Wikipedia

Tin Pan Alley

Tin Pan Alley er navnet på flere musikkdistributører og låtskrivere som dominerte populærmusikken i USA fra seint på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.

Bygninger mellom 6th Avenue og Broadway på 28th Street i New York. Her holdt noteutgiverne til først på 1900-tallet.
Minneplaketten for Tin Pan Alley i New York.
Foto: Ben Sutherland

Starten for Tin Pan Alley regnes vanligvis til omtrent 1885, da flere musikkdistributører slo seg ned i samme distriktet på Manhattan i New York City. Slutten for Tin Pan Alley er mindre tydelig. Enkelte mener slutten kom med starten på den store depresjonen i 1930-årene da grammofonen og radioen tok over for noter som den viktigste musikkformidlingen i amerikansk popmusikk, mens andre regner at Tin Pan Alley fortsatte til 1950-årene da rock & roll tok over.

Tin Pan Alley var opprinnelig et spesifikt sted i New York City, West 28th Street mellom Fifth og Sixth Avenue. Det er en plakett på fortauet på 28th St mellom Broadway og Fifth som viser stedet.

Opprinnelsen til navnet «Tin Pan Alley» er uklart. Den mest populære historien er at det var en nedsettende referanse til lyden en kunne høre i gaten av mange piano som spilte forskjellige sanger samtidig, støy som hørtes ut som noen slo på tinngryter (tin pans). Etter hvert ble dette kallenavnet populært og mange år seinere ble det brukt for å skildre den amerikanske musikkindustrien generelt.

Uttrykket ble enkelte ganger også brukt for å skildre alle typer områder i storbyer med mange musikkdistributører eller musikkbutikker – som for eksempel Denmark Street nær Covent Garden i London. I 1920-årene ble gaten kalt «Britain's Tin Pan Alley». Nå blir Tin Pan Alley Festival holdt her hvert år i juli.

Opprinnelse rediger

På midten av 1800-tallet ble opphavsretten til melodier lite regulert i USA, og mange konkurrerende musikkforlag trykte sine egne utgaver av sanger som var populære på den tiden. Stephen Foster sine sanger førte trolig til store inntekter gjennom salg av musikknoter for forlagene, men Foster så lite til disse pengene og døde i fattigdom.

Med sterkere opphavsrettslover seinere i hundreåret, startet låtskrivere, komponister, tekstforfattere og forlag å samarbeide for å tjene penger på musikken.

De største musikkhusene samlet seg i New York City. Små lokale forlag (ofte knyttet til kommersielle trykkeri eller musikkbutikker) dukket opp over heile landet, og det fantes viktige regionale musikkforlagssenter i Chicago, New Orleans, St. Louis og Boston. Når en melodi ble en lokal hit, ble rettighetene til den vanligvis kjøpt fra det lokale forlaget av en av de store bedriftene i New York.

Gullalder rediger

Musikkhusene på Manhattan var et livlig sted og mange låtskrivere, varieté og Broadway-artister og musikere kom og gikk.

Ambisiøse låtskrivere kom for å vise fram sangene de håpte å selge. Når sanger vart kjøpt fra ukjente uten hitter, ble navnet på enkelte i bedriften ofte lagt til som medlåtskriver (for å skaffe høyere inntekter for bedriften), eller alle rettighetene til sangen ble kjøpt for en enkeltsum (inkludert retten til å føre opp et annet navn som komponist). Låtskrivere som ble etablerte produsenter av kommersielt suksessrike sanger ble ansatt i musikkhusene. De mest suksessrike av disse, som Harry Von Tilzer og Irving Berlin, stiftet sine egne forlag.

Song pluggers var pianister og sangere som levde av å demonstrere sanger for låtskriverne. De fleste musikkbutikkene hadde slike pluggers ansatt hos seg. Andre var ansatt hos forlagene for å reise rundt å spille de nye sangene for folk.

Når varietéartistene spilte i New York City, besøkte de ofte forskjellige Tin Pan Alley-bedrifter for å finne nye sanger de kunne framføre. Mindre kjente artister måtte ofte betale for å få rett til å spille en ny sang, mens kjente stjerner fikk gratis kopier eller ble betalte av forlagene for å spille de, siden dette var verdifull reklame.

