjord og fjell. Ved haugen er det i senere tid satt opp en informasjonstavle, med informasjon om gården og haugen. Tavlen er reist av stiftelsen, og er kilde til deler av denne artikkel.
Karnilstunet rediger
Karnilstunet er en av gardene som ble skilt ut fra den gamle storgarden Hauge (og senere Indre Hauge). Gåren er bruk nummer 1 på bruk nummer 68 i kommunen. Navnet Karnils er en lokal dialektal variant eller kallenavn av Kornelius. Gården var i på slutten av 1500-tallet en lensmansgård. Den første Kornelius tok over gården i 1744, og de påfølgende generasjoner med bønder skiftet mellom Kornelius og Eirik/Erik helt til den siste Kornelius Hauge som døde ugift i 1988. Han etterlot gården til amerikanske slektninger som lot «stiftelsen Karnilstunet» overta. Stiftelsen består av representanter fra kommunen, Nordfjord folkemuseum og lokale idealister. Stiftelsens mål er å la gården være et levende sted med aktivitet, og samtidig stå for vedlikehold og å skaffe midler til dette. Hovedhuset har i denne sammenheng vært leid ut til danske billedkunstnere, som har hatt gården som tilholdssted for inspirasjon og nye impulser. Utsikten fra gårdtunet til kommunens fjellrike naturområder har vært en gjenganger på bildene (verkene) som har kommet fra kunstnere som har bodd her. Resten av bruket og utmark er fordelt mellom nabobrukene.
Karnilstunet har også vært nyttet av Gloppen ungdomsskole som opplæringsarena siden 2001. Elever med ønske om mer praktisk tilrettelagt hverdag, får opplæring i ulikt gårdsarbeid her. Skolen har knyttet til seg nabobonden som mentor for elevene, og sammen har de innredet et hønsehus, og fått kyllinger til gården. Drivhus er også bygget. Nordstranda skole nytter tunet til entreprenørskap og arena for læring. Flere av kommunens barnehager nytter også Karnilstunet som besøksgård. Siden stiftelsen overtok er Karnilstunet blitt det naturlige samlingsstedet i forbindelse med 17. mai, Sankthans samt en årlig tilstelning til inntekt for tunet og stiftelsen.
Karnilsgrana (Julegrana på Hauge) rediger
På Karnilstunet stod det to store grantrær som kommunen har påkostet strøm til juletrebelysning hver jul. Første gang i 1950 ble grana pyntet med lys. Julegrana på Hauge, også kalt «Karnilsgrana», er et kjært landemerke i årets mørkeste tid i Gloppen. Den belyste grana kan sees fra de fleste steder rundt Gloppefjorden. Nyttårsorkanen 1992 felte den største og eldste av de to granene. Den gjenstående hadde stått i skyggen av den store, og var glissen og lite egnet for juletrebelysning. Det ble laget et strengsystem på den gjenstående granen, slik at lysene gir inntrykk av et tre med jevne greiner helt til toppen. Det ble samtidig plantet en ny gran like ved.
Første juledag 2011 røsket ekstremværet Dagmar opp både den gjenstående grana og den nyplantede grana like ved. En over 60 år gammel juletradisjon ble dermed avsluttet.
Bondens bruk av tinghaugen rediger
Selv om haugen er et historisk landemerke, har den medført merarbeid for bøndene som har hatt gården. Haugen er svært bratt og gressdekket. Det har nok ikke alltid vært enkelt å høste gresset i slåtten. Den første kjente bonden på bruket var lensmann Laurits (Lasse) Andersson som i 1563 drev hele gården.
Gården Hauge ble delt i ytre og indre en gang på 1500-tallet. Den første Kornelius Eiriksson kom fra Ytre Hauge. Han skiftet for gården i 1744. Etter dette gikk gården seks ganger fra far til sønn, Eirik (Erik) og Kornelius, i over to hundre år, før den siste Kornelius døde uten etterkommere i 1988.
Denne siste Kornelius Hauge så sitt snitt til å få laget en låvebru fra haugen og inn på låven, som er plassert tett på haugen. Dette gjorde det lettere å få høyet inn på låven med traktoren. Haugen fikk en del overflateskader ved inngrepet og traktorkjøringen, og fylkesantikvaren beordret låvebrua for revet umiddelbart.
Genbank for epler rediger
Nedenfor haugen i hellingen mot fjorden er det beplantet et økologisk felt med drøyt 30 ulike eplesorter. Feltet er ment å stå som en genbank for ulike eplesorter, og er underlagt Nordfjord Folkemuseum. Blant eplesortene er «Haugeepler», en eplesort som ble podet frem på nettopp denne gården av bonden Kornelius Hauge rundt 1880. Eplesorten stiller lite krav til jord og vær, og ble derfor en vanlig sort flere steder i Nordfjord, men er lite kjent utenfor Sogn og Fjordane. Frukten er middels stor, uregelmessig og gjerne kjegleformet. Eplene er lysegule i grunnfargen med røde felter på den solvendte siden. Haugeepler høstes i slutten av september og modnes på lager. De nyttes stort sette som husholdningsfrukt.[9] Blant eplesortene er også en annen lokal eplesort; «Gloppestadepler» fra nabogården i vest.
-
Haugen sett fra vest -
Haugen fra sør, i vinterdrakt -
Tunet og grana i sommerutgave -
Gårdshusene med initialene KEH for Kornelius Eriksson Hauge på den ene døren -
Informasjonstavle og låve er tett på haugen -
Informasjonstavle ved haugen
Referanser rediger
- ^ nordfjordhistorie.no: Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine. Gravhaugane
- ^ a b arild-hauge.com: Om Karnilshaugen (med bilder)
- ^ a b NRKs fylkesleksikon om Eidehøvdingen
- ^ http://www.arild-hauge.com/solhverv.htm
- ^ a b c d Ottar Sande (1986). «Tinghogjen på Hauge, - størst på Vestlandet». Luren (av Austrheim Ungdomslag): 7.
- ^ Georadarbilde av Karnilshaugen Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine. (se radarbilde av haugen)
- ^ Bergen Museum: Bergen Museum - Arkeologisk tilvekst (gjenstand nummer 12342), besøkt 5. august 2010
- ^ NGU.no: Alternativ teori Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
- ^ Skoglandskap.no: Haugeeple i Karnilstunet Arkivert 15. mai 2013 hos Wayback Machine., hentet 24. juli 2010
Litteratur rediger
- Informasjonstavle i Karnilstunet, ved Karnilshaugen. Satt opp av «Stiftelsen Karnilstunet» i 2001
- Bente Magnus, «Dei eldste tider i Gloppen og Breim». I: Per Sandals Soga om Gloppen og Breim. Band I, Frå dei eldste tider til om lag år 1800. 1978, s. 181-183.
- Per Sandal, «Soga om Gloppen og Breim, Band IV, Gardar og ætter – III Vereide sokn». 1992, s. 421. ISBN 82-992720-0-9
Eksterne lenker rediger
- Nordfjordhistorie.no: Funn i Gloppen
- Fotografi.no: Bilde av grana med belysning[død lenke]
- (no) «Karnilshaugen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.