Timon fra Athen
Timon fra Athen er en tragedie av William Shakespeare som handler om en mann fra Athen som avskyr menneskeheten. Skuespillet ble trolig skrevet like før Kong Lear. Den første trykte utgaven kom i 1623. Som inspirasjonskilde kan han ha anvendt Palace of Pleasure (1566) av William Painter og Plutarks biografier om Alkibiades og Marcus Antonius.
| Timon fra Athen | |||
|---|---|---|---|
| orig. Timon of Athens | |||
 Illustrasjon fra Tales from Shakespeare, McLoughlin Bros., 1890 | |||
| Tekst | William Shakespeare | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Tilblivelse | 1606 | ||
| Genre | Skuespill | ||
| Annen informasjon | |||
Stykket har blitt gjendiktet til norsk av Per Bronken.[1]
Handling
redigerHovedpersonen er en rikmann i antikkens Athen som er gavmild og gjestfri, og ikke nøler med å bruke mange penger på å hjelpe sine venner.[2] Får han en gave, gir han gjerne det syvdobbelte igjen.[2] Han har et godt hjerte, men er også svært mottagelig for smiger, og etter hvert har han en mengde snyltere i sin krets.[2] Så havner Timon selv i dyp gjeld, og oppdager at de han regnet for venner, vegrer seg for å låne ham penger. Dette blir et stort sjokk for ham.[2] Han flykter ut i skogen, og finner en jordhule der han slår seg til. De fine klærne hans og alle eiendeler er borte, og Timon raser mot den uretten hans såkalte venner har øvet mot ham, og raseriet retter han også mot naturen selv, ja – mot hele verden.[2] Mens han leter etter mat en dag, finner han gull som er nedgravd i jorden. Han er full av forakt over funnet, fordi han mener at hans tidligere formue er årsaken til at han nå lever et slikt elendig liv.[2] Så dukker hans gamle bekjente Alkibiades opp; han er general og på vei til Athen for å erobre byen med sine tropper. I gamle dager var han en av dem som snyltet på Timon, men det viser seg at han har en mye større samfunnsbevissthet enn den bankerotte rikmannen.[2] Alkibiades oppnår etter hvert forsoning med fødebyen Athen, og hever seg over de gamle krenkelsene som var grunnen til at han utfordret bystaten til kamp.[2]
Som blant andre den norske filosofen Arild Haaland har påpekt[2], har Shakespeare allerede tidlig i stykket lagt inn frampek om at det vil gå Timon ille. Han har blitt advart av mannen som forvaltet formuen hans, om at han brukte mye mer enn han hadde råd til. Da la Timon det døve øret til, og fortsatte pengebruken.[2] Da han til slutt stod på bar bakke, var det heller ikke midler igjen til å lønne tjenerskapet som hadde arbeidet så trofast for ham.[2] Etter at han har slått seg til ute i skogen, får han flere besøk, og gjennom disse scenene vises det også hvilken dårlig menneskekjenner Timon er.[2] En av hans gamle bekjente er filosofen Apemantus, som konstaterer om Timon: «En galning før, og nå en tåpe.»[2] Apemantus anser at Timon foruten å mangle selvinnsikt, heller ikke forstår seg på verden.[2]
Når stykket ender, har publikum endret oppfatning om Timon: der han til å begynne med fremstod som en gavmild rikmann og en sann venn, ser man nå at hans sanne jeg er «en stortalende hykler», med Arild Haalands ord.[2]
Henvisninger i andres verker (utvalg)
redigerKarl Marx har i et av sine skrifter brukt et lengre sitat fra Timon fra Athen som utgangspunkt for sine egne betraktninger om penger.[3]
Den danske forfatteren Karen Blixen har i novellen «Et familieselskap i Helsingør» følgende henvisning til hovedpersonen i Shakespeares drama:
«Da snakket de om livet med så kullsvart overbevisning som om de skulle vært to unge søstre av Timon fra Athen [---]»[4]
Referanser
rediger- ^ Shakespeare, William (1996). Timon fra Athen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203201008.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o Haaland, Arild (1982). Shakespeare som tenker. [Lysaker]: Solum. ISBN 8256002557.
- ^ Marx, Karl (1970). «[Penger]». Verker i utvalg. Oslo: Pax. s. 152–155. ISBN 8253002580.
- ^ Blixen, Karen (1977). «Et familieselskap i Helsingør». Babettes gjestebud og andre historier. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 133. ISBN 8252505104.