I starten spesialiserte Tin Pan Alley seg på melodramatiske ballader eller komiske sanger, men etter hvert tok de til seg nye, populære musikkstiler som cakewalk og ragtime. Seinere ble jazz og blues en del av industrien, men de holdt seg likevel til sanger rettet mot amatørsangere eller småbyband som kunne spille sangene de trykte og gav ut. Siden improvisering, blåtoner og andre karakteristiske trekk ved jazz og blues ikke var enkel å få ned på notearkene, ga Tin Pan Alley i stedet ut jazz- og bluesaktige pop- og dansesanger. De fleste i allmennheten seint i 1910-årene og 1920-årene visste ikke forskjellen mellom disse kommersielle produktene og autentisk jazz og blues.

Påvirkning på lov og forretninger rediger

En gruppe musikkhus i Tin Pan Alley stiftet Music Publishers Association of the United States den 11. juni 1895, men de klarte ikke å få myndighetene til å vedta Treloar Copyright-lova, som ville ha forlenget opphavsretten for utgitt musikk til 40 år og at denne opphavsretten kunne fornyes i nye 20 år.

American Society of Composers, Authors, and Publishers (ASCAP) ble stiftet i 1914 for å støtte og verne interessene til etablerte forlag og komponister. Nye medlemmer ble bare vedtatt ved at de sponset eksisterende medlemmer. Mot slutten av 1910-årene ble det estimert at over 90 % av notearkene og grammofonplatene som ble solgt i USA, ga honorar til ASCAP.

Komponister og tekstforfattere rediger

De største komponistene og tekstforfatterne i Tin Pan Alley var blant andre:

Største hitter rediger

Av de største hittene til Tin Pan Alley finner en:

Kilder rediger

  • Bloom, Ken. The American Songbook: The Singers, the Songwriters, and the Songs. New York: Black Dog and Leventhal, 2005.
  • Forte, Allen. Listening to Classic American Popular Songs. New Haven: Yale University Press, 2001.
  • Philip Furia (1990). The Poets of Tin Pan Alley: A History of America’s Great Lyricists. ISBN 0195074734. .
  • Philip Furia og Lasser, Michael (2006). The American’s Songs: The Stories Behind the Songs of Broadway, Hollywood og Tin Pan Alley. ISBN 0415990521. .
  • Goldberg, Isaac. Tin Pan Alley, A Chronicle of American Music. New York: Frederick Ungar, [1930], 1961.
  • Jasen, David A. Tin Pan Alley: The Composers, the Songs, the Performers and Their Times. New York: Donald I. Fine, Primus, 1988.
  • Jasen, David A., and Gene Jones. Spreadin’ Rhythm Around: Black Popular Songwriters, 1880-1930. New York: Schirmer Books, 1998.
  • Marks, Edward B., as told to Abbott J. Liebling. They All Sang: From Tony Pastor to Rudy Vallée. New York: Viking Press, 1934.
  • Morath, Max. The NPR Curious Listener’s Guide to Popular Standards. New York: Penguin Putnam, Berkley Publishing, a Perigree Book, 2002.
  • Sanjek, Russell. American Popular Music and Its Business: The First Four Hundred Years, Volume III, From 1900 to 1984. New York: Oxford University Press, 1988.
  • Sanjek, Russell. From Print to Plastic: Publishing and Promoting America’s Popular Music, 1900-1980. I.S.A.M. Monographs: Number 20. Brooklyn: Institute for Studies in American Music, Conservatory of Music, Brooklyn College, City University of New York, 1983.
  • Tawa, Nicholas E. The Way to Tin Pan Alley: American Popular Song, 1866-1910. New York: Schirmer Books, 1990.
  • Whitcomb, Ian. After the Ball: Pop Music from Rag to Rock. New York: Proscenium Publishers, 1986, reprint of Penguin Press, 1972.
  • Wilder, Alec. American Popular Song: The Great Innovators, 1900-1950. London: Oxford University Press, 1972.
  • Zinsser, William. Easy to Remember: The Great American Songwriters and Their Songs. Jaffrey, NH: David R. Godine, 2000.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tin_Pan_Alley&oldid=23960188»