Tidlig renessanse

(Omdirigert fra Tidlige renessanse)

Tidlig renessanse er den stilepoke som i kunsthistorien befinner seg mellom slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1500-tallet, og som markerer overgangen mellom middelalderen og høyrenessansen i Italia. Renessansen representerer en kulturell gjenfødelse i nordlige Italia til renessansen gikk over til høyrenessansen og fikk sitt sentrum i Roma. Ved at tyngdepunktet for tidlig renessanse falt på 1400-tallet i Italia ble epoken også karakterisert som det, «Quattrocento». Se også hovedartikkel Den italienske renessansen.

Renessansen modnet senere på 1500-tallet i nordlige Europa, hovedsakelig England, Frankrike, Tyskland og Flandern. Det meste av tidlig renessanse ble i nordlige Europa skapt mellom 1420 og 1550.

Arven fra antikkenRediger

Begrepet renessanse betyr gjenfødsel og benyttes for å betegne en bred kulturell prestasjon innenfor en rekke kunstarter, maleri, arkitektur, skulptur, musikk og litteratur, foruten en fornyet interesse i klassisk kunst og ideer fra antikkens Hellas og Roma.

Italienerne hadde aldri glemt Romerrikets storhet og som sentrum for verdens sivilisasjon. Renessansen, gjenfødelsens ære, var å gjenoppvekke nasjonens stolthet, og slå en bro over det som italienerne oppfattet som en trist mellomtid som de ikke helt korrekt kalte «den gotiske periode» da barbarene herjet nasjonen og ødela Romerriket. Om disse forestillingene ikke var historisk korrekt spilte mindre rolle.[1]

Gjenoppdagelsen av den klassiske verden endret maleriet radikalt og maleriets emner ble forandret med lånte temaer fra romersk historie og mytologi og i kristen kunst ble den menneskeliggjort i klassisk ånd. Klassiske kunstneriske prinsipper som harmoni, proporsjon, realistisk uttrykk, og rasjonelle positurer ble emulert og videreført. Oppdagelsen av perspektivet revolusjonerte maleriet. Renessansen var likevel mer enn en kun teknisk landevinning, og var også en ideologisk bevegelse hvor det krystalliserte seg en tanke og en tro på at gjennom studiet av de intellektuelle og kunstneriske skattene til antikken kunne man nå større storhet og kunnskap, og som fremmet en ny humanisme.

Arkitekten og kunstskribenten Leone Battista Alberti (14041472) slo fast at «Vi skal ikke anvende antikkens kunstregler på våre verk slik at vi setter oss fast i antikkens lover; la oss heller inspireres av antikken for å skape nytt, og beflitte oss, ikke for å bli antikkens etterlignere, men å om mulig å overgå dem».[2]

Tema og symbolismeRediger

De første store kunstnergenerasjonen i den tidlige renessanse var Donatello (13861466) i skulptur, Filippo Brunelleschi (13771446) i arkitektur, og den unge døde Masaccio (14011428) i maleri. De delte alle en felles forståelse, en tro på den teologiske grunnmur i kunsten og overbevisningen om at kunstnerisk utvikling og framgang var av den største betydning. De søkte en kunstform i overensstemmelse med den naturlige verden og med den menneskelige personlighet. Til tross for kunstens verdsliggjøring, sanselighet og naturalisme hadde renessansen kirkens velsignelse. Den nye filosofien så bort fra middelalderens skille mellom kristent og hedensk med utgangspunkt i en filosofi hvor alt var gjennomsyret av Guds kraft: naturen var Guds skapelse og et speilbilde av Guds tanke, og således ble kunsten et speilbilde av den guddommelige sannhet (se Nyplatonisme).[3]

Rasjonell undersøkelse betydde å oppdage de korrekte lovene for proporsjon i arkitekturen og for representasjonen av den menneskelige kropp og systematisk gjengivelse av det billedmessige rom. Kunstnerne gikk hinsides naturalismen i ren avbildning av naturen. Kunsten var et ideal, hvor de søkte uhåndgripelig kvaliteter, fylt med skjønnhet og en betydning større enn hva naturen selv besto av. Disse karakteristikker, avbildningen av de ideelle former i en monumental åndelig skjønnhet, heller enn den direkte gjengivelse av den fysiske verden, var fundamental i renessansens ideologi.

Utfordringen å visualisere den nøyaktige og korrekte representasjon som angikk mengden i skulpturell form, eller de billedlige overveielser av målt rom og effekten av lys og farge ble adressert med metodisk undersøkelse. Tidlig renessanse var således en tid for innovasjon og kunstnerisk vekst som ble innfridd.

Kunstverkene fra tidlig renessanse var hovedsakelig religiøse ved at kirken var kunstnernes viktigste oppdragsgiver, men også rene figurative temaer eksisterte. Den religiøse symbolikken er i stor grad trukket fra verkene til Jacobus de Voragine, italiensk kronikør, erkebiskop av Genova og forfatter av Legenda aurea (latin for Gylne legender, omkring 1260), en av de mest populære religiøse verker i middelalderen som handlet om livene til de store helgenene. Noen malerier benyttet seg av verdslige tema, men ofte behandlet som en religiøs eller mytologisk representasjon.

Arkitekturens gjenfødelseRediger

Ikke noe sted sto tro på renessansen sterkere enn i den norditalienske handelsbyen Firenze, Dante og Giottos by. Den fremste av de nye renessansekunstnerne var arkitekten Filippo Brunelleschi som arbeidet med fullførelsen av den store gotiske domkirken, Santa Maria del Fiore, Den hellige Maria blomstens basilika, hvis konstruksjon ble påbegynt i 1296 og fortsatte i nær seks århundrer.

Firenze vil krone domkirken med en veldig kuppel, men kun Brunelleschi fant løsningen, og som hans berømmelse hviler på, ved hvordan det store spennet mellom pilarene som kuppelen skulle hvile på kunne løses. Basert på studier av Romas antikke ruiner, men istedenfor antikkens kupler i massiv støpemasse, brukte Brunelleschi et dobbelt lag med murstein og i en annen mer langstrakt form, delt i «ribber», det vil si horisontale halvbuer av stein som adskilte de ulike seksjonene. Således skapte han en ny arkitektur basert på den klassiske byggekunstens formelementer, men løst fritt i en ny skjønnhet og harmoni.[4]

Pazzi-kapellet, Capella Pazzi, i gården til Santa Croce-kirken i Firenze, ble tegnet av Brunelleschi i 1430 og bygd ferdig i 1444 for den mektige familien Pazzi. Til tross for de antikke formelementene har kapellet lite til felles med et antikt tempel, og enda mindre med det gotiske formspråket. Brunelleschi føyde sammen søyler, pilastrer og buer og skapte derved et helhetlig uttrykk som ikke har sitt like i tidligere tiders byggverk. I fasaden er to sidefelter forent ved hjelp av en sentral bue; dette er en tilpasning av antikkens triumfbuemotiv. Den fullstendige likevekten i fordelingen mellom vertikale og horisontale deler er det første vitnesbyrd på renessansens behov for en klar geometrisk avveining av formene.[5]

Historien om en dørRediger

Tilstøtende til katedralen i Firenze er det en adskilt bygningskonstruksjon, dåpskapellet. På 1300-tallet utførte den før-renessansekunstneren Andrea Pisano et par veldige bronsedører for østsiden av bygningen som ble meget berømte. Suksessen med Pisanos dører var så stor at Firenze besluttet i 1401 å legge til ytterligere et par på nordsiden med bibeltemaet Isaks offer og la tilbudet ut som en konkurranse for skulptører og malere.

Syv skulptører konkurrerte, men etterhvert ble det en konkurranse mellom to utfordrere: Filippo Brunelleschi og den meget unge Lorenzo Ghiberti (13781455), og Firenze valgte Ghibertis løsning som bokstavelig åpnet dørene for den tidlige renessansen. Brunelleschi tok nederlaget så tungt at han dro til Roma for å studere arkitektur og tok aldri opp skulptur igjen.

Det tok Ghiberti over tyve år å fullføre «Paradisportene», som Michelangelo kalte dem, med sin forgylling. De forgylte bronsedørene består av tjueåtte paneler hvor tyve viser en bibelsk scene fra Det nye testamente. De åtte nedre panelene viser de fire evangelieforfatterne og kirkefedrene. Panelene er omgitt av et rammeverk av bladverk i dørkarmen og forgylte byster av profetene og sibyller[6] ved panelenes skjæringspunkter.

Da Ghiberti døde 77 år gammel, tre år etter at dørene var fullført, hadde han kunstnerisk overgått seg selv, ville han senere si, ved å arbeide med «den største flid og den største kjærlighet».[7] Han tok også det betydningsfull grep at han faktisk signerte noen av panelene.[8] I motsetning til sin forgjenger Pisano viste Ghiberti renessansens arv til de antikke idealer, og perspektiviske forkortninger hos figurene, akkurat som Donatello og Masaccio på denne tiden hadde innførte i kunsten.

Maleriets betydningRediger

En endring som kom med den tidlige renessansens var kunstnerens navn fikk betydning. Mange av dem ble meget berømte. Men ved utgangen av middelalderen var de knapt mer enn håndverkere å betrakte, og de fleste kom fra et miljø uten formue og rang: Andrea del Castagno og Benozzo Gozzoli var av bondeslekt, Uccello var sønn av en barberer, Filippo Lippi var sønn av en slakter, brødrene Antonio og Piero del Pollaiuolo var sønner av en fuglehandler, Mantegnas far var tømmermann og Cosimo Turas far en skomaker. Ved hoffene blir kunstnere betalt dårligere enn poeter og lærde ettersom de livnærte seg ved fysisk arbeid. Selv etter at kunstnerne ble berømte og anerkjente som kunstnere forble de fleste likevel stort sett fattige hele livet. Det var først i høyrenessansen1500-tallet at kunstnere fikk betaling og anerkjennelse i henhold til sine kunstneriske prestasjoner.[9]

I tidligere epoker hadde maleriet hatt kun en dekorativ funksjon innenfor arkitekturen, men med den tidlige renessansen får malerkunsten preg av mer enn kun håndverk. I Firenze oppfattet renessansekunstnerne maleriet som en malt tegning hvor tegningen og skissen ble sett på som kunstens ide eller ånd og hvor kunstens teori kunne utprøves.[10]

Middelalderen portrett visualiserte mennesket gjennom dens rolle, posisjon og symbol, men den tidlige renessanse ønsket vise modellens psykologiske og fysiske kjennetegn. Først ved hjelp av en positur i profil, men med større teknisk kunnskap kunne kunstnerne fylle den malte tegningen med et plastisk rom til modellen ble sett i halvprofil skrått forfra på langt mer virkelighetstro og realistisk måte.

ReferanserRediger

  1. ^ E.H. Gombrich: Verdenskunsten, Oslo 1979. Side 166-167. ISBN 82-03-11798-8
  2. ^ Sandved, Bæckström: Konsten värld, Göteborg 1977. Spalte 1564.
  3. ^ Sandved, Bæckström: Spalte 1570.
  4. ^ Flavio Conti: Lær å kjenne renessansen, Oslo 1979, side 16. ISBN 82-09-01681-4
  5. ^ Flavio Conti, side 6-7; E.H. Gombrich, side 169-170. Sandved, Bæckström: Spalte 1585.
  6. ^ Sibylle = spåkone, kvinnelig profet, orkal
  7. ^ Roberta Smith: Golden Oldies With a New Sparkle
  8. ^ John Haber, New York: Lorenzo Ghiberti: The Gates of Paradise
  9. ^ Claude Schaefner: Renässansens måleri I, Bokfrämjandet (årstall ikke oppgitt), side 16-17,19
  10. ^ Flavio Conti, side 42.
 Denne kunstrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.